Hjemmekjær mamma kontra sosialt press

[lillemanni]

Sønnen min på seks måneder tar ikke flaske og jeg ammer han i gjennomsnitt 5 ganger fra han legger seg til han står opp.

Jeg er en av de første i venninnegjengen som har barn og jeg har egentlig ingenting i mot å stå opp hver andre og tredje time for å amme, for det har jeg gjort i snart et halvt år nå. Eller at jeg må tidlig hjem eller ikke får blitt med på alt. Men jeg blir litt lei av å hele tiden måtte forklare hvorfor jeg ikke kan komme, hvorfor jeg ikke skal drikke og hvorfor jeg må tidlig hjem. Opplever at de synes synd på meg som går glipp av alt dette, men for meg er det helt naturlig at jeg velger barnet mitt fremfor sene middager og sammenkomster og det svarer til mine forventniger rundt det å bli mamma. Sånne ting blir det vel mer tid til siden i livet tenker jeg, og dette første leveåret går jo så fort. Et halvt år har gått allerede!

 

Føler stadig på det at jeg må komme opp med unnskyldninger for å ikke kunne bli med, og at det ikke er en god nok unnskyldnig å bli hjemme "bare" fordi sønnen min ikke tar flaske. Og for meg er det ikke noe hyggelig å kose seg ute med venner dersom jeg vet at guttungen ikke har det bra hjemme, da har ikke jeg det noe bra heller. Opplever at det er vanskelig for de å forstå dette, siden de ikke har barn selv og ikke har noen forutsetning til å sette seg inn i det.

 

Er det flere her med samme tanker som føler litt på det samme av og til?

 

Hilsen en lykkelig og hjemmekjær mamma!

[mor med liten skatt]

Jeg tror ikke at alle uten barn klarer å sette seg inn en slik situasjon, jeg må ihvertfall innrømme at jeg ikke klarte det før jeg selv fikk barn, tenkte fort at det "bare" var å skaffe barnevakt feks, tenkte ikke på at forelderen ikke nødvendigvis ønsket det selv. Jeg har hatt samme situasjon med amming og flaskenekt. Jeg har jo gjort sosiale ting med venner og familie, men har hele tiden hatt gutten min med meg (med unntak av litt trening og handleturer mens faren passer han). Min gutt er 11 måneder nå, og denne uka skal jeg for første gang ut om kvelden uten han. Jeg tror man bare må ta slikt i eget tempo. "Heldigvis" for min egen del så er jeg såpass gammel at mange i mitt miljø på samme alder er ferdig med mye av festingen, slik at det ikke er så mye ønsker om slikt fra vennene mine så jeg slipper presset. Men litt har det vært, har følt de ikke har skjønt det helt når jeg ikke har reist bort for å feire runde dager feks, og noen få venner som går mye ut fortsatt, har jeg omtrent mistet kontakten med. For egen del håper jeg å bli kjent med flere småbarnsforeldre etterhvert, gjennom barnehage osv, slik at jeg kan treffe folk jeg har likere liv med i tillegg til de gamle vennene. Nei, kos deg med gutten din og ta dette i ditt tempo, det er hvordan du trives med å gjøre ting overfor han som er det viktigste.