applaus for dere alenemødre!!!!

[Anonym bruker]

Ja, virkelig!

Jeg føler meg som en alenemor jeg også til tider da jeg har en mann som jobber fra 06.00 til langt ut på kvelden(som regelt 21.00)...

Er enda hjemme i permisjon, men snart begynner jenta i barnehagen og jeg i jobb. Jeg skammer meg litt over å si det, men jeg gleder meg!!!!

 

Hun er esktremt klengete og sutrer hele dagen, i tillegg er hun kjempe flink til å hyle så jeg har tinnitus grad 10!;)hehe...

Jeg har vært så sliten mange dager at jeg har grått...føler meg om en grusom mor som VIL ut i jobb igjen, men jeg kan ikke noe for det. Hadde fødelsdepresjon, kolikk baby,brystbetennelse osv osv osv....

lista er lang!!!

 

Hvordan synes dere det går å være alenemor?(kom med sannheten kvinner;)

[Anonym bruker]

Sannheten? Jeg vet ikke annet, men jeg vet utfra hva andre sier at jeg har det tøffere enn de fleste(alene eller ei). Da er det fagfolk som sier det.

 

Det jeg går gjennom er tøft, og hadde vært like tøft med partner. Det bare er tøft. Barn med handikap er krevende, samme om en er en eller to.

 

DU vet det går over, jeg vet det ikke gjør det her..... 18 år minst, før det offentlige kanskje gidder å ta over alt.... i en felle. NAV er bare mer jobb når det kommer til dette. De pøser på, og gir seg ikke frivillig i noe som helst. Du skal gjøre alt selv, ikke noe hjelp å få.... Jeg må kjempe for alt jeg vet jeg har rett på. Har fast advokat, men likevel krever det enormt mye.

 

Jeg er rett og slett drittlei, men det hadde jeg vært selv med en partner...... Snart er dette barnet 18, og jeg teller ned. Dette har ikke med mine følelser for dette barnet, men at jeg MÅ mer. Jeg må tenke på min pensjon(noe som er blitt glemt og oversett i hverdagen), og yngre søsken, som skal ha sitt av en normal barndom.

 

Jeg bare sier at jeg har ikke normalen, så om du vil overse dette,k så gjør det

[Anonym bruker]

Teiteste innleggene jeg leser.

De har ikke så mye valg, har de vel?

Om mannen din hadde reist fra dere, hadde du blitt glad om noen sto på sidelinjen og applauderte fordi du er "så flink"?

[Anonym bruker]

Det er slitsomt, super slitsomt. Jeg har to tette hvor av ene er funksjonshemmed da. Hadde vært lettere med bare et barn spesielt om det også var friskt.

 

Men det var mer slitsomt å leve i et superdårlig forhold. Så jeg angrer ikke på det valget jeg tok.

 

Men det værste for meg med å være alenemor er at far til barna ikke bryr seg og jeg må se på at mitt største barn savner faren sin og ikke skjønner hvorfor han ikke vil snakke med henne og besøke henne.

Det skjærer virkelig i mamma hjertet mitt.

Men så var det like ille når han bodde med oss og hun ble skjøvet unna og oversett av han så jeg håper virkelig det er bedre for henne at han ikke er her i hele tatt en det å bli avvist gang på gang til fordel av datan eller tv.

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor, det er tøft, men jeg vet ikke hvordan det er å være to, så vet ikke hva "jeg går glipp på".

[Anonym bruker]

Sant å si, hverdagen alene med barn er j'vlig.. Barnet mitt er tre år og trassig, og etter fulle skoledager og bhg er vi begge to slitne. Hun kreve rmye oppmerksomhet i helger, så klart man blir sliten.. er ikke helt på nett med BF heller, men heldigvis har han begynt å stille mere opp. Er dauusliten nå, og gidder ikke engang gjøre husarbeid. Men applauderer virkelig dere som er alene med flere barn og barn med et handicap..

- Klem til mine medsøstre

[Anonym bruker]

Jeg flyter på "jeg vet ikke bedre"

 

synes ikke det er så ille, har litt hjelp av min mor, og venner som kommer innom og underholder ungen

 

Men jeg har ei snill tøtte, skriker kun ved "behov", altså: sulten, vondt, utbæsja eller kjempe trøtt.

 

I tillegg til at hun sover ca 12 timer og ligger og underholder seg i noen timer på morran

 

*bortskjemt*

[Anonym bruker]

Jeg kan i alle fall konkludere med at det finnes minst 2 slike barn som du har beskrevet i hovedinnlegget - alt du skrev- skjedde med meg også.

Jeg hadde et slikt barn, og jeg er alenemor.

Det første året var helt for jævlig. Jeg har aldri hatt et mer slitsomt år. Jeg hadde fødselsdepresjon i tillegg, og gråt daglig - og hadde konstant dårlig samvittighet, for jeg grudde meg til hver dag, og gledde meg til hver kveld - da jeg fikk litt fri.

 

Takk Gud at det er over:)

Og jeg kommer aldri til å være i den situasjonen igjen.

[Anonym bruker]

Helt uproblematisk. To barn, ikke samvær, ergo aldri "barnefri", men null trøbbel. Ja, alt faller på meg, av daglig drift, foreldremøter, oppfølging og ansvar, men så er også all gleden og alle avgjørelsene mine, heldigvis.

[Anonym bruker]

Er selv alenemor og syns ikke det er så veldig tøft. Liker å ha kontroll over økonomien selv, syns ikke det er kjipt å ikke ha noen å dele alle regningene med.

 

Jeg gjør vel som de fleste mødrer, oppdra barna og styrer hjemme.

 

Noen ganger kan det være vanskelig når det kommer til det med jobbtid og levering og henting i bhg, men det ordner seg alltid.

 

Så tror ikke det er så mye mer tøff å være alenemor enn å være mor generelt.