Hvordan bør jeg takle dette?

[Anonym bruker]

Har en sønn på snart 13, en rolig og snill gutt som ikke byr på de store problemer. Han prater ikke så mye og legger ikke mye ut om hvordan han føler seg.

 

Nå er jeg ikke sammen med pappaen lenger, mye pga av forholdet dem i mellom. Faren hans har siden han (sønnen) var liten hatt et relativt dårlig/kaldt forhold til sønnen sin. Det har vært urettferdig mye kritikk og veldig mye "jeg er bedre enn deg" og "du klarer ikke" oppførsel fra farens side. Som om han faktisk lå i konkurranse med sønnen sin for å vise hvem som var best...i stedet for å vise hvor god han syntes sønnen var. Jeg har alltid måttet kjempe mot denne oppførselen fordi jeg så jo at det ikke var bra. Samtidig har det vært vanskelig for meg fordi mannen min hele tiden mente at jeg var for snill og ble manipulert av min egen sønn (til å ta hans "side" av saken).Faren har også gjennom hele barndommen "lekt" med sønnen sin på en litt lekeslåssingmåte....noe som ofte endte i gråt. Og da kom sønnen til meg for trøst og jeg ble nødt til å "rydde opp" mellom dem.

 

Her om dagen hadde vi en diskusjon (med min sønn), da han atter en gang var i ferd med å terge sin lillebror på 8. Han drar "leken" så langt at det ender i gråt hos broren og selv om det egentlig er relativt uskyldig så må jeg irettesette han litt og forklare han at han må lære seg å ikke dra det for langt. Litt småerting i perioder mellom søsken er greit, men at det hver gang ender i gråt er uakseptabelt.

 

Da fikk jeg høre av min sønn at det var vår (foreldre) feil at han gjorde sånn fordi det var sånn vi hadde gjort med han da han var liten. Jeg har aldri snakket stygt om faren eller forklart mer inngående hvordan faren hans har et "problem" i mine øyne med å sette seg selv først og ikke ta hensyn til andre. Men her ble jeg altså nødt til å skille mellom mamma og pappa og forklare han litt om hvordan pappaen hans var og er i forhold til andre. Syntes det var urettferdig at jeg, som hele tiden har prøvd å stå i mot og hjelpe pappaen med denne egoistiske oppførselen (helt til jeg ikke gadd mer) og det er hele tiden jeg som har vært og er der for barna våre, støtter og oppmuntrer dem, mens pappaen har en mer overfladisk rolle.

 

Jeg liker ikke å bli sittende å fortelle sønnen min alt dette, men har jeg noe valg. Er det en måte å nærme meg dette "problemet" uten å nevne far i det hele tatt?

Ønsker ikke at han skal få et dårlig bilde av pappaen sin (selv om jeg kan tenke at det hadde vært på sin plass) men at han kan få se realitetene slik de er. Pappaen hans er ikke mye til pappa...han bare later som. Ikke så hardt kanskje, men for at sønnen min skal forstå "hvor han kommer fra" og få mulighet til å bearbeide tanker og opplevelser på en bedre måte slik at han kan vokse opp og få et mer reflektert syn på seg selv og hvorfor man gjør ditt og datt.

 

Etter denne diskusjonen så snakker han ikke noe mer om det og jeg er redd for å ta opp temaet igjen, så han ikke føler at jeg kverner rundt dette unødvendig.

[Anonym bruker]

Slik som du fremlegger det her så virker det som om du taklet dette på en god måte.

Når sønnen din tar opp dette så er det tydelig at han både husker og har skjønt hva som skjedde da han var mindre og at han fortsatt bærer preg av dette. Du må ikke tenke slik at du skylder på pappa, for det gjør du ikke. Du forklarer for gutten hva som skjedde og han fortjener å vite.

 

Jeg syns godt at du kan ta det opp igjen en dag du og gutten er alene sammen og når det passer seg å ta en slik prat. Snakk om dette, om hva som skjedde, hva han føler, hva han tenker osv.

[Anonym bruker]

HI

Ok, godt å høre. Jeg er litt redd for å terpe for mye på dette her, men jeg vet veldig godt at dette har preget han til de grader uten at han eller jeg har kunnet sette ord på det så lenge pappaen hans bodde med oss.

 

Jeg ønsker heller ikke at han skal få et dårlig forhold til faren sin (selv om jeg er redd for at forholdet faktisk ikke stikker så dypt). Og vokter meg veldig for å fremstille faren i et riktig, men dårlig lys. Han har også hatt en oppvekst som var preget av kritikk og lite oppmerksomhet og det er derfor han er slik han er, det er på en måte ikke hans egen skyld (selv om det er hans ansvar).

 

Tenk, etter alt det han faktisk har gjort mot meg og barna, så sitter jeg fremdeles her og skal "beskytte" eksmannen min fra sin egen oppførsel....