Gi meg styrke!

[Anonym bruker]

Jeg og min kjære har tre barn i alderen 3 mnd til 9 år. Etter at minste kom har han primært vært mitt ansvar, mens mellomste på 3 år er min manns ansvar. Minste har slitt med kolikk som nå er avtagende og mellomste er i verste trassalderen. Jeg er supersliten av all bæringen som minste fortsatt krever samt all kolikkskrikingen. Helgene er et sant mareritt, da kommer sjalusien til treåringen for fullt siden alle er hjemme og jeg får ingen mulighet til å hente meg inn igjen. Babyen sover dårlig siden mellomste holder ham våken på dagtid.

 

Igår klarte min mann å si at vi har skutt oss selv i foten med å få nr 3! Javel, var vel i utgangspunktet han som ville ha enda ett barn mens jeg syntes det holdt med to. Mannen har blitt deprimert og føler han har mistet muligheten til å treffe kompiser å ta seg en fest når han vil etter at vi ble 5 i familien. Han må for første gang takke nei til å bli med på ting fordi jeg trenger han hjemme. Jeg klarer ikke å ha alle barna alene foreløpig, men sier seg selv at dette er forbigående!

 

Jeg spurte han om han kunne tenke seg å bo hver for oss i en periode, han svarte ikke på dette men uttrykket hans sa sitt... Jeg føler at han burde vært i mine sko i en ukes tid. Jeg har forsaket sosialt liv i 3 år nå pga amming og graviditeter som har vært over middels tøffe. Jeg har til tider klaget men vet jo at det kommer tider hvor jeg savner at barna er små og avhengige av oss. Jeg har båret mine små natt og dag og ammet til jeg har sett mannen med ljåen. Han har måttet ta seg av en sutrete 3-åring i 3 mnd og da er det stopp for han. Ikke noe nattevåk , ingenting som tilsier at han skal være utslitt, men det er han visstnok.

 

Nå er jeg i tillegg syk og alene med minsten slik at vi skulle få sove litt. Og hva gjør jeg? Jo, bærer, bærer og bærer på lillemann! Håper han sover litt mer enn 15 min denne gangen....sukk.....dagens utblåsning!

[Anonym bruker]

Huff da, styrke er sendt!!