Jeg er så dritt lei av 3,5 åringen min!!!!!!

[Anonym bruker]

I går løp han ut av butikken mens jeg fant frem lommeboka mi og betalte i kasse. Plutselig var han borte og svarer selvfølgelig ikke når jeg roper. Stor parkeringsplass på utsiden og trafikert gate. Andre spurte om jeg lette etter en liten gutt, for han stod bak en bil og gjemte seg... Jeg snakket med han om at han kan dø. Han skjønner ikke det. "Da bare reiser jeg meg opp igjen" sier han frekt. Han skjønner svært lite av både det og alt annet vi prøver å forklare ham av sammenhenger.

Nå klatret han opp i kommoden sin på rommet. Skuff etter skuff. Til kommoden veltet over ham. Heldigvis kan ikke kommoden falle helt ned på gulvet, den faler på enden av senga.Han kan ikke bli klemt flat. Vi har snakket om klatringen mange ganger, for han prøver seg i alle seksjoner og bokhyller. Jeg eksploderte fullstendig i sted, så nå kan han være på rommet sitt til jeg får lyst til å se han igjen!!!

 

Vet at jeg må gå i meg selv, men den gutten er ikke sann! Han kommer til å få en diagnose og jeg gruer meg til han begynner på skolen. Barnehagen sier at han er krevende, men selvfølgelig ikke at det er noe "galt" med ham. Noe må det være med den ungen.

 

Om jeg er borte en uke fra hjemmet, så er detbare deilig. Jeg lengter ikke etter å se ham. Lurer på hvor lang pause jeg må ta før jeg ville savnet ham.. De andre barna er det anderledes med, men minstemann... Nei han må det være noe galt med.

 

Hvor tidlig kan de komme til utredning?

[Anonym bruker]

Barn på den alderen har vanskelig for å forstå mye, og skjønner ikke hva det betyr å dø. Hva med å forklare det ordentlig for ham (når du ikke er sint). Å eksplodere/kjefte hjelper ikke, men snakk rolig og forklar ting (med "teskje") så han forstår det bedre. Om du ikke takler ham, få hjelp. Enten fra faren, eller fra psykolog/barnevern etc.

 

Det høres litt ut som det er deg det er noe galt med når du har så mye sinne ovenfor et så lite barn

[Anonym bruker]

Og en ting til: "være på rommet til jeg får lyst å se ham igjen"???? WTF! Er du helt dum? Si heller at han skal være der i f.eks 5 minutter. For barn på den alderen er tid veldig mye. Når du har roet deg (ja, du!) kan du gå inn til ham og forklare ham hvorfor han måtte gå inn på rommet sitt og at neste gang han gjør det samme er det inn på rommet igjen.

[Anonym bruker]

Jeg må faktisk si at det virker som det er du som har en diagnose her! Ut fra hva du forteller her, virker det som du har en helt normal 3,5 åring. Selvsagt vet han ikke hva det vil si å dø! Han syns det er gøy å gjemme seg, og kjempespennende å klatre høyt, høyt opp! Det er ditt ansvar å legge ting til rette sånn at han kan utforske verden uten å skade seg.

 

Og når han klarer å stikke av fra deg på butikken, er det faktisk også DITT ansvar! Det er du som er den voksne, og det er du som må følge med.

 

Jeg finner det ganske urovekkende at du har flere barn med det synet du har på barneoppdragelse "sitte på rommet til du orker å se han igjen!" En gutt på 3 år!!! Jeg har ikke ord!

[Anonym bruker]

Hjelpe meg, du trenger virkelig hjelp. Stakkars barn...

[Anonym bruker]

Dette er vel bare litt av historien. Jeg forstår at du har ungen din opp i halsen hvis han stadig gjør slike ting og aldri lyer deg. Jeg har en sånn unge selv og det har ofte vært et helvete å ha ham i nærheten. Umulig for dem med "snille" barn og forstå hvor slitsomt det er med hyperaktive barn med adhd tendenser eller hva det måtte være.

Men det er jo selvsagt ditt ansvar å takle ham som du best kan og prøve å være tålmodig. Lettere sagt enn gjort det. Takler du ham ikke så bør du vurdere å øke hjelp til å forstå ham og takle ham, evt avlastning.

[Anonym bruker]

Jeg syns du fint kan ta kontakt med bup allerede nå. Om han overhodet ikke forstår hva du forklarer så syns jeg det er merkelig. Han er tross alt 3,5 år.

 

Og videre må jeg si at jeg forstår deg utrolig godt! Jeg har en gutt med høytfungerende autisme, og det er sinnsykt slitsomt i perioder. Heldigvis er han eldre nå, men da han var 2,5- 6 år var det som verst! Jeg hadde ikke diagnose i mine tanker før han var 5 år gammel, men jeg følte alltid at han var annerledes. Lillesøster var alltid så lett å ha med å gjøre selv når hun trasset som verst. Storebroren derimot, han var utrolig vanskelig, selv når han var rolig. Alt ble en konflikt med han, alt ble en utfordring. I flere år turte jeg knapt å gå ut med begge barna samtidig, for man visste aldri når det ble kaos. Det var grusomt. Jeg var mye sint og sur på han, for jeg forsto han jo overhodet ikke. Han var aktiv, men hadde også så utrolig mye rart for seg.

 

Jeg er utrolig, utrolig glad for at jeg tok kontakt med bup da han var fem år. Og jeg angret utrolig på at jeg ikke hadde gjort det tidligere. Å bli hørt, sett og trodd var fantastisk!!

 

Jeg husker jeg skrev på forum om problemene og de fleste svarte som til deg "det er dere foreldre som gjør feil", "prøv ditt og datt". Og da jeg skrev at vi hadde prøvd alt de foreslo så vi hadde selvsagt prøvd for mange forskjellige metoder og forvirret barnet. Det var forferdelig å ikke vite hva "problemet" var og hvordan vi kunne få det bedre...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det den voksnes ansvar alt det du sier, men i enkelte tilfeller er det mye lettere sagt enn gjort. Det er ikke lett når man ikke kan snu øynene vekk fra barnet tre sekunder engang uten at det forsvinner ut. Eller når man ikke kan la barnet være alene på et rom uten at det gjør bøll. Det vil de fleste foreldre aldri forstå. Når man har et sånt barn så orker man dessverre ikke alltid legge forholdene til rette for barnet. Iblant setter man seg i sofaen og bare tenker "å, deilig.. Fred og ro.. Så får han bare gjøre det han nå driver med på rommet!" Selvom man vet at det mest sannsynlig er noe som ikke er greit. Men iblant trenger man de små pausene. Bare være.. Nesten ingen orker å følge med og være pedagogisk og rolig hele tida... Eller forresten, ingen tror jeg.. Og da mener jeg selvsagt av de som har ekstra krevende barn. Å følge med på mitt omtrent normale barn er da null problem.

[Anonym bruker]

jeg har en 5-åring som også oppfører seg slik. han er ekstremt krevende i de fleste situasjoner (selv under lesestunden før leggetid).

han forstår ikke enkle ting som vi sier, enten vi sier det i sinne eller når vi er rolige og i godt humør.

Jeg og barnehagen har nå sammen fått han inn under ppt og etter hvert blir det vel bup. vi råde deg til å ta kontakt med de, og få hjelp. ikke nødvendigvis en diagnose (det har ikke vår gutt fått enda), men råd og veiledning ihvertfall.

vet akkurat hvordan det er å nesten ikke "tåle trynet" på sin egen unge til tider. og det gir en dårlig samvittighet som nesten er for sor til å bære av og til.

men prøv å si til deg selv at det blir bedre etter hvert. det gjør jeg iallefall.