Mannen er borte i 14 dager. DEILIG!!

[Anonym bruker]

Ja, det er fælt å si, jeg vet det... Men jeg har the time of my life!

 

Jeg har aldri vasket og ryddet så lite, likevel ser leiligheten bedre ut enn vanlig. Når det bare er meg og barna her er det bare oss å styre med, ingen som roter, lager uorden og "blander seg inn" i innkjørte kveldsrutiner osv. Jeg er lykkeligere, og barna er det også! De har ikke spurt etter pappan sin engang, jeg har spurt om de vil ringe/videochatte med han, men de vil ikke.

 

Jeg gjør ingenting annet enn det normale, men ting er så mye enklere med bare oss at jeg lurer på om det er sånn jeg vil ha det permanent... Ok, det er litt mer slitsomt å hente/levere i bhg og lage middag alene, men alt annet er så mye bedre nå!

 

Helt uten å tenke over hva jeg gjorde satt jeg på Finn.no og så etter leilighet til meg og barna i området vårt, og jeg fant en helt grei en til leie. Det er så fristende å ringe på den! Men jeg vet ikke jeg... Det er jo bare 14 dager, å leve uten samboern permanent blir sikkert annerledes... Selvom vi sliter litt i forholdet er det jo ikke så ille heller...

[Anonym bruker]

*sukk* skulle ønske mannen min bare var borte i 14 dager også...

(buhhuuu)

 

Ja, det er deilig å ha huset for seg selv og ikke minst barna for seg selv, men... Jeg har en mann som er mer borte enn hjemme i løpet av et år og det er slitsomt i lengden. Det er alltid jeg som må stille opp på alt, jeg må holde orden på alt, følge opp alt og være "alt"...

Kanskje dette er det som skal til for å vekke dere begge, slik at dere kan ta noen enkle grep når han kommer hjem?

 

Uansett, KOS deg med freden og harmonien i hjemmet så lenge...

 

[Anonym bruker]

Helt sikkert annerledes permanent ja.

Men selv skulle jeg gjerne vært alene i 14 dager jeg også

[Anonym bruker]

Jeg er alene med ett barn. Jeg hadde ikke byttet det for alt i verden:)

Det er superdeilig!

[Anonym bruker]

Jeg har mann som jobber offshore, to uker på og fire uker fri.

 

Etter fire uker hvor han er hjemme hver dag, selv om han er flink til å finne ting å gjøre, både for familien og seg selv, er det alltid deilig å kjenne på "alene-hjemme-følesen" de første dagene han er borte. Jeg er "velsignet" med en mann med støv på hjernen, ganske stikk imot meg, så jeg nyter å la rotet ligge uten at han går rundt med matyrmine og rydder etter meg:) Jeg liker å breie meg i senga, tar alle putene og gjerne begge dynene også.

 

Men så, etter bare få dager, kjenner jeg på savnet og at jeg gleder meg til han kommer hjem. Hadde jeg ikke hatt den følesen, tror jeg at jeg hadde savnet noe i forholdet. Det høres jo ikke bra ut at du nyter å være alene så uhemmet da....det virker nesten som du gruer deg litt til han kommer hjem?

 

Jeg tror nok at alenetilværelsen blir fort ganske ensom om man skal være alene om alt hele tiden - men på den andre siden, skal jo far ha samvær med barna sine også, så da blir du HELT alene ganske ofte. Har du tenkt på det?

 

Jeg mener at et samlivsbrudd må overveies nøye, man utsetter ikke barna sine for den sorgen bare fordi det frister litt! Da må det litt større problemer til enn at det er mer å rydde når far er hjemme!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner følelsen <3

 

Men jeg har lagt så mye arbeid ned i hus og hage at jeg ikke akter å flytte herfra! Jeg liker å kunne dra bort på kvelden, uten å måtte tenke på å legge barna før barnevakten kommer. Selv om mannen er noenlunde udugelig greier han å se etter barna og han bidrar økonomisk, alene ville jeg måtte jobbe mer og kjøpe mindre. Tror jeg beholder ham til barna blir store i det minste, han er jo litt lettvint selv om jeg irriterer meg grønn av og til.

[Anonym bruker]

Jeg kommer nok ikke til å flytte, er nok annerledes å være alene på permanent basis, ja.

 

 

Men saken er at det kun er jeg som holder styr og orden på alt her, jeg som stiller opp på alt osv, og arbeidsmengden er jo halvert nå som han er borte! Jeg savner han ikke, vil ikke han skal komme hjem... Jeg er lykkelig slik ting er nå, og jeg merker at barna er det også (sikkert fordi jeg er det selvfølgelig).

 

Tenk om vi kunne vært naboer og likevel samarbeidet om barna, det hadde vært deilig!

[Anonym bruker]

Kunne ha vært meg som skrev dette innlegget, kjenner meg såååååååå igjen!!!

 

Har vært sammen med mannen min i maaaaaange år, og vi har hatt det veldig fint sammen, spesielt før vi fikk barn og bare hadde oss selv å tenke på.... Var sammen mange år før vi fikk barn..

Nå har vi tre stykker, med alt det medfører av planlegging, hus og heim, skole, bhg, jobb, fritidssysler osv....

Verdens beste og mest givende jobb, men også innmari slitsomt til tider...

Ting sniker seg på gjennom mange år, men har de siste åra innsett at det umerkelig har blitt sånn at "alt" er mitt ansvar og min jobb..... Har oppdaga at jeg er gift med en skikkelig lat egoist, som er ekspert på å snike seg unna det meste........

Så gjør man mer og mer selv, da, fordi det må jo gjøres, og hver for seg er hver ting ikke noe å sette i gang en krangel for...

En vakker dag er det nok, da renner det over........

Det er kjempetrist, men har innsett at respekten og følelsene for mannen min har forsvunnet, og nå føler jeg bare irritasjon når jeg tenker på han!

Har bedt om en tenkepause, og han har motvillig flytta ut for ei stund.... Pga ulike årsaker har vi kunnet gi en naturlig forklaring overfor barna på hvorfor han ikke bor hjemme ei stund...

Nå har han bodd borte 1mnd, og jeg savner han NADA! Når han er innom her gleder jeg meg faktisk til han drar igjen... Og jeg gjør akkurat den samme jobben her hjemme, bare uten frustrasjonen over at han ikke gjør noe!!!!!!

 

Nå er saken den at han bare venter på at jeg skal "roe meg ned" og slutte med tullet mitt slik at han kan komme hjem.....

Så er ganske fortvila og rådvill om dagen, for HVA GJØR JEG??

 

Kan jeg utsette barna for et samlivsbrudd og alt det medfører, eller skal jeg "holde ut" ???? Har bodd med han så lenge at jeg har slutta å tro på julenissen i forhold til forandring og innsats...... og så er det følelsene som ikke er der........

 

Så forstår deg så innmari godt!!!

Tror nok cluet her er som du sier at barna har det best når foreldrene har det bra!!!

 

Håper på flere innlegg her, for var så godt å høre litt meninger fra noen som har det på samme måte! Er ikke noe man diskuterer med hvem som helst, og man må v'ære der for å forstå fullt ut tror jeg!!!!

[Anonym bruker]

Min mann var nettopp borte i 11 dager. Jeg holdt på å bli gal etter 7!

 

Da savnet jeg han forferdelig. Vi har bodd sammen i 5 år.

 

Normalt å ville ha litt fred innimellom, men skal jo være positivt å gjenforenes etterpå...

[Anonym bruker]

Min mann er offshore 14 dager. Ganske så herlig, mindre å rydde:)

Og han er da hjemme myyye mer enn han er borte på ett år så det er egentlig bare luksus:) 8 mnd fri..og 4 mnd på jobb på 1år!

Og så er lønnen hans ganske så grei, så tar ofte en shopping runde:))

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke gi råd til dere som er i tvil om hva dere skal gjøre i denne saken, kan kunn fortelle hva jeg har følt i årenes løp..

Mannen min jobber borte i ukedagene og er hjem hver helg når det er sesong, til gjengjeld har han sammenhengende fri fire-fem mnd. Når han først er borte fra man-fre, så føler jeg det samme som dere beskriver: frihet, lykke, stillheten, alt er bare rolig og godt. Jeg steller med mitt og mine og holder styr. Men når han er hjemme i helgene er det som oftes bare rot og mas, han vet/husker ikke hvor ting er og roter fælt. Men når han har friperiode er det han som steller og duller.. han rydder og vasker og lager mat omtrent hver dag. Det eneste jeg trenger å gjøre er å vaske klær. Selvfølgelig vasker jeg innimellom, til helger og sånt.. men da elsker jeg å ha han hjemme og vi er enige sammen, begge vet hvor ting skal være og det er rolig og godt.. så hva skal jeg si? jeg trives med begge deler, både når han er hjemme for en lang periode og de dagene han er borte.