Hvor mye bør jeg presse datteren min?

[Anonym bruker]

Jeg har n datter på 6 år. Helt fra hun var liten, kansje et år gammel, har hun hatt store problemer med å takle nye ting. På det værste måtte hun forberedes i lang tid for å spise middag hos min mor som bor i nabohuset. Bare en ting som å sitte på gal stol eller at jeg og mannen min byttet plass ved middagsbordet gjorde at verden falt i grus. Det som da skjedde var at hun koblet helt ut. Vi fikk ikke kontakt med henne og vi kunne sitte med henne på fanget i 20 minutter mens hun var stiv som en stokk i kroppen. Vi fikk ikke øyekontakt og hun reagerte hverken på berøring eller ord.

Dette har blitt mye bedre nå. Hun fungerer fint på skolen, har gode venner og virker som en lyklig jente, men hun sliter fortsatt voldsomt i noen settinger. På trening er det for eksempel helt krise pm de har en ny trener eller oppvarminen blir gjort på en annen måte enn ellers. Treningen er generelt en utrygg arena, men hun elsker egentlig selve aktiviteten. Når det blir for "skummelt" begynner hun å gråte, men som regel fortsetter hun med aktiviteten. Noen ganger vil hun imidlertid bare hjem. Til nå har jeg sakt nei. Hun får ta seg en pause hvis det er for ille, men jeg sender henne utpå igjen når hun har roet seg og som regel ser det da ut som om hun har det gøy.

 

Spørsmålet er hvor mye jeg bør presse henne og hva jeg ellers bør gjøre for at hun skal bli trygg i slike settinger. Det er mange aktiviteter hun ikke tør å forsøke i utgangspunktet, men når hun bare har kommet i gang liker hun det godt. Hvor mye og hvordan presser man henne best til å forsøke?

[Anonym bruker]

ta henne til utredning hos lege! det kan være noe i autismespekteret

[Anonym bruker]

Høres helt ut som min sønn. Vet ikke hvor mye man skal/bør presse slike barn, for det kan slå ut begge veier... (tror jeg.. )

 

Ikke lett. Min sønn er forøverig fire, og jeg er veldig spent på skolestart til neste år... (fyller 5 om litt) Han fungerte ikke i barnehage...

godt å høre at dattra di fungerer på skolen.

 

LYKKE TIL

[Anonym bruker]

Godt mulig det er noe i autismespekteret, men hva så?

Hun fungerer godt på skolen og har i følge læreren stor sossial kompetanse. Hun har mange og nære venner og kan en masse. De fleste ser på henne som over gjennomsnittet selvstendig og ansvarsfull. Hvilken nytte skulle hun ha av en eventuell diagnose?

[Anonym bruker]

Datteren min fungerte mye dårligere da hun var 4. Hun hadde venner og var med i leken, men hun har aldri lært rollelek og hun ville sjeldent være med på nye ting. For henne løsnet det veldig det siste året i barnehagen, men det er noen ting som henger igjen.

Lykke til med sønnen din.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ville også fått henne utredet. Med en diagnose kan man få profesjonell hjelp til akkurat slike problemstillinger av fagfolk som har masse erfaring, og vet hva som er best for jenta di på sikt.

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke jeg vil ha noen utredning av henne. Jeg forstår rådet deres men en slik utredning av et velfungerende barn tror jeg heller vil gjøre henne mer oppmerksom på problemene og mindre villig til å jobbe med seg selv. Jeg har sett litt for mange mennesker (meg selv inklusiv) som har brukt en "diagnose" som sovepute og undskyldning for å slippe unna ting. Så lenge hun fungerer så godt som hun gjør ønsker jeg ikke å gi henne en slik merkelapp. (mulig jeg gir intrykk av at hun sliter mer enn hun gjør i hovedinlegget)

 

Det jeg imidlertid kansje kan vurdere er å ta en prat med et fagmenske litt mer generelt og uten å ta med jenta i første omgang.

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntringen =) Akkurat slik lek min sønn sliter med. Men da er det håp!!!

Helt enig i at når hun fungerer på skolen, har venner og ser ut til å klare seg.. trenger man ingen diagnose.

 

HIlsen meg over her =)

[Anonym bruker]

Det ordner seg nok. Rollelek er ikke det viktigste i verden.

[Anonym bruker]

Jeg tenker LETT asbergers. Kjenner en som har det. Verdens nydeligste gutt, intelligent, høflig, supersnill med andre, mange venner osv. Men sliter med endringer i hverdagen. Man tenker helt normal gutt når man møter ham. Ikke sikkert man merker at noe er andeerledes heller.. Bare de nærmeste.

Vær åpen til alle om hva hun sliter med, slik at man kan prøve å legge det litt til rette.

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du er lydhør for henne og det er bra.

Jeg synes dere har fått til mye fra hun var baby og til nå jeg! Kanskje hun bare trenger litt ekstra tid på å bli trygg.

 

Vi sliter med at vår på 3,5 år blir utrygg i situasjoner med uorganisert lek med andre barn hvor det kan gå litt viltert for seg. Hun vil ha full kontroll på hva som skjer. Vi og barnehagen jobber med saken sakte men sikkert. Og det ser det jo også ut til at dere gjør med deres barn..

 

Det beste botemiddelet for slike ting er å "øve" seg. Hva med å la henne bli med i en teatergruppe eller lignende? Kanskje rollespill vil hjelpe henne videre?