Jeg er så lei.

[Anonym bruker]

Jeg har gjort et stort feil i livet og det var å bli sammen med exen og få barn med han.

Jeg var dum og så ikke hvor lat, udugelig og egosentrisk han var før jeg satt der med en liten en.

Han var så flink til å skjule ting. Men etter en lang sykehusinnleggelse under graviditeten ble det ganske så klart.

Men når man sitter der med en liten baby så prøver man og prøver man å fikse ting. Vi hadde vel sex hele en gang i dette og da for at jeg var lei av maset (ikke at det ble mindre i ettertid.) Og selv med kondom så ble jeg selvfølgelig gravid igjen. Dette tok han som frikort til å ikke gidde å gjøre noe som helst lengre for han var sikker på at jeg ikke ville kaste han ut med en baby og en på vei.

Det var ikke bare hjemme han ikke gjorde noe men etter hvert gikk det også utover jobben. Han dukket opp for sent, gjorde ikke det han skulle og fikk sparken. Gadd ikke å lete etter ny jobb. Fikk jo arbeidsledighetstrygd selv om det var lit og jeg hadde da inntekt og kunne betale for ting. Så kunne han sitte hjemme å spille data mens jeg tok meg av alt som må gjøres.Aldri møtt et menneske som har vært så flink til å stenge ute hva andre sier som han.

Han fikk seg til slutt ny jobb fordi jeg sendte inn søknader for han.

Den betalte ikke godt men han var ute av huset og gjorde noe, så fikk han tilbud om bedre betalt jobb og byttet over flott.

Men så var det krangling da for han kunne ikke skjønne hvorfor han skulle betale halvparten av husleie, forsikring, støm og mat + halvparten av utgifter til barna.+ betale sin del av lån vi hadde sammen. Jeg sto på mitt (vi hadde samme inntekt nå når han var i denne jobben) Da gadd han ikke lengre møte opp i tide og noen dager i hele tatt på jobben, hva var poenget når han ikke fikk bruke lønna på det han ville alt gikk jo bort i regninger.

Jeg trodde han var på jobben (jobbet kveld) men han var hos en kamerat og spilte. Så kom han hjem og fortalte at han hadde fått sparken. Med to små var jeg ganske så fortvila. Og ikke hjalp det at han ikke gadd å søke noe nytt.

Han sov hele dagen, spilte hele natta og løfta ikke en finger for å hjelpe til med noe. Avviste ungen når ho tok kontakt. jeg tenkte at han var deprimert etter å miste enda en jobb og sendte han til legen. Og han spilte på dette for at jeg ikke skulle mase og forlange noe.

 

Så var jeg å handla mat utslitt etter å knapt ha sovet på et par mnd. Min største hadde søvn problemer og minste forlangte mat 2 ganger om natta. Der møtte jeg ei han hadde jobbet med i siste jobben og fant ut hvorfor han fikk sparken.

Jeg ga han beskjed at enten fikk han slutte å spille, finne seg en jobb, ta halvparten av husarbeidet og matlaginga fra idag, og begynne å ta seg av unga eller fikk han flytte.

 

Han valgte å flytte, siden han har to statsborgerskap valgte han å flytte ut av landet. Til alle var det jeg som var den store stygge ulven som hadde kastet han ut og nektet han å ha noe å gjøre med barna og alle syntes så synd på han.

 

3 år senere har han besøkt unga 5 ganger da har foreldra hans betalt turen hans, og han har bodd gratis hos meg og spist av min mat.

Men hver gang har det vært interesse for barna i 2 dager så gidder han ikke mer.

Siste besøket ga jeg klar beskjed at om han ikke tok seg av unga 100% når han var her og hele besøket fikk han ikke komme noe mer. Enten vær der for de 100% når du er her eller ikke kom.

Så nå har jeg fått beskjed av han at han ikke kommer på besøk noe mer.

All telefon kontakt med barna har kun vært at jeg har ringt han så de får snakke, han har aldri ringt hit. Nå har jeg kutta ut å ringe fordi han ikke har giddi å snakke de siste gangene og barna blir lei seg for at pappa bare legger på.

Så nå har han ikke hatt kontakt med de på snart 2mnd.

Han har aldri betalt barnebidrag eller noe, aldri kjøpt en gave til bursdag eller jul. Trodde han hadde i sommer men har funnet ut senere at de gavene var fra onkelen ikke fra han som han sa.

Familien hans har gitt han penger som han skal gi videre til meg for gaver og slikt til barna, disse pengene har han tatt og brukt på seg selv. (jeg har trodd de ikke har ønsket å gi barna noe, før faren hans plutselig spurte hva jeg hadde kjøpt til barna for pengene.)

 

Og hva gjør han nå.... Jo han går rundt å sier til folk at jeg har nektet han å komme på besøk til unga noe mer og nekter han kontakt med de.

Broren hans som tok kontakt her og ville vite hvorfor jeg nekter kontakt.

Jeg har holdt kjeft fram til nå tenkt at det er ikke noe å vinne på å si stygge ting om han, om de er aldri så sanne. Men nå er jeg lei så nå fikk broren hele og fulle sannheten. Jeg har prøvd å få far og barn forholdet til å virke for barna sin skyld. Men jeg er lei av å være den som gjør all jobben, lei av å strekke meg lengre en langt og betalinga er bare å bli stempla som den fæle.

 

Regner med at bf får høre det nå for broren hans ble veldig sint på han og fortvila fordi de alle har trodd på løgnene fra bf. Så blir spennende om han tør å åpne kjeften til meg fordi jeg nå har ødelagt det fantastiske er så synd på meg boblen han har laget rundt seg.

Jeg orker ikke mer, og barna må ha det bedre med en far som ikke er tilstede en en som hele tiden avviser de.

Tenk så sårt å vente på noen i 6 mnd og når man endelig møtes igjen så blir man avvist for pappa vil heller prate på telefonen eller sitte på nettet.

 

Beklager måtte bare få det ut. Jeg har ikke lyst å diskutere det med familie eller venner for da kan det lett komme barna for øra. De trenger ikke vite hvor udugelig pappan deres er og hvor lite han bryr seg om dem.

 

Jeg skulle så ønske jeg ikke hadde fått barn med denne mannen, barna mine fortjener en pappa som er der for de og glad i de. Men samtidig kan jeg ikke ønske det bort heller for da hadde jeg ikke hatt mine fantastiske små.

 

Men jeg vet ikke hvordan jeg helt skal takle det når største lurer på om ikke pappa kommer å henter i bhg snart slik andre sin pappa gjør. Eller er lei seg for at pappa ikke gadd å snakke når vi ringte. (det er unnskyldninger som jeg må gå å lage meg middag. så ikke at han skal på jobb eller er på vei ut døra eller noe)

Det er så fryktelig trist.

 

Og ja vi hadde snakket om hvordan det ville være å ha barn, oppdragelse , utgifter også videre. Han gjorde halvparten av husarbeidet uten mas, delte utgifter også videre. Så plutselig følte han at han var trygg jeg kom ikke til å gå og det var som å skru på en bryter. vært sammen i neste 3 år før jeg ble gravid også.

Og legen mente han ikke hadde en depresjon.

Noen ganger er ikke folk slik man tror de er.