Usosial sønn

[Anonym bruker]

Sønnen min liker ikke å besøke folk, vil ikke ha besøk og takler ikke at jeg stopper opp og prater med bekjente vi møter på.

 

Hvordan skal dette ende? Vi blir mer og mer usosial.

 

Bakgrunn: Han er under utredning for vansker innenfor det autistiske spekteret. Vi (han) får hjelp av spesialpedagog i barnehagen til å lære seg samspill med andre, og i barnehagen går det nå kjempefint. Han er glad i de barna og leker med dem. Privat lykkes vi ikke ennå. En gutt som er sønnen til min beste venninne takler han, men de leker ved siden av hverandre, ikke med hverandre. Takler også søskenbarna sine. Altså takler han folk dersom vi er mye sammen med dem.

 

Problemet er også litt at folk rundt oss ikke forstår dette. Han ser jo så normal ut og de synes bare han trasser. Dette er imidlertid ikke trass.

 

Nå er han blitt så stor at han er mer i stand til å nekte å bli med til nye folk jeg er blitt kjent med. Han vil generelt lite nytt. Jeg blir lei jeg....

 

Noen tips?

[Anonym bruker]

Man blir lei iblant ja. Min gutt har høytfungerende autisme. Han blir stadig mer sosial, samtidig som han jo også avviker mer med å ha umodne interesser. Han er nå åtte år gammel.

 

Når det gjelder at han skal leke med egne venner så har vi "gitt" opp. Jeg tror han får nok sosial stimuli på skolen og rett og slett har behov for å være alene på ettermiddager og helger. Det er hvertfall veldig sjelden han er intr i å leke med noen på fritiden sin. Det kan også henge sammen med at han da blir veldig låst til en person og må være med denne het til han/ vennen blir hentet igjen.

 

Når det gjelder å være med oss til våre venner eller nye bekjentskaper, så må vi prøve å få det til å oppleves som noe positivt for han. Feks at han får ha med noe snop i bilen, at han får spille ds på besøk etc. Vi kan ikke gå ut fra at han skal sosialisere seg med våre venners barn, om han gjør det så er det bare en ekstra bonus. Derfor har vi oftest med aktiviteter han kan holde på med alene, så han vet at han har den muligheten.

 

Ellers kjenner jeg godt til at andre bare tror vi overdriver, eller daller med sønnen. De forstår ikke at hans vanskeligheter er reelle for han, og faktisk noe vi må ta på alvor, hvis ikke hele dagen/ uka etc skal bli et helvete...

 

Men jeg kan jo legge til at selvom vi prøver å legge til rette for at sønnen kan holde på med egne ting når vi er på besøk, så har vi blitt veldig asosiale med tiden. Det er ofte veldig slitsomt å være på besøk, fordi vi bruker mye av tiden på å underholde sønnen vår, istedetfor å kunne omgås de vi besøker. Så joda, asosiale som en familie - det er vi! Jeg syns også ofte det er vanskelig å delta på aktiviteter etter skoletid, som blir arrangert av fau. Det blir ofte for sent for vår gutt, og dermed er hele uka ødelagt. Dette forstår sjelden andre..

[Anonym bruker]

Takk for svar, godt å lese at mine erfaringer ikke er de eneste. Jeg innser at jeg nok har for store forventninger til han. Jeg tvinger han aldri til å leke med venners barn, men forventningen er der i bakgrunnen. Man håper jo at han skal kunne "være som andre". Jeg skal gjøre som du, ha med noe eget til han. Eller egentlig så har han jo som regel med seg et eller annet, og den tryggheten det gir er et pluss.

 

Sutring og masing om å dra hjem igjen er slitsomt, så da velger jeg som regel å avstå. Dumt, for han trenger jo å sosialisere seg. Men som du også sier, han får nok stimuli på hverdagene, så om vi er rolige i helgene så er vel ikke det så galt. På hverdagene er det uaktuelt uansett pga for lite tid.

 

Jeg føler meg veldig låst. Han er veldig avhengig av en voksen person konstant. I bhg har han "sine" egne ansatte og på fritiden er det meg og pappan. Det meste faller på meg for mange ganger tåler ikke gutten av pappan skal gjøre ting sammen med han. Midt oppi alt dette er han engstelig og redd. Tør ikke å gå på do alene, og takler ikke at jeg går i vaskekjelleren slik at han sitter oppe alene. Å være med nekter han... så av og til er det vanskelig å få gjort ting.

 

Avlastning har vært i tankene, men jeg får bare dårlig samvttighet. Jeg har valgt å få han, så da må jeg bare takle å være "slaven" hans. Jeg vil ikke klare å sende han bort, jeg må i allefall vite helhjertet at de som har han takler han og forstår han.. Vanlig barnevakt har vi aldri kunnet hatt. Han vil heller ikke være hos besteforeldrene uten oss.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Å, som jeg kjenner meg igjen! Det var jeg som svarte istad. Gutten min er akkurat lik! Han er så utrolig avhengig av en voksen person, eller en trygg person å forholde seg til. Det kan bli ekstremt intenst. Gjerne prater han også konstant og må ha oppmerksomhet eller underholdning fra en av oss hele tiden. Nå feks er det prat, prat, prat bak meg og et ønsker om at jeg skal gjøre ditt og datt med eller for han. Han kan ikke sysselsette seg selv fem minutter engang, utenom når han ser på tv. Til og med når han spiller dataspill skal han hele tiden prate, og ha oppmerksomhet. Man blir ganske utslitt må jeg innrømme. Når jeg tenker over det slik, så forstår jeg at det ikke er så rart at vi føler oss slitne omtrent hele tiden.

 

Og akkurat som hos deg har gutten min vært veldig redd for å være alene på rom og å gå alene på do begynte han med for bare noen mnd siden. Før måtte vi alltid følge han, være med han og han måtte alltid være på samme rom som oss. "Heldigvis" har vi alltid bodd i relativt små leiligheter, så vi har kunnet vaske klær, lage mat etc og bare vært noen få meter unna han.

 

Og akkurat som hos deg så er sønnen min mer avhengig av meg enn pappaen. Det har blitt veldig mye på meg disse årene. Og jeg har til tider slitt med alt det ansvar (eller hva jeg skal kalle det) som jeg har hengende over meg konstant. Og alt som må pusles sammen. Feks hater sønnen morgen-sfo. Han har virkelig angst for det. Så vi har måttet pusle det sammen med snille sjefer og utsatt arbeidstid. Det er så mye sånt ekstra vi må gjennom.

 

Heldigvis har sønnen alltid elsket å være hos besteforeldrene sine. De har vært en enorm støtte for oss, og uten dem hadde jeg gått under. Vi prøvde oss på kommunal avlastning for et år siden. Det var en bolig med to-tre andre barn der samtidig. Det var fantastisk der, men likevel for skummelt for vår gutt. Det ble jo noe personal på kvelden, en annen på natta og nye igjen på morgenen. Og ikke akkurat de samme hver gang han kom. Så det ga vi opp relativt fort.

 

Når jeg tenker meg om så kan jeg nesten ikke huske sist jeg hadde med sønnen til mine venner. I forrige innlegg hørtes det ut som jeg gjør det ofte Jeg drar heller alene på kveldstid. Men der har vi også en greie. Når jeg drar så blir det alltid skikkelig hyl og skrik! Likevel gjør vi det en gang iblant.

 

Joda, ofte ønsker man at barna skal være som alle andre. Det ønsket forsvinner nok aldri helt.

[Anonym bruker]

Såå deilig å "snakke" med deg!

 

Dette med avlastning, det finnes flere muligheter. Dette med avlastningsbolig med flere vaktskift på ansatte er heeelt uaktuelt fordi han må ha det forutsigbart. Men det som kunne gått er å ha ham hjemme hos en fast familie. Tenkte mye på det i vår, og skulle søke, men så fikk vi en lang og fin periode der alt gikk såå greit. Sommeren var herlig da vi slapp å stresse så mye. Så kom høsten og i tillegg så flyttet vi i månedskiftet sept/okt. Det har gjort ham ekstra utrygg og dertil ekstra "masete".

 

Morgenrutinen fikk vi til på et vis ved bruk av tegninger. Visuell behandling er alfa omega for oss.

 

Gutten min prater også mye og krever at vi leker med han. Han klarer ikke leke med noe lenge i gangen, så blir mye kaos. Blir nok mye tv og pc her i gården desverre, men ser på nett at unger med disse vanskene har godt av å "slappe" av med sånt. Han kan være utrolig aktiv, men også litt lat. Han vil ikke bli med ut og gå tur f.eks, så i dag har vi virkelig bare vært lat!

 

Din har fått diagnosen skjønner jeg, og er skolegutt. Når fikk han diagnosen? Vi venter på flere tester, som først kan taes når han nærmer seg skolealder. Han får jo hjelp allerede, men ser for meg at det blir enklere å få diagnose med tanke på folk rundt oss.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, min gutt er åtte år nå og går i 3.klasse. Han fikk diagnosen da han var 5 år gammel. Men diagnosen harikke gitt oss noe gratis i forhold til oppfølging fra skolen. Det har vært en hard og slitsom kamp med å få skolen til å forstå vanskelighetene og at de ikke er av "normal art".

 

Sønnen min er også en blanding av aktiv og lat. I visse situasjoner (helst der vi vil at han skal være rolig) så er han helt gira og utrolig aktiv! Mens hjemme i fred og ro med oss er han ganske giddaløs egentlig. Mye er et ork.

 

Høsten er forresten alltid slitsom her. Sønnen er ekstremt følsom for alt på høsten og dårlige perioder er ofte mye sterkere på høsten. Dette er første høsten på mange år som vi har det ganske så bra.

 

Hvor gammel er sønnen din?

[Anonym bruker]

Min er fire år, og han var bare halvannet til to år da barnehagen gjorde meg oppmerksom på at han hadde en helt annen adferd enn andre barn. Hadde slitt helt fra han var baby vi, men skjønte ikke at det kunne være noe "galt". Mye falt på plass da vi fikk litt info. Han ble søkt inn for utredning da han var to år. Da han var tre år fikk han spesialpedagog. Vi har både bhg, ppt og habiliteringsteam bak oss og har innvilget "læretimer" foreløpig frem til skolestart, men vi søker selvfølgelig på nytt i god tid før den går ut.

 

Jeg håper jo at denne hjelpen skal fortsette også i skolen. Jeg er veldig bekymret for hvordan han får det på skolen. Det jeg er aller mest redd for er at han blir svak faglig og at han blir mobbet. Akkurat i den barnegruppen i bhg NÅ så er han utrolig populær, alle vil leke med han for han er så sprudlende og glad og har så mye ideer. Men der er de få barn og han har voksne tett på seg hele tiden. Regner med det blir litt annerledes på skolen Men tar ikke hele sorgen på forskudd, hittil har vi nærmest fått hjelp uten å spørre selv pga en bhg som er utrolig obervant og dyktig.

 

Har ikke dere noe hjelp av spesialpedagog?

[Anonym bruker]

Så utrolig flott at dere har en så god bhg! Det hjelper stort!

 

Vi har jevnlig kontakt med ppt, Glenne og inspektøren på skolen. Sønnen får nå beskjeder en-til-en og blir tatt ut på morgenen for å gjennomgå dagen med en assistent. Alle lærere og sfo-ansatte rundt han har fått beskjed om å følge med på han.

 

Enn så lenge er min sønn også veldig populær. Mange vil leke med han. Han sier mye morsomt/ rart og har nok endel morsomme påfunn også. Heldigvis er han i en utrolig god barnegruppe. Selv han som egentlig er ganske utenfor (leker sjelden med noen på fritida, er ikke med på fotball etc) blir utrolig inkludert på skolen. Det er jeg virkelig glad for! Jeg trodde han skulle dette utenfor nå i 3.klasse, men istedet har faktisk det sosiale gått fremover.

 

Faglig har han derimot dettet nedover. Men jeg antar at han ikke har energi nok til alt, og skolearbeidet er det som får lide.. Han er på gjennomsnittet, men lengst ned. Det er trist, for før han begynte på skolen elsket han aktivitetsbøker og skoleoppgaver...

[Anonym bruker]

Hm.. da har litt litt av hvert foran oss. Men vi må ta det når det kommer. Takk for at du delte erfaringer med meg