Hvordan takle at samboeren er deprimert?

[Anonym bruker]

Han er sykmeldt og går hjemme pga depresjon på tredje mnd nå. Han prøver å komme seg ut av det, men det tar tid. Går til psykolog. Jeg er hjemme i permisjon, og synes det er fryktelig slitsomt iblandt å ha all denne negative energien rundt meg. Ikke misforstå, jeg skjønner ham, og støtter og oppmuntrer så godt jeg kan (vet hva dette vil si, for jeg har slitt mye med depresjon selv). Men jeg kjenner jeg blir påvirket i større eller mindre grad omtrent hele tiden. I tillegg har jeg hus og tre barn å ta meg av. Siden han er syk, gjør han ting når han har overskudd. Så det er jo praktisk talt jeg som gjør alt i hverdagen. Jeg begynner å bli sliten..både fysisk og psykisk. Kjenner at jeg "flykter" fra ham..Er ute mye, og treffer andre, triller osv. Jeg savner mannen min veldig..Savner kjærligheten vår..Innimellom er det lysglimt, hvor han greier å se glede, gir meg litt omsorg, men det er sjeldent..så jeg klamrer meg til øyeblikkene.

Jeg er redd..Redd for kjærligheten vår, redd for hvordan dette påvirker familien..ungene..Redd for selv å bli syk igjen. Har oftere nedstemte dager jeg også kjenner jeg.

Innimellom blir jeg irritert på ham også..Kan jo ikke regne med at han gjør noe..Kan ikke stole på at det blir gjort..Men så blir jeg lei meg og sint på meg selv..Han er jo syk..Kan ikke klandre ham..

 

Huff..Noen som har noen råd til meg? Noen som har opplevd dette, og vil dele erfaringer?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Han blir ikke bedre av å gå hjemme og sture i alle fall.

Jeg ville ha oppfordret han til å gå tilbake på jobb.

 

Hilsen en som slet for noen år siden.

[Anonym bruker]

Nei, det er sant. Men han har prøvd skjønner du. Prøvd 50% også. Men han er helt tom når han kommer hjem..ligger i senga og skjelver. Men han går turer hver dag da, og prøver litt trening. Det hjelper.

 

HI

[Anonym bruker]

Min situasjon er ikke helt ulik din. Mannen min ble sykemeldt for litt over et år siden og var ikke i stand til å gjøre noen ting her hjemme. Han ble sykemeldt av andre grunner enn din mann, men han har til tider vært deprimert også fordi han har følt seg lite verdt. Han er tilbake i jobb nå og har vært det i hele høst, men det er lite han orker å gjøre her hjemme og han er stadig på grensa til å være deprimert. Hele denne perioden har tært mye på forholdet vårt på mange måter. Det viktigste for forholdet har vært å bruke de mulighetene vi har til å få tid alene og gjøre kjæresteting.

 

I hverdagen gjelder det å holde hodet over vannet. Siden det mannen min har vært og fortsatt er plaget av er nattesøvn så har det i perioder vært nesten umulig å få han til å stå opp før ganske langt utpå dagen, noe som igjen har ført til at små ting som telefoner til leger og andre instanser som må gjøres på dagtid må utsettes til dagen etter og sånn fortsetter det. Jeg vet ikke om jeg har noen gode tips, men det gjelder å si ifra om ting som må gjøres og sette krav men ikke mase. Det er også viktig å ha noen du kan prate med om det som plager deg, men pass på at det ikke er et menneske som dømmer mannen din for at han ikke gjør noe og synes synd på deg fordi du må gjøre alt.

 

En annen ting som kan være lurt er å sende han avgårde med kompiser. Han trenger å komme seg ut annet enn trening. Han trenger å være sammen med andre han også akkurat som deg.

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har begge hatt hver vår runde med depresjon. Først var jeg syk nesten et år og ble steindeprimert. Da gjorde vi alt feil, og ting ble mye verre enn det behøvde. Sambo stilte ingen krav til meg, og gravde meg ned i elendigheten. Husker ikke helt hvordan jeg ble frisk, men ble nå etterhvert det allikevel.

 

Så var samboer i en alvorlig trafikkulykke og havnet midlertidig i rullestol. Jeg kjente igjen hvert eneste tegn på depresjonen som kom og snakket mye med psykologen min om hva jeg kunne gjøre. Klok av skade med min egen situasjon ville jeg gjøre ting anderledes denne gangen. Jeg endte med å stille krav til ham. Jeg var ganske hard og bestemt. Krevde at han satte på vekkerklokken og sto opp til ok tid. jeg foreslo 10-11. Tidspunktet er ikke så farlig, bare det er en rutine. (Han var forresten ikke i rullestol lenger på dette tidspunktet) At han dusjet og tok på seg ordentlige klær. Og før jeg kom fra jobb om dagen skulle han enten ha gått ut med søpla eller hentet posten. Med vilje oppgaver som krever at han går ut av huset. Dette gjør at det ikke er like enkelt å sette seg å se på tv, og veien til skogen eller treningssenteret blir faktisk kortere. Jeg krevde også at han hadde spist et måltid og ryddet etter seg. Det ble ikke noe særlig hyggelig periode. Han syns jeg sparket ham mens han lå nede, og at jeg burde vite bedre enn å gjøre ting så vanskelig for ham. Jeg hadde jo ikke vært noe bedre selv. Ofte greide jeg å ignorere dette, men må innrømme det ble en del dårlig stemning. Men så etterhvert funket det, og humøret steg sakte med sikkert. Plutselig en dag kom jeg hjem og han hadde støvsugd på eget initiativ f.eks. Eller tatt ut av oppvaskmaskinen. Da var det bare for meg å fortsette å gi ham enkle og overkommelige oppgaver. mestringsfølelsen steg.

 

Som sagt fikk jeg en del hjelp til passende oppgaver og hvor hardt jeg burde presse, tror ikke jeg hadde fikset å gjøre alt selv. Men kanskje du kan prøve noe av det samme? Start helt i det små. Kan fortelle deg at vi nå begge er helt friske og er i full jobb og har det supert både sammen og som individer. Så det er håp, selv om det er skikkelig dritt når det står på.

 

Lykke, lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for kjempefine svar. Du verden det var godt å lese..Både om prosessen, og at det er gode muligheter for at det ender bra:)

Skal prøve å sette krav til ham. Men må kjenne litt på hvordan..Vil jo ikke være mammaen hans heller, og vil helst ikke han skal bli sur, og det skal bli dårlig stemning. Men noen ganger er vel det det eneste rette uansett.

 

HI

[Anonym bruker]

Vet hva du sliter med, er i samme situasjon selv, er så sliten... I tillegg har jeg noen kroniske sykdommer selv, vet snart ikke om jeg orker mer..

 

Dessverre ingen gode råd å gi

[Anonym bruker]

Jeg har fått lære meg at noe av det aller viktigste når man er deprimert er dagslys, frisk luft og mosjon. Ut og GÅ, med andre ord. På dagtid når det er lyst ute.

 

Det er tungt å komme i gang, men man merker fort at man får litt mer ork.

 

Rutiner er også viktig: det er veldig lett å snu døgnet når man er deprimert, fordi man ofte sliter med å sove om natten, også sovner man av utmattelse ut på morgenkvisten.

 

selentilskudd og fiskeolje kan også anbefales.

 

JA, jeg har vært langt nede. Jobber nå 100 prosent igjen, men er dødssliten når jeg kommer hjem. Men jeg VIL gjerne orke, så jeg gir meg ike nå. Prøver å fylle på med positive ting når jeg kommer hjem.

 

Psykologen sa at det er lurt å le og synge selv om man ikke kjenner for å gjøre det. har prøvd, det kjennes kjempedumt, men hjelper faktisk.