Spørsmål om forelskelse og sånn.

[Anonym bruker]

Har du noen gang vraket noen du var stormende forelsket i, fordi du ikke trodde han eller hun var en god partner?

Hvor lang tid tok det før du fikk denne personen ut av tankene etterpå?

 

 

[Anonym bruker]

Det har jeg aldri gjort..

 

er du i en slik situasjon? Hva er det som gjør at du ikke tenker han vil være en god partner?

[Anonym bruker]

ja, jeg gjør vel egentlig det. du tok meg der.

 

Nei.. han har så mye barndomstraumer som han har med seg inn i voksenlivet. Han roter det til for seg selv.

Det er synd, for han har så mye bra i seg, han er empatisk, intelligent, ressursterk, pluss at jeg selvfølgelig syns han er verdens vakreste menneske.

Men han ser det ikke selv og jeg vet ikke om det er realistisk å tro jeg kan få ham til å tro på det.

[Gjest Lykkeliggift_]

01:01 - hvis du har følelser for ham så bør du prøve å hjelpe ham ved å prate ut, påpeke løsninger osv. Ikke gi opp en person kun fordi han har hatt masse dritt opp gjennom årene. Er selv ganske traumatisert, og hadde alle tenkt som deg, hadde jeg forblitt alene resten av livet.

[Anonym bruker]

"han har så mye barndomstraumer som han har med seg inn i voksenlivet. Han roter det til for seg selv. "

 

Kan du beskrive noe nærmere? En ting er vel om han har vanskelig for å åpne seg og å snakke om følelser f eks; noe helt annet er om han ruser seg, eller kan finne på å forsvinne i ukevis.... Barn trenger jo stabile foreldre.

 

[Anonym bruker]

Takk for fine svar begge to:)

 

Ja jeg er enig, himmelblå, en skal gi folk sjanser. Jeg har jo selv mine ting fra barndom og voksenliv også, som jeg har slitt med.Nå er jeg på et rolig og stabilt sted i mitt liv og har en god hverdag. Jeg har mitt eget hjem sammen med dattera mi, og det å ha et trygt hjem, er veldig viktig for meg.

 

Det er jo ikke noe "kjæresteforhold" å snakke om pr i dag. jeg traff denne mannen for to år siden, og har hatt på og av kontakt siden. Han driver å bygger opp et firma i utlandet og arbeider 10-12 timers dager ofte 7 dager i uka. I løpet av de neste årene er planen å etablere seg i flere land i ulike deler av verden, så.. det er jo den biten av livet han faktisk har kontroll på.

I tillegg er det en del rus, ja. Alkohol, kokain og hasj.

Men han har vært veldig ærlig med meg helt fra starten, om alt, han vet jo selv også at det er "for mye". Men det må være opp til ham å endre på det, om han vil. Jeg kommer aldri til å prøve å endre på ham. For jeg tror at om han skal kunne endre noe, må det komme fra ham selv.

han kommer fra en familie med mye penger, men der familen flyttet veldig mye over hele verden i forbindelse med farens jobb. Moren var hjemmeværende, men drakk mye. Jeg vet han var mye redd da han var liten, for alt mulig. Det at han hadde en så urolig barndom har gjort at han har veldig lett for å få kontakt med nye mennesker, men det er veldig vanskelig for ham å slippe noen nært, og stole på at de ikke forsvinner.

Og det veldig vanskelig for ham om jeg sier f eks:" jeg ser så mye bra i deg", jeg ser jo at han blir glad for det, men det er samtidig vondt for ham, fordi han aldri har vært vant til å høre noe positivt om seg selv, og han vet ikke hvoran han skal takle det.

Dette er jo ting vi har snakket en del om. han er som sagt også reflektert, intelligent og kan sette ord vanskelige følelser. Og "kobler ikke ut" i en samtale fordi det blir vanskelig, men han trenger mye rom rundt seg, sånn til daglig.

dette er noe jeg ikke snakker med folk om, vanligvis, for jeg vet jo at alle alarmklokker ringer, og de fleste hadde ment det er dumt av meg, og sagt "kutt ut".

 

jeg har jo prøvd, jeg har møtt mange menn, og hatt noen kortvarige forhold i mellomtiden, i perioder jeg ikke har hatt kontakt med denne mannen. Men jeg får det ikke til. Jeg får ikke til å føle noe for noen andre, ikke slik jeg vil. det har endt opp med at jeg har avsluttet disse forholdene ganske raskt. det blir bare feil, og jeg blir bare sliten av det.

Jeg prioriterer som sagt å bygge et trygt hjem for barnet mitt her hjemme og kunne ikke tenke meg noe annet.

Jeg føler heler ikke noe behov for å ha en samboer.Jeg trives veldig godt med dagliglivet mitt som det er.

jeg har også egne planer for min framtid, jeg kommer til å studere en del og arbeide med mine egne ting.

Jeg tror ikke det er realistisk for meg heller å få flere barn slik jeg planlegger min framtid pr i dag.

 

Men så er det sånn at siden første gang jeg møtte ham, så har det vært slike følelser som jeg bare har opplevd veldig få ganger i livet. kanskje en gang eller to da jeg var tenåring, og nå er jeg over 30.

Når jeg er sammen med ham er jeg ofte redd for ham, på grunn av at han lever sånn han gjør, når han får astmaanfall og hoster om natta, og han kjører på, uten å ta vare på seg selv. Jeg tror ikke han kommer til å bli gammel om han fortsetter slik. Men som sagt, jeg har ikke behov for at han endrer seg for min del, jeg men jeg skulle ønske han kunne gjøre det for sin egen del.

Det er ingen ting jeg kan gjøre med det, annet en det jeg gjør, tror jeg. Det er en vanskelig mann å være glad i, på mange måter, samtidig så er et umulig å la være.

 

Jeg lurer egentlig bare på om jeg skal gjøre et nytt forsøk på å droppe fyren, eller om jeg skal være fornøyd med tilværelsen slik den er.