ekstrem separasjonsangst, matnekt, panikk og fryktgråt..

[Galskapens overhode]

Bare store endringer i livet til en liten gutt, eller grunn til bekymring?

 

Lillemann er nå 10 mndr gammel. For ca 4 uker siden startet det. Han hadde vært innlagt på sykehus med en infeksjon de ikke fant ut av. Da startet også matnekten. Forståelig nok når han var syk, men det har eskalert. Det eneste vi ikke strever med å få i ham er morsmelk.

På sykehuset ble han naturligvis redd andre voksne pga blodprøver og andre ubehagelige kontroller. Han var til og med redd faren sin når vi kom hjem igjen etter 3 døgn.

 

Nå tåler han ikke at vi voksne er mer enn 10-15 cm unna ham, da gråter han panisk til vi enten setter oss ned og han kan komme bort til oss eller til vi plukker ham opp.

 

Han er livredd når vi bytter bleie. Hylgråter, men vrir seg ikek unna. Man ser forskjell på surv og frykt. Øynene hans sier frykt.

Han sover fryktelg dårlig. Men det er jo ikek rart siden han spiser dårlig. Før samsov vi halve natta, nå samsover vi hele natta siden han er sulten. Jeg venter generelt sett 3-4 timer mellom hvert måltid, for å holde en normal matrutine selv om han spiser kanskje 1/4 av hva han spiste før.

 

Han går 60% i bhg. De beskriver de samme problemene som oss. Fra å være en glad gutt, som kun gråt normalt og generelt var fornøyd og spiste godt, så har han blitt en gutt som gråter konstant og viser at han er redd.

 

Han er nr 3. HAr både søsken og foreldre som gir ham oppmerksomhet, men av og til må han også leke litt alene.

 

SOm foreldre er vi litt fortvilte. Noen som opplever liknende eller som kan kanskje har andre råd å komme med? Lille Isaac har det ikke godt slik det er for ham nå.

 

Skal ta ham med for en ekstra kontroll på helsestasjonen og forhøre meg der på onsdag. Men til da, så spør jeg meg litt rundt her.

[abella]

Uff, ikke bra for gutten din. Vi hadde også en legerunde da gutten var 10 mnd. Dessverre var legen (som forøvrig var barnelege, det skulle man ikke tro) altfor hardhendt mot gutten. Så gutten fikk helt panikk og fikk legeangst etter det legebesøket. Han har hatt angst for alle leger siden og har det fortsatt, nå er han 2 år. Det virker rett og slett som han fikk et traume, og de små husker veldig godt.

 

Vi fikk for eksempel aldri gjennomført 1-års kontrollen for han fikk helt panikk da han så legen. Vi forsøkte 2 ganger med 3 mnds mellomrom, men det var helt umulig. Har forsøkt en gang siden også hos en annen lege da han var syk, men ingen lege får komme nær ham.

 

Har dessverre ikke noen gode råd, for her har han ikke klart å komme over hendelsen. Er dere forresten helt sikker på at han er frisk igjen? Håper dere får hjelp på helsestasjonen. Synes veldig synd på gutten din.

[Bad habits har tre små]

Ut fra hva du beskriver, har han fått noen erfaringer som tydeligvis har gjort inntrykk. Det dere skal gi ham nå er all den nærheten han behøver, i tillegg til at dere forsøker å opprettholde de rutinene dere hadde tidligere. Her og nå er han et barn i krise, og barn i krise trenger stabilitet, forutsigbarhet, nærhet og trygghet. Selv om det kan hende er utmattende for dere, så er det helt avgjørende at dere ikke reagerer negativt på separasjonsangsten. Det er ikke vanskelig å forstå at de erfaringene han har gjort seg, har vært skremmende for et lite menneske. Når det gjelder søvnen, er det antakelig vanskelig å ikke samsove akkurat nå - men det vil nok justere seg etterhvert som han blir trygg igjen.

 

Hvis dere ikke allerede har gjort det, så hør med barnehagen om de kan ha fokus på å trygge ham nå i tiden fremover. Dette kan være å ha èn (maks to) personer som er nær ham og tilgjengelig (som en slags ny tilvenningsperiode).

 

Ønsker dere lykke til!

 

 

[Honningmelon]

Stakkars lille gutten... Det er tydelig at sykehusoppholdet har satt sine spor.

 

Jeg ville nok gitt han all nærheten han ønsker akkurat nå, selv om jeg vet det kan være vanskelig når man har flere barn. Men, det er viktig at han føler seg trygg. Ta han med der dere er, og ikke gå unna uten at han ser det. La han se at du går om du må gå unna litt.

 

Matnekten tror jeg henger sammen med redselen/angsten hans. Jeg mister også matlysta når jeg er redd/har angst og har opplevd noe vondt.

 

Hva slags bleier bruker dere? Kan Up&Go være lettere, så kan han stå mens dere bytter?

 

Tror nok jeg hadde bedt bhg, så langt det lar seg gjøre, om å ta seg ekstra av han, og gi han ekstra nærhet en liten stund.

 

Ang. søvnen, så hadde jeg gjort som du gjør nå, samsove hele natta. Han trenger nok den tryggheten og nærheten nå en periode.

 

Hadde også tatt han med til legen igjen for å få sjekket ører, hals osv så ikke det er noe fysisk som plager han.

 

 

[Galskapens overhode]

Ja, det kan sikkert være lurt å ta en sjekk til hos legen også.

 

det knuser mammahjertet mitt at han er så redd. Jeg ønsker jo barna mine kun det beste i livet, og når jeg MÅ på jobb, så kjenner jeg at hjertet mitt gråter fordi han viser så tydelig at han er redd.

 

Han går i en liten familiebarnehage som har veldig lite barn i år. Noen dager er de maks 3 barn, andre dager 2. SÅ det er sjelden mer enn 1 ansatt til stede.

Far er syk og går hjemme, så han leverer sent og henter tidlig, men klarer ikke å ha ham hjemme alene hele dagen.

 

I kveld har jeg klart å få ham til å sovne i egen seng, men med MIN pute, så han kjenner lukta av mamma i senga si.

 

Håper den skjønne gutten min blir glad og trygg snart igjen. Er så redd han skal være utrygg i mange år.

[Gjest Mentha]

Jeg føler veldig med både dere som foreldre og lille gutten deres. Det er vanskelig for alle når et familiemedlem får sånne problemer. Jeg vil råde dere til det samme som alle sier her inne: Gi nærhet, gi trygghet, ha faste rutiner, og la han få reagere når han føler for det.

Det er kjempeflott at dere tar så alvorlig tak i dette nå! Og veldig bra at dere vil involvere helsestasjonen. Hvis nødvendig hadde jeg også kontaktet en psykolog. Selv om han ikke kan snakke med gutten så kan han gi råd til dere om hvordan dere skal legge opp dagen best mulig.

Jeg hadde selv en alvorlig traume som 2-åring og utviklet voldsom separasjonsangst som satt i langt opp i barne og ungdomsskolen fordi det aldri ble tatt tak i (kom etterhvert til en elendig terapeut som mente det kun var en fase og at alt ville gå over av seg selv). Så det varmer mitt lile engstelige barnehjerte å se at dere tar dette på alvor og gjør det dere kan. Sender mine varmeste tanker og håper det går bra for dere