Alenemødre og gressenker

[Anonym bruker]

Jeg er selv gift, men mye alene med barna da min mann er borte 6mnd i året. Heldigvis ikke i strekk, men en mnd om gangen. Vi trivs med denne ordningen.

 

Men en ting jeg ikke trivs så veldig med er alt jeg må gjøre alene som er flott for par.

Denne mnd har det vært FN-cafè i barnehagen, avslutning på håndballen, feiedag i nabolaget, fotballkamp med guttungen osv. Da blir jeg liksom alene. Jeg er egentlig veldig sosial og har lett for å prate med folk, men når andre sitter med sin ektefelle så vil man jo ikke trenge seg på. Jeg savner ikke mannen i den forstand, men mer selskapet hans. Mens andre snakker med hverandre blir jeg bare stående der.

 

Så hva gjør single damer i slike situasjoner? Tar dere med ei venninne eller annen familie? Blir dere mye alene? Blir det en ok vane å være så alene?

 

Som gift har jeg aldri tenkt over dette før, men skal jammen ta kontakt med alle alenemødrene som faktisk står alene neste gang. (Ser dem bare ikke så ofte at jeg kan henge på dem hver gang jeg selv er alene).

[Anonym bruker]

Jeg er alene, men tenker ikke så mye over det for jeg er faktisk alene. Jeg tror kanskje at du, som har mann, kjenner mer på dette fordi dere er to og dere skulle vært to på slike tilstelninger. Jeg tror du kjenner mer på det fordi du kommer alene når du ikke er alene.

 

Jeg går på slike ting alene og kommer alltid i snakk med andre. Har lært med å selv ta initiativ, men så er jeg ganske så utpreget sosial så det går bra.

 

Ikke tenk så mye over at du går alene. Sett deg med andre og hopp inn i samtalen. Husk: Dere har alle noe til felles og det er barna. Det er en finn inngang til å bli kjent med nye mennesker og kanskje noen som er i samme situasjon.

 

God helg:-)!!

 

 

[Anonym bruker]

En blir ofte alene i slike situasjoner og som du sier en blir bare stående der for en vil ikke presse seg på.

Jeg er singel alenemor og prøver ofte å få med familie på slike ting, men når det ikke går så prøver jeg og stå/ sitte nær trenere eller ansatte som er klar over situasjonen. Jeg kommer nok aldri til og venne meg til å være alene så setter utrolig stor pris på det når andre foreldre tar kontakt. En viktig ting er jo å virke åpen da slik at andre ser at du er inrt i kontakt. Ett smil gjør mye

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor og har vært borti slike situasjoner i barnehagen. For å ikke føle meg ensom der, tok jeg alltid med svigerinna mi. Hun var alltid interessert i slike ting da sønnen min gikk i barnehagen, og det var kjempe koselig å ta henne med.

 

Men ellers så har jeg opplevd at bare 1 forelder til de andre barna kom, for begge hadde ikke mulighet til å ta fri fra jobben. Så da har vi pratet sammen og blitt ordentlig kjent.

[Anonym bruker]

Jeg er eneste aleneforelderen i barnehagen, i tillegg er jeg den nyinnflytta i en liten bygd hvor alle kjenner alle fra barnsbein av.

Folk er hyggelige altså men vanskelig å bli helt akseptert på en måte.

 

Og jeg sliter litt med å være frampå i det sosiale da jeg har slitt veldig med sosial angst, og selv om jeg idag er mer eller mindre "normal" og takler det meste er jeg ikke der hvor jeg klarer å være den som først tar kontakt.

Så jeg merker godt at jeg er den som ikke har noen når det er noe i barnehagen, 17.mai også videre.

Jeg har et funksjonshemmet barn så er litt låst da jeg ikke så lett får barnevakt. Og i slike situasjoner krever barnet mer av men en de fleste andre barn gjør av foreldrene.

 

Det er trist og litt ensomt egentlig. Jeg hilser jo på de andre foreldrene og snakker litt her og der men blir ikke så mye.

Siden barnet mitt krever mye så går tiden stort sett fort for meg da, men jeg tror nok mine tanker i situasjonen preges mer av at mine barn ikke har en pappa der som er stolt av de og tilbringer tid med de, og at jeg ikke har den personen å støtte meg til.

Det føles litt rart å være den eneste som er alene der (stort sett) men tviler på at noen andre tenker på at jeg er det.