Hvorfor må man på død og liv gifte seg...?!

[Anonym bruker]

 

Vet at det må være flere som meg der ute, jenter som ikke ser det helt store med å gifte seg...

 

Mulig at jeg har blitt farget av mine skilte foreldre, men jeg føler virkelig ikke at det papiret gjør så stor forskjell.

 

Når jeg møtte min samboer visste jeg at dette er mannen jeg vil bygge en fremtid med! Så for et år siden kjøpte vi hus sammen

Da startet det.. -"men når skal dere gifte dere da???"

Nå venter vi barn sammen.. -"Har dere satt en dato for bryllup eller??!"

Folk virker jo skuffet eller himler med øynene("jeg tror deg ikke") når jeg sier at vi ikke ønsker å gifte oss... "-Men ALLE jenter fantaserer om drømmebryllupet!" ...eh, nei ikke jeg...er jeg snål?!

 

Jezz... Jeg er såpass realist at jeg valgte å vente med å få barn til jeg visste at jeg kunne klare det mentalt og økonomisk om jeg ble alene. Så mange mener at jeg er kald. Jeg er 28år, og har sluttet å leve på en rosa sky for lenge siden,mener jeg da...

 

Jeg mener da at det å få barn med en mann er større forpliktelse en å gifte seg?! Så hvorfor oppfører noen seg som om du ikke "mener det" før du har ring på fingeren?

 

[Anonym bruker]

Å jeg er så utrolig enig med deg HI!!

Vi har vært kjærester siden ungdomsskolen og de fleste begynnte å mase rett etter videregående. Når skal dere gifte dere og når skal dere ha barn? I en alder av 30 hadde vi fortsatt ikke giftet oss eller fått barn, og maset hadde da vart i 11 år!! Jeg skal ikke gifte meg bare fordi noen maser om det. Har aldri drømt om å sveve rundt i en vakker hvit kjole og være midtpungt. Nei takk! Nå enda to år senere har vi ei lita jente etter flere års prøving/assistert befruktning, ikke takket være mas. Om vi en gang skal gifte oss så blir det en tirsdag formiddag i flanellskjorte )

Vi er romantiske i det vi gjør hver dag mot hverandre så jeg har ikke behov for bryllup. Kommer forresten fra et vel møblert hjem med gifte foreldre.

[Anonym bruker]

 

Takk...

 

Ja, å gifte meg med denne mannen er ikke noe jeg absolutt ikke vil gjøre. For all del, det hadde sikkert gjort det enklere med forsikringer og kontrakter osv.. Men jeg tror virkelig ikke på institusjonen "ekteskapet", at det gjør alt så mye bedre.

 

Men en annen ting som "avskrekker" meg er selve bryllupet... Å være dette midtpunktet en hel dag, masse stress med organisering og mas rett og slett..nei takk!

 

Kunne sikkert stukket avgårde på en strand i kjole og flipflops alene, bare vi to... Men da hadde jo familien klikket! haha. Bedre å bare la være, tror jeg..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg gifter meg neste helg, og har ikke noen romantisk forestilling om hvordan livet plutselig skal endre seg fordi vi er gift. Men jeg vil gjerne at vi skal ha samme navn når vi får barn, blir mer en "skikkelig familie" da (er også farget av foreldre, de er gift men har ikke samme navn, noe som var rart da vi var små og som vakte oppsikt og kommentarer fra foreldrene til venner. Nå er verden annerledes, men det henger faktisk i). Videre vil jeg ha klare juridiske rammer rundt samlivet, og synes den gjensidige forsørgelsesplikten er grei hvis en av oss skulle finne på å jobbe deltid i perioder. Da vil alt vi har anskaffet i løpet av ekteskapet deles likt uansett hvis det skulle ende med brudd. Det er også enklere for den gjenlevende hvis en av oss skulle dø.

 

MEN: Jeg synes det er en mye større forpliktelse å velge å få barn sammen enn det å gifte seg. Det å inngå et lite gjennomtenkt ekteskap har mindre konsekvenser enn å få barn med en som ikke er den rette. Det var da vi bestemte oss for å få barn vi i realiteten valgte hverandre livet ut, vielsen er ingen ting mot forpliktelsen overfor vårt ennå ufødte barn.

 

Jeg mener også at ethvert par bør få gjøre som de selv mener er best uten å måtte forklare seg overfor andre, om dere vil fortsette samboerskapet er det ikke noe andre har noe med, og det sier ikke noe om dere som personer eller forholdet deres.....

[Anonym bruker]

Bryllup er ikke min greie heller, så vi stikker innom tinghuset før middag med forlovere. Ferdig med det. Så får familien mene som de vil om den saken...

 

14:52 som svarte under...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Tre grunner:

 

1. Hele familien får samme, og bare ett(!) etternavn. Det var det viktigste for meg egentlig. Er ikke noe fan av flere etternavn, enten de nå er med eller uten bindestrek. Man kan jo bytte etternavn uten å være gift også, men det føltes så rart.

 

2. Latskap. Som gift blir man automatisk lignet sammen, arverettigheter, deling ved evt, skilsmisse osv ordner seg selv, man må ikke signere masse kontrakter osv slik som samboere må. Ufattelig tynn og tåpelig grunn? Jepp, men hvorfor ikke? Kjappere å gifte seg ;-)

 

3. Da vi fikk eldstemann visste vi at jeg hadde flere år igjen som student, og det ville dermed bli en stor økonomisk fordel for oss å være gift siden han da kunne skatte i klasse 2.

 

Vi slepte med oss noen naboer til tinghuset, svarte ja på de rette stedene og signerte noen papirer, alt iført vanlige klær og uten å engang si et pip til noen før lenge etterpå. Jeg har heller ikke noe til overs for dilldall og prinsessefaktorer, men jeg hadde lyst til å bli gift av grunnene nevnt over.

[Anonym bruker]

 

14:52

 

Først og fremst, Gratulerer med bryllupet neste helg!

 

Jeg respekterer til det fulle andre som velger å gifte seg, og liker å dra i bryllup! Men er så lei av maset... Og den "romantiske illusjonen" så mange har.

 

Skulle jeg giftet meg, så hadde det vært av juridiske grunner. For jeg merker jo "stresset" med div forsikringer og kontrakter som sagt...det gjelder å ha tungen rett i munnen.

 

Men ta f.eks søsteren min da... Bryllup til 75,000kr, planlegging i nesten 2år, "prinsessebryllup" som helt klart var fantastisk å delta i...men jenta var jo utslitt i en uke etterpå.. (tror hun også passet på at hun hadde el den helgen, for hun ville ha barn 9mnd etterpå..nå lot han vente på seg da..) hehe. Hun er romantikeren av oss, for å si det sånn hehe.

 

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke påta meg å fortelle hvorfor alle andre gifter seg, men jeg kan gjerne si noe om hvorfor vi gjorde det:

Jeg har alltid drømt om å gifte meg, og det handler ikke om hver juss, praktiske foranstaltninger eller noe som helt annet; det er ren og skjær romantikk!

Det er den mest romantiske dagen i hele mitt liv, og nå tre år senere smiler jeg fortsatt når jeg tenker på den.

Vi var omgitt av våre nærmeste venner og familie som hadde ett mål for øye den dagen og det var å feire vår kjærlighet - for et fantastisk utgangspunkt for en god fest og for en fantastisk ære!

Vi pyntet oss, spiste god mat og hadde en dag ene og alene til ære for oss og vår kjærlighet og alle hadde en storartet dag.

Jeg trodde vi hadde nådd det øverste av tillitt og kjærlighet oss i mellom, men etter at vi giftet oss kjente jeg på en trygghet og en tilhørighet jeg aldri hadde drømt om. Det oppleves som et utrolig sterk tillitserklæring at vi foran 75 av våre nærmeste lovet å være sammen til evig og alltid, og jeg blir stolt helt inn i hjerterota når han kaller meg kona si og jeg kan omtale ham som min mann.

 

Dette er på ingen måte et innlegg som skal overtale noen til å gjøre som vi gjorde, men bare for å si at vi er forskjellige og jeg er så ufattelig glad for at jeg fant meg en mann som også ville gifte seg uten at det egentlig var noe vi diskuterte en gang, det vr bare sånn det skulle være!!

 

Fytti rakkern så stas det var!

[Anonym bruker]

 

15:00 var HI forresten

[Anonym bruker]

Helt enig HI:-)

 

Jeg har i alle år vert skikkelig "imot" det å skulle gifte seg. Trenger ikke en metallbit på fingeren for å elske noen...

 

Det siste halve året har jeg plutselig forandret mening. Mistet søsteren min, og har fått beskjed om at jeg har samme genfeilen hun døde av.

Vet man kan skrive testamente og samboerkontrakt, men har fått et merkelig behov for å gifte meg. Ikke noe stort bryllup. Har mer lyst til å reise utenlands og gjøre det helt alene. ..

 

[Anonym bruker]

Jeg ha ikke lyst til å gifte meg. Har verdens flotteste mann, som jeg håper jeg får beholde lenge. Men jeg er realist og vet mye kan skje. Jeg syns ekteskapet er hellig, og jeg ønsker iallfall å vente litt til før vi gjør hverandre til mann og kone. Vi eier hus sammen og forsøker å få barn. Dersom vi ikke får det til må vi vel gifte oss for å komme oss inn i en adopsjonskø. Og ellers kunne jeg sikkert vurdert det bare for å ha den juridiske biten unnagjort, det er et styr med lån og samboerkontrakter og slikt når man ikke er gift.

 

Men jeg (han og) har fullstendig noia for utdrikkningslag, store fester, fulle familiemedlemmer osv. I tilegg syns vi det er på tryne å måtte ta opp lån for å få råd til å gifte seg. Så om den dagen kommer at vi velger å gifte oss blir det svært enkelt, for di aller nærmeste og uten kredittkort.

[Anonym bruker]

Det er vel ingen som sier at man på død og liv må det??

 

Folk får gjøre som de vil. Du også. Og i likhet med at ingen skal dømme dine valg rundt dette, så skal andre slippe å måtte stå til rette for sine valg for deg eller andre.

 

Vi er ulike, ønsker ulike ting og har ulik baggasje med oss i livet.

 

Hilsen ugift, men forpliktet!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil gifte meg av to grunner.

 

1. Samme etternavn.

 

2. Om han eller jeg dør har vi vannsklige foreldre som va vil eie halve huset, som den gjenværende må betale. Arveoppgjør er det verste. Om man er gift er det den andre part som eier ALT om en dør, som samboer har du nesten ingen rettigheter.. da går halvparten av eiendelene til familien.

 

 

[Anonym bruker]

 

Vi har via advokat ordnet med nøyaktig de samme rettighetene via kontrakter og testamentet som vi ville hatt om vi giftet oss.

 

Og etternavn kan vi evt bytte uansett. Det vi gjør er at barnet får mitt mellomnavn og hans etternavn.

 

Det er den "romantiske" fasinasjonen alle forsøker å dytte på oss, jeg tror jeg blir litt oppgitt av...

 

Men igjen, ser absolutt ikke ned på de som gifter seg-så lenge det er igjennomtenkt.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Vi er begge troende katolikker, så det var selvfølgelig religiøse grunner. Ekteskapet er hellig for oss.

Hos oss er skilsmisse forbudt, så man må være GANSKE sikker når man velger å gifte seg. Vi gikk til obligatorisk ekteskapsrådgivning 1 år i forveien.

Vært gift i 10 år, har ikke angret en dag.

Tanken på å få barn uten å være gift har alltid vært et mareritt for meg, helt uaktuelt .

*S*

[Anonym bruker]

Vi giftet oss av praktiske årsaker, som 15:56 nevner. Etternavnet hans hadde jeg allerede tatt...

Vil ikke at familien hans skal sitte igjen med verdiene om han dør... Nå tror jeg ikke de hadde gjort det, men jeg har desverre sett at arveoppgjør kan forvandle de snilleste personene om til djevler..

[Anonym bruker]

For et tullete innlegg.. Hvis du velger å gå i mot en så godt innarbeidet skikk, så må du jo regne med å få noen spørsmål.. Men det er ingen som på død og ilv tvinger deg til å gifte deg i Norge. I enkelte land derimot.. Vær glad du bor her du, for Norge er et av de mest liberale landene i verden på dette punktet.

[Anonym bruker]

 

23:14

 

Jeg forstår vel egentlig ikke hvorfor du blir så provosert av dette innlegget.

 

Har ikke noe imot spørsmålene, og har iallefall ingen problemer med å stå for mine egne meninger og overbevisning.

Det jeg stiller spørsmålstegn ved er all "romantikken" og "slik skal det være" holdningen til noen mennesker.

 

Og er ikke jeg glad for å bo her?! Nå har jeg vokst opp i både katolsk, muslimsk og budistiske land ifra jeg var 5år gammel, så forkjellige skikker og tradisjoner føler jeg da at jeg er vel inneforstått med!

Aldri har jeg sagt noe om at jeg ikke er glad for å bo her, det laget du i ditt eget hode...

 

Men fantastisk at du tillot deg å bli så provosert av meg! hehe

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Vi lever i et forpliktende forhold som har vart i snart 5 år, har barn sammen og deler livet med hverandre. Jeg har aldri sett for meg selv som brud, jeg er ikke "prinsesse for en dag"-typen. Ikke er jeg kristen heller, og kunne aldri ha tenkt meg å stå i en kirke og blitt viet av en prest, så da blir det sorenskriverkontoret, gjerne på en tirsdag. Har ikke tenkt å ta min manns etternavn, og barna har allerede hans etternavn, gjør meg ingenting at de ikke har mitt, jeg vet at det er mine barn uansett!

Grunnen til at vi skal gifte oss er det juridiske, selv om det er like lett å registrere seg som samboere og tegne testamente, så ser jeg for meg at det er lettere å bare gifte seg..

Jeg vet at dette er mannen jeg ønsker å være sammen med resten av livet, om vi gifter oss eller ikke!

[Anonym bruker]

Hei. Tror skillet går mellom dem som er religiøse og dem som ikke bryr seg om gamle prinsipper.

For meg er ekteskapet et viktig skille mellom mennesker og dyr. Selvsagt av den grunn at ekteskapet er en ordning som er laget for menneskene, og som gjør at vi lever i et samfunn som er mer sivilisert enn dyrenes.

Jesus utførte sitt aller første mirakel i bryllupet i Kana, og han fortalte flere lignelser om brud, brudgom, bryllup og brudepiker.

 

[Anonym bruker]

Såklart er det å få barn ein større forpliktelse, i og med at ein kan skillje seg frå mannen sin, mens barna har ein livet ut. Men forskjellen er at når ein gifter seg forplikter ein seg til partneren sin, til å elska og æra partneren. Det er jo svær mange som får barn og har forblika seg til kvar andre på den måten, men då blir forpliktelsen mellom mann og kvinne å sammarbeide og å tolerere kvarandre, ikkje nødvendigvis å elske kvarandre for resten av livet. (ja, ein kan skillje seg, men det ser eg på som å bryte forpliktelsen heller at den ikkje eksisterte)

 

Eg ser jo så klart frustrasjonen din med at folk er nødt til å blanda seg inn i korleis du og din kjære vil leve saman. Men eg kan gi deg mange grunnar for at eg ynskjer å gifte meg.

 

Sidan eg er kristen blir det jo svært naturlig at eg vil gifte meg heller enn å forbli sambuar. Det er også det romantiske aspektet, eg gleder meg sånn til at me skal feire kjærleiken vår med alle våre nermaste. Eg er også ein svært kreativ person som frydar meg over planlegginga og alt det som fyljer med. Liker også det at me på ein måte setter eit standpunkt med å gifte oss, ettersom me er ganske unge. Eg liker også tanken på at med å gifte oss viser me til våre venner og vår familie at meg og han er til for å vare. Me forplikta oss til kvarandre første gong me hadde sex med kvarandre og me var enige om at den handlinga var ein større forpliktelse enn kva ein ring nokon gong kan vere, men det føles godt å ha ringen der også, det blir liksom den ofisielle forpliktelsen mens den andre såklart er personlig mellom oss to(haha og no alle på dette forumet;p)

[Anonym bruker]

Jeg leste i et intervju hvorfor Hege Schøyen og mannen giftet seg. De hadde gått til advokat og forklart hva de ville at samboerkontrakten, forsikringene, testamentene og alt det der skulle inneholde og sørge for. Da hadde advokaten sagt at, vi har en ting som sørger for alt det der på en gang...det heter ekteskap!

 

Selv skal jeg innrømme at jeg giftet meg av både praktiske og romantiske grunner, og har aldri angra på det. Jeg skal allikevel innrømme at jeg blir litt nysgjerrig på hva som er begrunnelsen for å ikke gifte seg hos samboerpar som har: felles hus, felles barn, samboerkontrakt, gjensidige testamenter, forsikringer som begunstiger hverandre, felles lån, felles hverdag og felles ønsker for framtida. Da er man jo så godt som gift, så hvorfor ikke bare gjøre det? Den eneste forskjellen er jo at man har en litt annerledes nødutgang om man vil ut av forholdet.

[Anonym bruker]

Jeg valgte å gifte meg på tinghuset i en enkel seremoni, pga. den juridiske sikkerheten det gir økonomisk. Vi kunne skrevet kontrakt, men vi følte begge at giftemål var like enkelt og greit. Dessuten kunne vi ha felles etternavn, noe vi begge setter pris på. Jeg har ingenting imot samboerskap, og føler det er like "seriøst" når barn er involvert. Allikevel var det å være gift noe begge ønsket. Det viktigste er å gjøre det som er rett for seg - uten at det gjør det mer riktig eller viktig en andres valg.

[Anonym bruker]

8:22

 

"....det heter ekteskap!" hehe, knall!

 

Vi er jo der du beskriver, felles hus(lån), snart felles barn, forsikringer,testamenter, felles konto(og seperate ) osv osv...

 

Hvorfor er vi ikke gift?! hmmm... Nå skal jeg bare tenke litt høyt.. Litt av trass,(ja, så barnslig kan jeg være..hehe), fordi det er "forventet". Og med det føler jeg kanskje at det ikke blir så spesielt lengre..."alle" gjør det jo, akkurat som at "alle" skiller seg.

 

Har nok blitt noe farget av familien også. Mamma og pappa er skilt. Mamma er gift på ny, de har det faktisk greit tror jeg. Pappa ble gift påny, og skilt igjen. Søsteren min, romatikkeren av oss, gift og skilt innen 3år. osv..

 

Kanskje jeg ser at det å gifte seg, gjør det ikke noe lettere å holde sammen?! Og kanskje det føles som om andre gifter seg fordi man skal det, og skiller seg like lett. Selv vil jeg tenke nøye igjennom det først, for å slippe å bli "en i statestikken"....

 

I disse dager så er det faktisk nesten mere jobb å bli samboere som vi er nå, med kontrakter og forsikringer osv... Så ved å ha gjort det, så er turen til tinghuset/kirken "barnemat" iforhold?!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i mange år, og jeg venter bare på at han skal få ut fingeren å fri (vi har snakket om det, og han vil at HAN skal gjøre det, og mener vi må vente til vi har mer penger etc pga prisen for bryllup). Hvorfor så viktig for meg? fordi det tar forholdet til et nytt nivå. Kjæresten har selv sagt at når han gifter seg er det for alltid. Han vil aldri gifte seg to ganger. Og helst ikke skille seg. Derfor vil han heller ikke rushe inn i det. Så vi ser begge på ekteskap som å gjøre forholdet enda mer alvorlig. Og det selv om vi begge er 100% akseptert i hverandres familier, er masse hos hans svigerforeldre og motsatt. Men jeg har sagt til han at jeg vil at vi skal gifte oss før vi får barn.