Dårlig ekteskap?

[Anonym bruker]

Jeg er glad i mannen min.

Forelsket? Neeeh, egentlig ikke.

Om jeg ELSKER han? Tja, jo, nei, kanskje, vet ikke....

 

Han er jo snill, han er ikke en slem fyr, han er snill, og god.

Han er ikke stygg med meg eller noe slikt.

 

Vi har vert gift i 17 år, har ett barn på 7 år.

 

Han jobber offshore.

Når han er hjemme sitter han stort sett inne på datarommet. Der driver han med programering, eller han kjører fly, dvs spiller flysimulator-spill online.

 

Han sitter der inne hele dagen, så er han med når barnet kommer fra skolen, og er med på lekser, og middag og han rydder etter middagen.

Etter det går han inn igjen på datarommet, så sitter han der til det er tid for kveldsstell, og da er han med ned på badet (ungen som ønsker det) jeg steller ungen/hjelper med kveldsstell, mens han sitter på gulvet å ser på. SÅ på rommet å legge ungen, og lese bok. Da sitter han på gulvet mens jeg leser bok og da stort sett sitter han og sover.

 

Så når 7 åringen er lagt så går vi opp, og jeg setter meg i sofaen og han går inn igjen på datarommet. Der sitter han til jeg sier fra at nå er det kveldsmat ca kl 21, så ser vi nyhetene og været på tv2, og han går inn igjen på datarommet.

Der sitter han til jeg sier fra at jeg går og legger meg, ca kl 23:30. Han er skjelden i seng før kl 02 iallefall.

 

Sex har vi ikke nesten, vi har den dagen han kommer på land etter en del uker borte. Gjennsynssex.

Men ellers kan det gå uker mellom.

 

Like greit, for jeg tenner ikke på han.

Han har sære sære sexuelle lyster, som jeg overhodet ikke deler.

Jeg vil ha enkel og grei sex jeg, med litt suging, og litt samleie og sånt. Tradisjonelt og greit.

Han er sær, og har hæslige lyster; han liker at jeg tisser i munnen hans, at jeg tisser meg ut, at han er doen min, han liker å slikke meg i rompa, og å ha analsex.

På grunn av dette har jeg mistet lysten på han.

Jeg har av og til tisset på han, og latt han få knulle meg i rompa, for å glede han, og så faker jeg orgasme så blir vi ferdige.

Men jeg tenner overhopdet ikke på han lenger.

 

Og han er liten (170cm)

Han har blitt skalla.

Han bar blitt feit, med en enorm mage, ser høygravis ut, og har bryst.

Han har enorm dobbelthake, og er trill rund i annsiktet.

Han veier 96 kilo fordelt på skarve 170 cm.

 

Han er ikke lenger pen og se på, slik han var i sine glansdager med langt hår og flat mage.

Jeg vet det er slemt , jeg er IKKE perfekt jeg heller, men jeg prøver å i det minste å bry meg litt.

 

Han DRITER i hvordan han ser ut..... "ta meg som jeg er eller drit i det" sier han.

 

Han har ingen venner, han er så mye borte at han rekker ikke bygge relasjoner, og med så sære interesser så er det ingen som gidder. Han er en nerd.

 

Han HATER fortball og AP, Han er frp`er......

Når alle karene i byggefeltet snakker fotball faller han heilt utenfor, han demonstrerer at han DRITER i fotball.....RBK..Hva er det?? Ole GUnnar Solskjær?? *Aldrig hørt om......

 

Han legger ikke 2 pinner i kors for å komme i form, eller noen ting, Godder ikke trene, gidder ikke noen ting, sitter bare forran dataen. Men han er IKKE på face book, det er for idioter synes han...........

 

Men han er snill og grei.

 

Vi får sikkert ett gerit liv sammen, og jeg som er 37 år, 167 cm høy og 79 kg, jeg er ikke lekreste biten i skåla selv da, og jeg har heller ingen venner. Har ei venninde som jeg snakker litt med dann og vann, men ike mer enn det. Ute på byen har jeg ikke vert på 7 år. Og jeg er ikke hverken pen, elller rik eller slank eller noe.

 

Jeg har ingen utdanning, og reier nok ikke ta noen utdanning nå, er bare assistent i en 70 % stilling, og vil ikke kunne greie meg selv og med sønnen min.

 

Vi koser oss sammen av og til, men jeg drømmer om mer. Men jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å finne en ny........

 

Hvem skulle ve ville ha meg.................??

 

Måtte bare få ut frustrasjonen.....

 

 

[Anonym bruker]

Hmm, ikke nødvendigvis dårlig, men det må da være skrekkelig deprimerende å ha så dårlig selvtillit som du har?

 

Hva med å melde deg inn i treningssenter, en klubb eller noe bare for å komme deg litt ut og føle at livet er verdt å leve?

[Anonym bruker]

Jeg har vert inne på tanken, men jeg er lite sosial, og trives ikke blant for mye folk. *Jeg kan ikke det å småprate med folk, og vet ikke hva jeg skal si.

*Jeg vet jeg har dårlig selvtilitt........

 

Men jeg har det jo greit nok, det er ikke sikkert det er bedre på andre sia.............

 

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har gjort som så mange andre: Satt deg og den dårlige selvtilliten godt til rette på en ventestol, mens du stilletiende holder ut den dårlige underholdninga på venterommet før evighetsporten åpner seg for deg...

[Anonym bruker]

Huff, ja jeg har nok det.............

 

Jeg har tatt litt tak i meg selv da, jeg har gått ned 40 kilo det siste halvannet året, og prøvd å bli mer aktiv osv.

 

Men...........

[Anonym bruker]

Hva med en tur til en profesjonell samtalepartner? Ikke for noen slags behandling, men for selvutvikling. Det høres ut som du har masse potensial og alt å vinne på å få litt hjelp til å finne ut av hva du vil med livet og hvilke muligheter du har for forandring.

 

Og vi er flere her i verden som ikke er utpreget sosiale, men de fleste vokser på å være sosial den tida de orker det (for meg er det ca en gang i uka utenom jobb). At du ikke er flink på småprat skal du ikke ta så tungt, jeg tror 99% av bekjentskapene mine hevder det samme og det er bare en av dem som faktisk ikke får det til, men han er koselig å prate med likevel.

 

[Anonym bruker]

Skjønner frustrasjonen.

 

Men hva er galt i å ikke like fotball?

Gubben kan ikke fordra fotbal, bil, scooter eller noe som helst som er "vanlig" for menn/unge menn å like.

 

Han har en lidenskap i spill og det godtar jeg.

Det er hans hobby, jeg har min.

 

Synes ikke du skal nøye deg med dette hvis det er slik du føler.

Ang sexen, så synes jeg det skal være noe du gjør med glede og ikke "skammer deg" over.

Synes du det er flaut eller ekkelt å tisse gubben i munnen, så ikke gjør det.

Sex skal ikke være nedverdigende.

[Anonym bruker]

Høres veldig kjedelig ut. Dere må begynne å snakke sammen. Spør om han er fornøyd med ekteskapet. Kanskje han også har ønsker om forandring. SLik du beskriver det, er det ikke mye til et forhold. Kan nesten ikke tro at det er sant det du skriver. Det høres så tragisk ut. Håper dere finner ut av det.

[MrsMilla]

Tja, dette er det jo bare du som kan råde over - og hvordan du føler det.

 

Tror du skal tenke litt smart/praktisk her også, spørs om dere trenger hverandre - iallefall enda - og du trenger ham økonomisk.

 

Jeg ville ikke ha hatt det slik du beskriver det (er veldig opptatt av å klare meg selv og være selvstendig), men det betyr ikke at ikke du kan ha det akkurat som du vil - det er faktisk ikke alltid noe rett eller galt, bare forskjellig perspektiv i en slik situasjon.

 

Har ei venninne som er sammen med en hun kanskje ikke er superforelska i, og hun kom med en veldig god uttalelse: jeg elsker ham nok! Nok til at det livet hun levde med ham var bedre enn det hun så for seg å leve alene.

 

Et forslag er jo at du vurderer videreutdanning/utdanning i noe du kunne tenke deg å jobbe med som du faktisk kan forsørge deg selv og barn med. Da kan du vurdere på et annet enn et økonomisk grunnlag om du ønsker å være sammen med ham.

 

Går jo også an å starte å trene, slik at du føler deg bedre med deg selv, kanskje det hadde gitt deg bedre selvtillit?

 

Ville skaffet meg et sosialt nettverk - her er det bare å ta ibruk fantasien, og inviter inn mulige bekjente og naboer på kaffe!

[Anonym bruker]

Ja, jeg elsker han vel "nok".

Vi kan ha ett heilt greit liv.

 

Noen videre uttdanning er ikke aktuelt, pga lærevansker, og jeg har ingen fag etter 9 kl og hadde da LG i matte og sånn, så jeg har ingen mulighet. Det vil koste mer enn det smaker.

 

sosialt nettverk..huff, det er skummelt, jeg er ingen flink prater, og kan ikke se for meg at noen gidder være sammen med meg i griunnen, greit å si "hei, godt vær i dag" over hekken men........har jo sett det i flere sånne "home-party", tupperware, oriflame, herbalift, casa, osv, at når alle nabokjærringene er samlet snakker ingen til meg, jeg prøver å komme med ett og annet ordet, som "oi, sier du det", og "ja ikke sant", og "wooow, soppas ja", men det går ikke lenger enn det........

 

Jeg rtrenger han økonomisk også, ingen tvil om det.

 

Men vi trenger på en måte hverandre.

Tror vi får det godt sammen jeg, selv om det ikke er sånn "holywood kjærlighet" sånn altoppslukende som man ser på film.........