Hva gjør man med barn som manipulerer?

[Anonym bruker]

Og kan barn være psykopater? Hvor tidlig er det mulig å se slike trekk?

[Anonym bruker]

Barn ER manipulerende.

Sånn er det.

[Anonym bruker]

en barnepsykolog sa til meg en gang at barn ikke har mulighet til å manipulere før de er rundt 5-6 år.. og selv da ikke i en ondskapsfull form, mer for å kunne få viljen sin.

[Anonym bruker]

Er de? Har aldri vært borti et barn som er slikt som dette, og jeg har sett mange...

[Anonym bruker]

Barnet er 8 år, og gjør det egentlig ikke for å få viljen sin tror jeg, men for å kunne kjefte. Det virker som om at barnet ønsker at foreldrene skal bli sinte, for uansett hvor mye de virkelig prøver så vrir barnet på alt som blir sagt slik at det blir en diskusjon utav det.

[Anonym bruker]

Nå kan ikke jeg alt om barnepsykologi, men jeg vet at det finnes fødte psykopater, altså de som har en medfødt feil i hjernen som gjør at de ikke eier emmpati, er svært egenrådige, bruker makt for å få viljen sin osv. Men hvor tidlig dette vises er jeg ikke sikker på. Vet at det i noen tilfeller trenger en trigger for å utløses, og i andre tilfeller kan god sosialisering dempe problemen såpass mye at de ikke lar seg til kjenne før tenårene når hjernens kjemi forandres en del.

 

men ja, jeg tror at det finnes psykopatiske barn. Jeg jobbet på avlastningssenter for barn med psykiske lidelser en gang i tiden, og da var det en vakker liten jente på 6 år som hadde drept dyr i kaldt blod for å se hvodan innvollene så ut, som fantaserte om å stikke andre med kniv og som ikke eide noen form for empati. Hun så kun seg selv og sine ønsker og ville gjøre alt for å få de oppfyllt. Hun hadde dette nok liggende latent, og ettersom foreldrene ikke maktet henne og hun ble sendt til fosterhjem etter fosterhjem så ble det ikke bedre. Vet ikke hvordan det har gått med henne i ettertid, men hun ble noe roligere etterhvert som hennes nye "mamma" og vi på avlastningen ga hgenne trygge rammer og rutiner.

[Anonym bruker]

19:41, så utrolig trist å lese Håper virkelig at hun har fått den hjelpen hun trenger og at hun fungerer greit nå.

 

Hva slags dyr var dette snakk om? Foreldrene fortalte en gang at dette barnet hadde drept en snegle, bare for å se hvordan det var å se det dø. Da var barnet 4 år tror jeg, så det kan jo være nysgjerrigheten? Selvom jeg ikke håper mine barn gjør det

 

Jeg blir så fortvilet, dette er datteren til svogeren min. Og jeg ser at de prøver, men jeg ser også hvordan dette barnet tvinner de rundt lillefingeren med en "hvis dere ikke gjør som jeg sier så kommer jeg til å bråke for alltid" holdning. De har vært på foreldrekurs og gjør _virkelig_ så godt de bare kan, men jeg ser de er slitne...

 

Når barnet er hos oss på besøk er han litt roligere. Meget hyper liten tass, men hører godt etter hos oss da, selvom jeg ser at han nok bruker litt mere energi på å oppføre seg her fremfor hjemme. Han kverulerer ikke med meg, men kan være litt sånn ovenfor mannen.

 

[Anonym bruker]

19:41 her: Det var ikke tvil om denne jenta altså. Hun var syk på sinnet. Det gik langt forbi å være trassig og ville ha vilja si på en måte som du fremstiller barnet til svogeren din. Han kan bare være litt trassig og sta, men da er det kjempeviktig at det er klare og tydlige grenser og regler, og at de ALDRI fires på.

 

Hun hadde drept fjærkre, kattunge og gnager. Spør meg ikke hvordan et lite barn får til noe slikt, men sånn var det dessverre.

 

Har de sjekket for AD/HD? Høres ut som om han har noen trekk av dette. De er som regel veldig lite sympatiske å ha i hus når de mener ting er urettferdig, de er ikke like gode på å se andre enn seg selv i gitte situasjoner. De har også manglende "stopp-knapp" på handlinger og munnbruk. De kan banne og sverte og gjøre ting som er helt latterlige, som feks å kaste en stein på et annet barn. Er ikke for å skade barnet nødvendigvis, det bare fallt inn som en god ide der og da. De mangler generelt filter for "sunn fornuft".

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke kalt dette manipulering. Det høres ut som om åtteåringen har lært seg en strategi for å få kontroll over noe som er vanskelig. Barn som sliter på et eller annet vis kan utvikle sånne vansker. Det er slett ikke uvanlig at barn som har det vanskelig er så vant til å bli opplevd som "umulig", at de gjør alt de kan for å fortsatt bli sett på som umulig. Det er jo det de kjenner til! Det er trygt, på en måte.

 

Barn kan utvikle seg, så et barn som viser antisosiale trekk, trenger ikke å bli en "psykopat" som voksen. Barnet trenger hjelp til å kjenne igjen, fortså og sette ord på følelsene sine. Og andres følelser. Det trenger trygghet. Og noen som forstår og møter det på rett måte.

 

Så vær så snill, prøv å glem ideen om at barnet er et "monster", prøv heller å forstå hva som ligger bak det barnet gjør. Bak den tøffe maska er en liten, skremt gutt! Som regel er det de voksne som svikter, ikke barna.

 

 

[Anonym bruker]

Mye som ligner på ADHD som ikke er det, må jeg bare si. Men tydelig struktur og masse varme og kjærlighet er medisinen uansett merkelapp!

[Anonym bruker]

Er helt enig 19:59! Det er mye som blir feil diagnostisert her i verden. Men, for barnet og foreldrene kan det være en stor lettelse å få en diagnose selvom den ikke akkurat er helt korrekt. Mye kan ligne på AD/HD og ikke være noe annet enn et barn med maur i rompa og litt umoden oppførsel iflt konsekvenser og slikt. Men får barnet diagnosen AD/HD, så er det mye lettere å få hjelp. Jeg sier ikke at man skal medisinere, men få hjelp i form av assistent i BHG /på skole, få mer oppfølging og kursing i forhold til urolige barn osv.

 

En diagnose kan være livredder for de som sliter med et "vanskelig" barn, for det åpner dørene for hjelp man ellers ikke har muligheten til å få. Om det er riktig eller ikke at denne hjelpen ikke er tilgjengelig for alle får være en annen diskusjon.

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar og råd!

 

Jeg tror ikke barnet er et monster, jeg ser jo alt det gode han har i seg også. Men jeg ser også fortvilte foreldre som virkelig går langt utover sine evner for å prøve å få dette på rett kjøl. De har langt bedre tålmodighet enn hva jeg har med mitt "enkle" barn, og de viser enorm kjærlighet og omsorg for dette barnet. Men det virker bare som om at uansett hva de gjør eller sier så blir det feil. Barnet ser ut til å misforstå med vilje, for å kunne få til en krangel.

 

Jeg hadde en gang en kamerat som var litt av samme slaget (vi vokste opp sammen) som kunne mene at jeg hadde sagt en ting jeg aldri hadde sagt, bare for å kunne få meg irritert. Og da var vi mye større (12-13 år). Husker jeg ble så frustrert og sint! Og det er mye av dette jeg ser hos denne gutten, måten å vrenge om på alt foreldrene har sagt, for å få de sinte.

 

Og bare for å ha det sagt, jeg har litt trass i heimen selv, så at de blir slitne og sinte, det forstår jeg godt!

 

HI