Flere litt ensomme til tross for noen venner?

[Anonym bruker]

Jeg bor på min mann sitt hjemsted. Har syntes det er et styr å skulle få nære vennskap igjen som voksen. Har noen jeg er sammen med til tider, men har vansker med å føle meg knyttet til de.

 

Og kompisene til min mann har ikke akkurat tatt meg inn i varmen. De er venner med eksen til mannen min, og da blir det sikkert litt "rart" å skulle være kjent med meg. De kommer i hvert fall aldri innom. Han ene som har vært her mest har kommet innom 2 ganger på ett år.

 

Jeg savner familien min og hjemstedet mitt. Savner å kunne bare vri om bilnøkkelen og dra på besøk til noen som står meg virkelig nær. Jeg elsker min mann og mitt herlige barn som jeg aldri kunne vært for uten! Men likevel føler jeg meg ensom når jeg setter meg ned og kjenner etter. Prøver å fylle hjernen med "bråk" for å ikke tenke på dette. Jobb... mann og barn.... tv.... pc.... treffe "venner".... Men har jeg en stille stund kjenner jeg på den vonde klumpen i magen.

 

Er det flere som har det slik?

[Anonym bruker]

Ja, eller.. Jeg har masse bekjente, men ingen skikkelig nære venner. De fleste kjenner jeg, og er med pga sønnen min. Vi har barn i lik alder. Savner å ha noen jeg kan snakke med alt om og som jeg kan besøke på kveldstid, uten mann go barn. Hadde jo vært fint å hatt noen som ville vært med meg, fordi at det er meg, og ikke bare fordi at jeg er "mamman til blabla".

[Anonym bruker]

HI her.

 

Nesten alle mine bekjente har jeg også via barselgruppe og lignende. Men jeg føler at mange bekjente er ikke så interessant som det å ha noen som "trenger" deg fordi du er en god venninne. Jeg treffer nesten bestandig mine bekjente for at barna våre skal få leke sammen. Hyggelig er det jo, men ensomheten kjenner jeg på likevel. Føler at ting er ganske overfladisk.

 

Det er ok at ikke alle skal være nære venner, men det hadde vært greit å ha noen som var mer nære.

[Anonym bruker]

Ja, skjønner hva du mener.

 

Hvor i landet er du fra da?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det akkurat sånn som deg, (men bodde ikke på mannens hjemplass da) og vi flyttet. Jeg orket ikke mer... ble deprimert at hele greia.

[Anonym bruker]

Et sted i Telemark

 

HI

[Anonym bruker]

10:47

 

Så heldig du er som har en mann som kunne/ville flytte!

 

Jeg kan ikke forestille meg at mannen min vil at vi skal selge hus og si opp jobber, barnehageplass osv osv.... Men han er kanskje ikke fullt ut klar over hvor mye dette tærer på meg til tider.

 

Han føler forresten at han har forpliktelser overfor familien sin også(og da spesielt foreldre) som han ikke bare kan flytte fra.

 

HI

[Anonym bruker]

Vet veldig godt hva du mener!

Nå har jeg bodd i Oslo hele mitt liv men jeg tror jeg er veldig kresen når det gjelder venner dessverre... Skal veldig mye til før jeg får skikkelig kjemi med folk og føler at vi er ordentlige venner. Har bare tre skikkelig gode venner (en av dem er kjæresten min, telles kanskje ikke? ) og 3-4 folk som er ganske gode venner, men de forstår meg ikke 100 % og jeg kan ikke være helt meg selv med dem. De forstår f.eks ikke humoren min ordentlig, og vi er ganske forskjellige.

 

De jeg studerer med får jeg ikke klaff med. Tar en lunsj/kaffe med dem av og til men det er ingen ordentlig kjemi, og mange ganger foretrekker jeg faktisk å spise lunsj alene eller være "opptatt".

 

Håper du finner iallefall én du "klikker" ordentlig med

 

Jeg kjenner ofte på den vonde klumpen i magen du snakker om. Føler meg annerledes, som om jeg er fra en annen planet noen ganger...

[Anonym bruker]

Bør legge til at dette gjør meg trist og det hender jeg gråter meg i søvn når jeg tenker på det :-(