hvordan er forholdet deres til deres mamma.....?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg sliter med mammaen min...

Hun rakker ned på at jeg ikke har d ryddig og reint, og hver gang hun er innom så er d for å si hei til barnebarna og så rydder, rydder og rydder hun...om jeg ber henne vere barnevakt (gjør d VELDIG sjelden) så setter hun seg ikke ned og slapper av hun stresser og vasker og styrer...jeg vil heller at hun bruker tiden sammen med barna mine enn alt dette...hun sier hun ikke klarer å se på rot....jeg vil ikke påstå at d er så ille her,...men jeg har en gutt på noen mnd og en på tre år og han på tre leker jo overalt....så jeg rydder når de har lagt seg....

og så er hun alltid så nedlatende til meg...jeg har noen kilo for mye og d får jeg jo høre til stadighet...og hun spør om jeg har trilla tur etc...kan nesten ikke huske at jeg har fått skryt for noe jeg har gjort...og jeg føler meg egentlig vellykket...har to FLOTTE barn, mann og hus og en god jobb...men hun skryter aldri...kjenner at jeg blir oppgitt og lei meg....d betyr jo faktisk litt at ens egen mor bryr seg litt..

kan heller ikke huske fra min barndom at de var noe rause med klemmer eller godord,...kan omtrent ikke huske at mamma har sagt at hun var gla i oss ungene....hun gjør d innimellom nå men ikke ofte...

 

*sukk*

måtte bare få ut litt frustrasjon....

[Anonym bruker]

Har et dårlig forhold til mamma. Hun har, helt siden jeg var liten, benyttet enhver sjanse til å rakek ned på meg. "Du er alt for tykk", "synd at du har så rare tenner", "det kommer aldri til å bli noe av deg", "se på venninnene dine så søte de er. hvorfor er du ikke mer som dem?" osv. og slik holder hun enda på. "Hvorfor skal du ta utdannelse? Du kommer ikke til å klare det" og slikt. Og nå har hun begynt med datteren min og DER stopper det! Hun skal IKKE få oppleve å bli trøkt ned i dritten. Så jeg har minimal kontakt med mamma.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe forhold til min biologiske mor. Hun har gjennom hele oppveksten oversett meg. Hun har ikke noe tillitt til meg, hverken som mor, arbeidstaker, eller menneske generelt. Hun snakker nedlatende om meg til min mann, mine og mine manns venner og til og med til mine barn. Hun hater forøverig ungene mine... Jeg har bestemt meg for å kutte henne ut så mye som mulig, og i hvertfall følelsesmessig. Jeg har det mye bedre med meg selv på den måten.

[Anonym bruker]

hehehehe. jeg er uryddig, og mamma er superryddig. Og når hun er her så gjør hun litt, men ikke alt.

 

Og hun er min støtte i livet. Hun er der uansett, med det jeg trenger. Enda. Hun må ikke, og jeg tvinger ikke. Men hun er der

[Anonym bruker]

Jeg har et veldig vanskelig forhold til moren min hjelper ikke at jeg er enebarn og hun er alene heller: jeg er ALT hun har!

 

Hun er veldig eksentrisk og insisterer på å oppføre seg akkurat som hun vil, noe som kan inkludere å rope og kjefte på offentlig transport eller kjøpesentre osv. Hun er veldig svart/hvitt og bytter på å mene jeg er verdens mest fantastiske datter og at jeg er verdens verste, og dette går på ALT. Det samme om kjæresten min (vi har vært sammen mange år). Enten er han svigermors drøm og helt fantastisk osv, ellers er han en fjott blablabla.

 

Hun er også veldig opptatt av at det er viktig å si meningen sin om alt til en hver tid. At å la være å gjøre det er å legge bånd på seg selv. Så hun forteller gjerne min kjærestes religiøse foreldre hvor dumme de er som tror på gud osv.

 

Hun er FRYKTELIG FRYKTELIG vanskelig, og hakker hele tida. Insisterer på å følge meg på Facebook (og hun er veldig bossy så får selvfølgelig viljen sin av svake meg) og kommer alltid med spydige hakkete kommentarer når jeg skriver noe. Hun er også passiv-aggressiv og finner på ting jeg har sagt. En gang sa jeg at toppen hennes var fin. Da bestemte hun seg for å tro at jeg hadde vært sarkastisk og skrek til meg: "HVA ER GALT MED DEN????"

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre men klarer ikke kutte henne ut av livet mitt, siden jeg er den eneste hun har og hun er den eneste "familien" jeg har (har aldri kjent faren min). Dritvanskelig er det

[Anonym bruker]

Vi har ingen kontakt. Brøt med henne for 6 år siden. Har så vidt snakket med henne et par ganger siden.

Orket rett og slett ikke mer. Hun er veldig "svart/hvitt". ALT hun sier er rett. Andre er idioter.

Er veldig preget av holdningen hennes merker jeg. Vil ikke gjøre det samme med barna mine, men jammen ikke alltid like lett!

 

Tror igrunn hun sliter litt psykisk. Har ingen omgangskrets lenger, og har kuttet kontakten med flere i familien.

Jeg har 5 barn, mann og full jobb. Orker bare ikke slikt drama i livet mitt. Så jeg tok et valg som jeg aldri har angret på. Er igrunn veldig tristnår jeg tenker på det. Hadde aldri orket å miste kontakten med noen av barna mine....

[Anonym bruker]

Vi er ekstremt ulike. Jeg har ikke hatt noen spes god barndom, og hun har dessverre ikke vært en god mor, men hun tar det til en viss grad igjen nå. Hun har skjerpet seg og jeg kommer overens med henne, men viktigst av alt; hun er en fantastisk mormor for mine barn! Mine barn er heldige som har henne i livet sitt uansett hva jeg var igjennom da jeg var liten.

[Anonym bruker]

Min mor har vært alkoholikker/pillepopper siden jeg var rundt 10 år og jeg har alltid måttet passe på henne, hun var alenemor med meg og storesøstra mi. Søstra mi var sjeldent hjemme og jeg fikk ikke lov av pappa til å flytte til han så jeg har aldri hatt så mye valg.

 

Men nå er jeg mor selv og da vi var på besøk hos henne og hennes svindlerkjæreste, klarte de å være edrue i rundt 1-2 dager på de 9 dagene vi var der. Endte med at vi tok inn på hotell de siste dagene da vi ikke orket mer. Vi kranglet ofte på telefonen etter dette fordi jeg mener bestemt på at hun skal være edru når hun er sammen med barnet mitt, noe som var helt forferdelig for henne. Hvordan kunne jeg forlange noe sånt..? Bla bla bla. Jeg kom til å drepe henne hvis jeg fortsatte sånn(sa hun). enda mer bla bla bla...

 

Hun har sagt unnskyld, men hun får aldri være barnevakt eller lignende. Hun er utrolig ambivalent og hun klarer aldri å bestemme seg om hun skal bo i utlandet som hun gjør nå, om hun skal flytte hjem, om hun skal fortsette forholdet med svindlerene eller ikke. Vi blir alltid dratt inn og jeg orker snart ikke mer.

 

Samboeren min vil ikke har noe mer med de å gjøre, det gjør det enda vanskeligere for meg å ha et forhold til henne(jeg har ingen kontakt med svindleren). Jeg tenker at det er jo mamma som har alltid støttet meg til tross for alt som har skjedd, men som har bla brukt det mot meg når vi har kranglet..

 

Hva ville dere gjort? Kutter jeg kontakta vil ikke barnet mitt oppleve sin bestemor og jeg kommer til å få MYE pes av søstra mi som blander seg inn i absolutt ALT..

 

Dette var bare en liten del...

[Anonym bruker]

He he, i motsetning til de fleste andre(ser det ut som her ihvertfall), så er min mamma fantastisk. Hun har vært alene med meg og mine tre søsken mesteparten av livet. Hun tok utdannelsen sin da jeg var liten, og vi hadde det meget trangt økonomisk og det kunne være veldig vanskelig, og hun jobbet seg oppover til hun i dag er ganske kjent i sitt yrke. Hun har gjort ALT selv og kommet seg så langt så jeg beundrer henne stort!

 

Vi er stort sett enig om det meste og kan snakke om alt sammen Hun er min klippe og jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten henne til tider!

[Anonym bruker]

Har også verdens beste mamma som gjør alt for meg og søstrene mine, kan ikke huske en gang hun ikke har stilt opp for meg.

Vi snakker med hverandre hver dag på telefonen også Det hørtes leit ut å ikke ha noe godt forhold til mødrene sine som de fleste over her har