gir helt opp, tenker han hiver oss ut hvert øyeblikk

[Anonym bruker]

Flyttet for ca 4 mnd sammen med samboeren min i hjembyen hans. Med meg hadde jeg datteren min på 4 år. Sambo og datter kjente hverandre ikke godt fra før og jeg og han hadde ikke vært sammen i mer enn et halvt år før flytten - grunn for flyttingen var en utrolig jobb mulighet som var synd å la gå fra seg så vi hoppet i det med begge bena både meg og han

 

min samboer er en mann av få ord, samme er jeg og det er skjeldent vi snakker sammen om alvorlige ting - da helst når vi har noe for mye innabords at alt ruller ut han fortalte derimot at han gledet seg til å ha meg ved siden av seg hver natt og viste gjennom å pusse opp barnerom m.m at han gjorde klart for at jeg og datteren min skulle flytte inn.

 

flytten har gått så som så, datteren min liker sambo kjempegodt og spesielt når hun kan være med han ut og "jobbe" eller på tur bare dem. sambo sier ikke noe særlig om hvordan han syns hun er, men det har virket greit. bortsett fra..

 

jeg mistrives i den nye jobben, jeg kjenner ingen her og dette blir enda mer forsterket da jeg sitter hjemme med en jente på høydepunktet i trassen og sambo er rundt hele tiden andre steder fordi han sannsynligvis ikke orker å være hjemme.. jeg prøver så godt jeg kan å holde orden på tingene våre (blitt betraktelig mere ting i hus nå enn da det var ungkarsbolig), men med stresset på jobben er det hardt.. i tillegg sliter jeg med etterdøninger av flertallig prolaps, så gulvvask ødelegger meg helt.. men jeg gjør det.. må jo sysselsette meg når jeg er alene hjemme

 

det er positivt at han er ute hos kompiser, vil ikke det skal misforstås, men når jeg ser han bare til middag i løpet av en dag og ikke kjenner noen, så blir det fort ensomt..

 

alt er blitt enda verre da vårt fantastiske sexliv nå har dabbet ut.. han virker ikke interessert i meg i det hele tatt, all kos og kyss utover dagen er borte og han tar initiativ til sex kanskje en gang i måneden jeg elsker sex og spesielt med denne nydelige deilige mannen som jeg er så lykkelig for å ha kapret, men når han snur ryggen til meg og snorker to sek senere på kvelden når vi legger oss blir jeg bare tom.. hadde jeg bare blitt tjukk (har noen kilo for mye, men lettere enn da jeg traff han) eller noe sånt så hadde jeg fortstått det bedre - men allikevel..

 

jeg klarer ikke si ifra hva jeg tenker, angrer han på at han tok oss inn i hus. og spør jeg så er jeg redd for at det er nettopp det han gjør... og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg har ingen rundt meg som jeg kan gå krypende til, ingen plass å gå som gjør at jeg allikevel kan stille på denne jobben hver morgen.. så jeg spør ikke og vi går dag ut og dag inn uten å vise noe tegn til kjærtegn for hverandre.. vil bare på fylla slik at vi kan kjefte på hverandre og finne tilbake til hverandre, men redd jeg tar helt av da og ødelegger alt

 

jeg tør ikke bry han med at jeg ikke trives på jobb og snakke med han om det, som jeg hadde kunnet før, for jeg er livredd for å blringe flere negative faktorer inn i livet vårt..

 

nå kjenner jeg at jeg er helt oppbrukt, jeg frykter jobb, jeg vil helst ikke ha sambo hjemme for da kan jeg unngå disse situasjonene men jeg savner han og er lei meg når han ikke er det.. og i tillegg er jeg frustrert over å slite med datteren min dag ut og dag inn :/

 

noen som har opplevd noe lignende? har jeg tabba meg ut med å flytte inn? går alt til helvete og hvordan løse det om det er mulig??

 

må legge til historien at jeg har vært kjempeklar på mine mål, hvem jeg er, datteren min og alt om meg selv fra første dag med denne mannen da jeg mistet meg selv helt og var deprimert i mitt tidligere forhold. min samboer, i alder av 30, har aldri hatt fast kjæreste og samboer før. derfor jeg har vært for at han er mye hos venner og fortsetter livet sitt selv om vi er her...

 

ble langt dette, måtte bare lufte litt, men ble rotete..

[Anonym bruker]

Snakk, snakk og SNAKK! Ser dere begge er få av ord, og om du ikke klarer å snakke for deg, så vis han det du har skrevet her.

[Anonym bruker]

Enig med hun over. Snakk med han. Uannsett om det han sier er noe ikke du vil høre, så slipper du ihvertfall å gå rundt å lure og bruker mer tid på han.

 

Men ser det er ei stund siden du har skrevet dette innlegget, så hvordan går det?

 

Forresten; kjempe tungt innlegg å lese. Neste gang du skriver så mye, bør du bruke avsnitt.