Jeg "mister" min datter.... hun er bare 7 år....

[Anonym bruker]

Det er så tøfft

 

Hun går i 2. klasse, blitt så stor og fin!! Er så stolt over henne...

 

Men... hun er så usikker.... finner seg ikke tilrette med venner osv. Hun er lei seg og frustrert... og jeg kan ikke få til å hjelpe henne.... Hennes besteveninne ønsker ikke være venn med henne i det hele tatt, og hun gråter og er så lei seg på grunn av det her.

 

Holder på å dø innvendig av å se min datter slik! Vurderer til og med å flytte... for kanskje hun vil finne seg bedre til rette en ann plass... det har jo gått 2 år nå...

[Anonym bruker]

Så kjedelig. Skjønner du blir lei deg på din datter vegne. Hva sier de / gjør de med situasjonen på skolen? Og hva er grunne til at hun ikke finner seg tilrette med venner? Hva med psykologhjelp?

[Anonym bruker]

Psykologi hjelp? Trenger hun det for det om den ene jenta ikke vil ha noe mer med min datter å gjøre - og at min datter sørger over det her + at hun ikke har finnet seg noen ny bestevenn?

[Anonym bruker]

Ånei så trist:( har en lillesøster på 8 som også sliter veldig. det er så fælt. føler jeg har mistet lillesøsteren min som alltid var så blid og smart og god. hun er bare ikk eher lenger. hun er deprimert, virker som hun har angst. skikkelig fælt å se på.

 

Har sagt i fra til min mor flere ganger at dette er alvorlig og at hun må gjøre noe med det. mor er så "opptatt" og tar det ikke seriøst så jeg snakket faktisk med barnevernet som mente det var grunn til bekymring. de sa jeg skulle gi moren min en sjanse til før jeg sendte bekymringsmelding. hun må få henvendelse fra legen til bup fordi denne jenta trenger hjelp.

 

Jeg VET at dette ikke er den samme situasjonen du er i! men vet det er utrolig trist å se et lite barn ha det så vondt:(

 

håper alt ordner seg, har dessverre ikke noe å si til deg som kan hjelpe men gir deg en stor klem! håper det går bra med lille jenta di <3

[Anonym bruker]

dette er trist...mine foreldre hadde det samme problemet med meg. :-( desverre gikk ikke det så bra ...jeg isolerte meg, begynnte å feste og herje..og jeg brukte 12 år av livet mitt på tull, dop og fanteri. ( greide slutte når jeg var 25. :-) takket være sønnen min.)

jeg sier ikke at det kommer til å skje med din datter.. på ingen måte.

mitt problem var selvbilde og usikker på alt og alle rundt meg. derfor nå når jeg er mamma selv..og jeg prøver å bygge opp min sønns selvbilde. finne ut hvilke interesser han kan like.

lar han prøve ulike aktiviteter.

jeg passer på at han har gode venner...ikke for mange men et par gode. livet består mange ganger av å prøve og feile.......men man må aldri gi opp. :-)

vis venninnen ikke ønsker å være med henne så finnes det alltids andre jenter og gutter i samme alder.

hun er jo 7 år, og som foreldre kan men enda "lede" litt. :-)

masse lykke til.

[Anonym bruker]

Det var ikke slik du framstilte det som. Der gir du uttrykk for at hun er en usikker jente som ikke finner seg til rette (i løpet av de siste 2 årene) - derfor har hun mistet sin venninne som ikke orker mer.

 

Du snakket om å flytte fordi det var så ille. Du klarte ikke selv å hjelpe din datter. Derfor foreslo jeg psykologhjelp, som kanskje kunne hjelpe din datter med usikkerheten og tilpasningsvanskene som tilsynelatende gjorde henne venneløs.

 

Jeg har tydeligvis misforstått helt hvordan problemet er. Hvis hun akkurat har mistet vennskapet, vil hun nok snart finne andre hun kan leke med. Hun trenger å sørge over det som har skjedd, før hun prøver å finne seg til rette med noen andre.

[Anonym bruker]

enig med 2353

[Anonym bruker]

Prøv å hjelpe jenta di ved å invitere med en av de mest populære i klassen hjem etter skolen, og la henne ha overnattingsbesøk eller liknende. Studier har vist at dette hjelper fordi popularitet smitter og de andre barna tar etter. Prøv å få bekjente med barn på samme alder og koble sammen barna. Hjelper ingenting ville jeg ha flyttet ja.

[Anonym bruker]

Prøv med en aktivitet hun liker,ofte får de gode venninner gjennom idrett ;0)

[Anonym bruker]

Vanskelig å vite hva problemet er siden du fremstiller det så forskjellig i hi og i neste innlegg du skriver. For først virker det som at hun virkelig sliter - og har gjort det i to år. Når noen ber deg virkelig hjelpe datteren din med proffesjonell hjelp sier su at hun bare nettopp har mistet en venninne som ikke vil mer. Vurderer du å flytte pga det, men å oppsøke hjelp er for mye...?

[Anonym bruker]

Du må jo hjelpe henne litt aktivt. Om dette pågår over litt lengre tid, ville jeg snakket med læreren hennes på skolen, evt med de som har henne mest på SFO også. Der kan du be de observere litt for å se hvordan hun har det i løpet av en skoledag. De kan også innvolvere sosial læreren om de føler behov for det. Etter at de har observert henne en periode kan dere ha et ntt møte på skolen hvor dere finner ut om alt er greit, eller om det må settes inn tiltak for henne. Det kan da være at PPT kan bli koblet inn, ABUP, om tingene er mer alvorlige osv.

Du kan på hjemmebane hjelpe henne med å ha et åpent hjem. Innviter flere jenter fra klassen på filmkveld, lekekveld osv. Delta aktivt når de er på besøk - i den grad du trenger det i forhold til jenta di...

 

Her må du som mamma stå på aktivt for å hjelpe henne.

Om ikke det er snakk om graverende mobbing, er ikke løsningen å flytte. Dere må heller ta tak i det - og hjelpe henne ut av det.

Om du trenger noen å få råd av underveis kan du jo bare ringe de på PPT, helsestasjonen, legen din osv.... SÅ kan du få litt back up på det du trenger ;-)

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Hva mener du egentlig med at du mister henne?

 

Tror du overreagerer litt, min 10 år gamle datter har egentlig nettopp funnet seg en virkelig bestevenninne. Hun har vært mye usikker sammen med andre barn, ikke mislikt, bare ikke den som går bort til andre for å spørre om de skal gjøre noe sammen. Jeg tror det er perioder barna må få gå igjennom, kanskje det er litt sårt akkurat nå, men det går over, og hun må jo lære å stå på egne bein. Så lenge hun ikke blir mobbet, eller utfrosset, så ser jeg ingen grunn til å flytte!

[Anonym bruker]

jeg slet med mobbing på barne og ungdomsskolen. hadde ikke noen gode venner på den skolen jeg gikk på.

 

det som var redningen min, var leirskoler, der jeg fikk møte barn på min alder, men i et helt annet miljø.

fikk mange gode venner, og selvtilliten vokste.

 

 

sosiale aktiviteter er også bra,

turn, speider, o.l