Gå til innhold

Bare jeg som ikke hadde babyen inne på vårt rom??


Anbefalte innlegg

Skrevet

lille jenta vår (som nå er 6år) sov inne på sitt eget rom som var vegg til vegg med vårt fra hun var 14 dager, da orket jeg ikke å våkne til alle lydene hun laget.....Min venninne fikk sjokk siden hun hadde begge bana inne på rommet til de var ca 1 år og min svigerinne har sovet med sønnen sin i sengen i snart 2 år!!

 

Bare jeg som er glad i nattesøvnen??

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn å ha barna så nære meg som mulig, så mine har sovet på mitt rom til de har vært 1,5 til 2 år gamle.

 

I egen seng da, inntil min. Orker ikke ha de oppi senga mi, da får jeg ikke sove ;)

Skrevet

Respekterer at folk velger forskjellig. Jeg er også veldig glad i nattesøvnen, men fortsatt mer glad i sønnen min. han sov hos meg til han var 1,5 år.

Skrevet

Noe av det med å bli mamma er å være oppofrende i forhold til barns behov. Små barn har et behov for å være nærme mamma og pappa, det er nemlig bare slik de kan overleve. Og krybbedødforeningen anbefaler å ha barnet på SAMME rom minst det første året.

 

Hilsen mamma som sover med 4-åring i sengen OG sover godt

Skrevet

Har du mann og som sover i samme seng? i såfall hvordan klarer dere å beholde ett kjæresteforhold når det ligger en unge mellom dere?

Bare lurer altså.

Skrevet

Haha, 11.19. Er det bare i sengen du og din mann er kjærester så synes jeg oppriktig synd på dere.

 

Skrevet

Nei vi er kjærester hele tiden vi, men når man jobber det er masse stress er det av og til at det er eneste stedet man kan snakke sammen helt uforstyrret.

Og jeg er litt sånn at jeg synes ekstesengen er mor og far sin. Selvsagt greit med syke barn, eller når de har vonde drømmer osv. Og selvsagt babysengen på rommet det første året. Men synes det blir rart å legge barnet i foreldra sin seng når det begynner å bli større.

Skrevet

Min jente sov også inne på eget rom fra starten av. Hun sov med oss i 3-4dager, men rommet var for lite og luften ble for dårlig og alle lydene.. så da flyttet jeg henne på eget rom. Riktig nok var det ca 1mtr imellom rommene så i praktisk betydning så hadde det vært som å ha ett litt stort soverrom.( Hun er også 6år nå ) Dette skal jeg gjøre med nr også for vi sov bedre alle sammen da :)

folk er forskjellige

Skrevet

her sov barna på vårt rom i egen seng til de var 9-10 måneder. så flyttet de inn på eget rom som er vegg i vegg til vårt soverom.

 

 

Skrevet

Vi er alle forskjellige ja, men jeg kunne aldri ha lagt babyen på et annet rom. Jeg er ikke spesielt glad i å ha de i sengen (hele natten i alle fall...), men kunne aldri sovet mer enn en halvmeter fra en bitteliten baby.

 

De to eldste har vel vært ca 15 mnd da de flyttet ut. Minstemann er ti mnd og må bli hos oss leeeenge enda stakkars. Vi har nemlig ikke noe rom å plassere han på. Men, soverommet vårt er kjempestort da, og han er nå helt i andre enden, så det er vel nesten som om han har sitt eget rom...

Skrevet

11:49 igjen: Og de babylydene du snakker om er jo helt fantastiske! De er jo verdt å ligge våken å høre på spør du meg:-)

Skrevet

Hadde aldri orket noe annet enn å ha vesla inne på rommet med oss de første månedene. Hadde senga helt inntil min så det bare var å kikke oppi om jeg hørte noe. Hun begynte å våkne av oss når vi la oss da hun var 7-8 mnd, da flyttet hun inn på eget rom tvers over gangen med begge dørene åpne.

Skrevet

Er ikke uvanlig det? Mange jeg kjenner hadde babyene på eget rom fra 2 ukers alder;) Jeg derimot har hat min på rommet vårt til hun var 7 mnd, men det var fordi hun hadde et VOLDSOMT nærhetsbehov. Måtte faktisk samsove de første 4 mnd og hun skreik mye, spiste ofte. Hadde jeg fått en real sovebaby så hadde hun vært på eget rom etter 2 uker, fordi de lager masse rare lyder som er vanskelig å sove til;)))

Skrevet

jeg syns de er for små til å legges bort. Nattesøvnen min er veldig viktig. Men jeg hadde sovet dårlig omjeg ikke kunne høre at barnet mitt pustet.

Er du ikke redd for krybbedød? eller om barnet kaster opp og du ikke våkner fordi det ikke slo inn på babycall f.eks.

 

hadde begge mine inne på romet til de var 10 mnd, og då sov vi med døra åpen. og alle de rare lydene de lager er bare koselig, då vet jeg at de lever.

Skrevet

man blir jo ikke noe mindre redd for hverken krybbedød eller noe annet galt fordi man har barnet på eget rom...

Skrevet

Hadde barna på rommet til de var et år ja.

 

Jeg hadde aldri turt å gå imot anbefalingene fra Krybbedødforeningen/leger, hadde vi da mistet barnet i krybbedød så kunne jeg aldri tilgitt meg selv!

 

 

Skrevet

Hvis man er redd for krybbedød så burde man da følgje anbefalingane?! Eg synes det er idiotisk å ikkje gjere det!

Skrevet

Det handler jo også om at barnet har behov for å være i nærheten av sine foreldre. Se på dyreverdenen.. En bjørnemor med bjørnunger. Sover de helt inntil hverandre eller i hver sin hule?

 

Dette behovet for å være nær "flokken" vår, er gamle urinstinkter.

 

I tillegg, barnet ditt har vært en del av deg i 9 mnd. Tenk å gå fra å være en del av det tryggeste som finnes, til å bli plassert i noe annet langt borte fra dem. Et barn har heller ikke noe tidsbegrep eller begrep om hvor dere er.

Tror du hun/han forstår at dere er i rommet vedsiden av? At hun/han bor i noe som heter " et hus" og at hun/han har en "seng"?

 

Barnets verden strekker seg ikke lengre enn øyet kan se. Altså, i barnets verden er han/hun helt alene. Uten kjente lyder eller lukter.

Når barnet derimot sover i samme rom som dere, føler barnet denne tryggheten.

Skrevet

Mitt barn på 15 mnd sover fremdeles på mitt rom. I sin egen seng, som er ved siden av min seng.

 

Har fått kommentarer av venninner om at han bør flyttes på egent rom. (Begynte å få kommentarene da han var 6 mnd).

 

Han har egent rom med leker osv, men senga hans står på mitt rom enda :)

Skrevet

Selvsagt er datteren min det viktigste i livet mitt men etter 14 dager med å våkne for hver minste lyd, mate henne alt for ofte osv så orket jeg ikke mer..... Er det ikke bedre å være en opplagt mamma da? Jeg synes det kan gå litt langt når en samsover med barna til de er over spedbarns aldreen jeg da, men min svigerinne har han i sengen og mannen ligger på gjesterommet, sånn er det faktisk hos ei annen jeg kjenner og der er barnet begynt på skolen!

 

HI

Skrevet

Jeg samsover med barna til de ønsker å sove i egen seng. Sover godt jeg. Og jeg synes tanken om at barn skal bare venne seg til å sove alene mens vi voksne skal dele seng og nærhet er helt absurd. Kjærester kan vi være andre steder, eller så er det mulig å være stille og.

Skrevet

Jenta vår sov inne hos oss til hun var 15 mnd.

 

Rett og slett fordi jeg mener at barna trenger den nærheten til foreldrene når de er så små, og mine/våre behov fikk komme i andre rekke en stund.

 

Jeg var også redd for krybbedød, og man merker fortere at noe er galt jo nærmere man har dem. Selv om jeg våknet ofte av lydene hennes, sov jeg faktisk dårligere når hun ble flyttet på eget rom, fordi jeg lå/ligger på ank hele tiden og lytter. Dessuten tenkte jeg at det ville være fryktelig pes å måtte stå opp hele tiden for å mate, bedre å gjøre det i sengen.

 

Vår jente sov i sin egen seng der inne da, men helt inntil sengen min, med grinden på siden mot meg av. Da lå hun nær, men ikke så nær at jeg ikke fikk sove.

Vi har enda en liten seng til henne stående på rommet vårt, som hun får komme oppi når hun har behov for det, feks når hun er syk eller har vonde drømmer. Jeg ser på det som helt naturlig, det er barnet vårt. Hennes behov kommer først, uansett.

 

Har aldri hatt problem med å flytte henne over på eget rom, og hun er null problem å legge og å ha hos andre. Og når det gjelder sexlivet har vi da klart å opprettholde både det og romantikken, vi har heldigvis mange rom i huset man kan kose seg på!:)

 

Men folk får jo gjøre som de vil, ungene får nok ikke varige men av å ligge på eget rom, så lenge man svarer på deres behov for nærhet hvis de våkner. Jeg kan bare snakke for meg selv.

Skrevet

Så du bare gav opp? Etter kun 14 dager? Seriøst?

 

Har ikke noe å si at barnet ditt lager lyd? Du er redd for å gi for mye mat?

Og for å miste nattesøvn?

 

Så, du har da altså plassert henne på eget rom for din egen vinning?

Slik at du får sove. Hun trenger mat, men det har ingenting å si? For hun skal ikke få for mye?

 

14 dager gammel.. og du "orker ikke mer".. Eier ikke ord!

Skrevet

alle mine fire barn har sovet hos meg i 2-4 år.. syns det er veldig koselig. Joda, jeg og er glad i nattesøvnen, men jeg er mere glad i barna mine. Vil være der for de om det skulle være noe. Og jammen meg så reddet det livet til barn nr.2!!!!! Hadde ikke jeg hørt de lydene den gang, så hadde han blitt kvalt i eget spy.... Det gikk heldigvis bra.

Skrevet

slik var min mor og.. etter noen dager var vi for slitsomme... bare kvitte seg med oss.. har pr. idag ett særdeles dårlig forhold. Det var bare begynnelsen. også hun påstår det er bedre med en opplagt og fornøyd mamma..!!! En mamma som tar vare på seg selv.. en som glemmer sine egne barn... jada.. det var bare begynnelsen. Håper du tar deg selv i det hi... før det går så langt som det har gjort med min familie. HATER MIN MOR.. men hun er nå veldig fornøyd med livet sitt hun da... og det er jo bra...??

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...