Andre som har barn som overreagerer når de slår seg ?

[Anonym bruker]

Min datter på snart 8 år er en veldig sårbar jente.

 

Hvis hun slår seg litt så hyler hun og skriker som om hun er døden nær. Hun bæljer veldig HØYT. Høres helt grusomt ut.

Som regel er det kun et bittelite sår det er snakk om, så vidt man ser det.

 

Siden hun skriker og bærer seg slik over små bagateller er det vanskelig å vite når det er ''ekte''.

 

Er dette noe som vil følge henne? Jeg merker jo at vennene hennes begynner å reagere litt, for når hun setter i gang med gråtinga så kan man høre henne på mils avstand. Noen har kalt henne en sutrebaby, og jeg skjønner at de reagerer på dette for det gjør jo vi som foreldre også.

 

Jeg har prøvd å snakke med henne, men det blir på samme viset igjen neste gang hun detter, noen dulter bortig henne, hun oppdager et lite sår (som om hun allerede har hatt i flere dager), osv.

Hun overreagerer veldig også når hun mister noe eller en leke blir ødelagt.

 

Jeg begynner å bli sliten og er også redd for hvordan dette vil påvirke henne når hun blir eldre. Siden hun er som hun er kan hun ikke holde på med noe idrett.

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet i SFO og der hadde vi ei slik "Dramaqueen".

For oss var det helt tydelig at hun gråt/skrek/hylte for å få mer oppmerksomhet enn andre. Hun hadde også en tvillingbror og hun visste godt at hylte hun høyt nok så løp jo han for å se etter henne.

 

Jeg tror det beste er å selv ta det med litt ro. Ikke gi så mye oppmerksomhet. Ikke forklare at såret er sååå lite, men heller bare si pytt sann å gå. Så kan du heller forklare mer når hun er helt rolig.

[Anonym bruker]

Uff, jeg var sånn når jeg var liten... Husker at mamma snakket med meg flere ganger om dette.

Det gikk over! Tror det var en periode fra jeg var 7 år til 10-års alderen omtrent. Da ga i hvert fall det verste seg. Jeg spilte håndball fra jeg var 6-15 år og de siste årene var jeg ganske tøff på banen

Er ingen pingle nå i dag!

Men blir litt flau når jeg tenker tilbake på det... Jeg var AKKURAT som datteren din.. dramaqueen og en sutrebaby kan man si

[Anonym bruker]

Det virker ikke som om det er oppmerksomhet som driver henne til å bælje på den måten, virker som om hun rett og slett ikke takler å få vondt.

 

Enda godt du er ikke er slik i dag, det gir meg håp

 

Hun skriker også FØR hun får vondt, f.eks hvis hun må ta blodprøve eller lignende. Det kan bli et evighetsprosjekt. Enda vi bruker bedøvelseskrem. Sist gang hun skulle ta blodprøve holdt vi på i 1 time på legekontoret.

Og da hylgråt hun fordi det kom til å bli vondt.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg fikk ett godt råd av min mor når jeg fikk barn, og det var å ikke dulla så mye når de slo seg. Si: det går så bra. Du får si ifra om du trenger plaster. Litt tåler vi. osv.

Og må si det faktisk fungerer, om ungene har snubla og de hyler ut og jeg sier: litt tåler vi. Så hopper de opp og sier: Jeg tåler MASSE!!

Og når jeg spør om de trenger plaster og svaret er ja: så stopper gråtinga for de må konsentrere seg om å velge ut ett plaster de vil ha (har en boks med mange forskjellige plaster, og det hjelper ikke å bare ha to forskjellige slag. De gjør det samme til venner de har på besøk, danderer ut plaster så de får velge. Ordner opp. Så tydlig at det noe de selv syns er bra)

 

Mitt ene stebarn var skikkelig suttrete når hun slo seg da jeg kom inn i huset her. Men oppførte meg samme til hun som med mine. Min mann ble skikkelig furten når jeg fikk roet henne så fort, han måtte gjerne sitte med henne på fanget en halvtimes tid før hun roet seg. Nå gjør han det samme.

 

Men om ungene slår seg skikkelig, er det bare litt hulking. Så hører jeg ett dunk, og såvidt litt hulking må jeg løpe til. Hun ene brakk armen på tre steder, hun kom tuslende inn og sa hun hadde slått seg og trodde hun hadde brekt armen. Og joda, det ble gips. Ei anna små suttra og kom med ett blodig ansikt, hun hadde ramla slik at leppa hadde sprekt. Det ble legevakta og sying. Hun kommer i ettertid og sier at hun får tåle å tryne litt, for hun har jo skada seg før. Da fikk hun ARR (veldig viktig, for det kan vises til venner. Og må jo skremme alle med hvor stor nålen var osv (selv om hun ikke husker så mye)

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på seks som er helt lik! Trodde at hun etterhvert ville finne ut at det er litt flaut å bælje slik foran venner og alle, men neida.. Ikke ennå iallefall. De andre jentene i gata jobber hardt for å holde tårene tilbake hvis de slår seg, der må man nesten si at det er greit å gråte før de lar tårene flomme. Mens min jente da remjer for hver minste lille ting... Fint å høre at hun ikke nødvendigvis blir slik som voksen, da.

[Anonym bruker]

21.11, du høres litt besserwisser ut, var det meningen?

[Anonym bruker]

Du får melde henne på en idrett hvor hun opplever mye dulting, fall og vondter. Da gidder hun ikke holde på sånn lenger.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri dullet med noen av barna mine, trøst har de fått såklart. Hun var knall tøff da hun var lita, men plutselig snudde det helt om. Skjønner ikke hva som har skjedd. Dette startet når hun var rundt 6 år og har blitt verre og verre. Nå er hun 8 og det virker ikke som om hun har tenkt å gi seg med det første.

 

Får bare vente å se om hun bedrer seg etterhvert.

 

Her om dagen kom hun hulkende inn døra og sa jeg måtte gå ned i gangen for det var noen som skulle snakke med meg, jeg kommer da ned å der står det noen jenter i 11-12 års alderen som har fulgt henne hjem siden hun hadde ramlet i bakken å slått seg. De sa hun hadde skreket så høyt at de trodde hun var skikkelig skadet som de sa. Jeg måtte sjekke om foten var brekt for den hadde hun nesten ikke klart å gå på. Jeg takket de for hjelpen å går opp til min datter som sitter å hulker i sofaen.

Drar opp buksebenet, regnet med at hun kanskje hadde fått et skrubbsår, men neida. Hun var pittelitt rød på kneet, da hun så det satt hun i gang å hylgråt.

 

HI