Føler meg fanget av ei "vennine".

[Anonym bruker]

I gangavstand fra meg bor det en dame med tre barn.

Vi har barn i samme alder og har gjort småting sammen. Småturer, delt noen kvelder sammen osv. Det har vært ok.

Siden sensommeren har hun slitt psykisk ( står på venteliste til psykolog) og ikke ville ha vært alene hjemme så selvfølgelig har de kommet hit, men nå begynner jeg å bli så lei.

 

Hver helg kommer hun hit med eller uten barn, hun viser frem at hun kutter seg selv, hinter alltid innpå hvor fælt hun har det, men nekter plent å ta tak i problemmene sine.

Samtalene dreier seg hovedsaklig om at hun har det fælt, men hun ønsker ikke å utdype.

Når vi er sammen forventer hun at jeg skal snakke til alle barna " for da hører de jo etter". Hun er ifølge seg selv dum, tykk og stygg og trenger å høre fra meg at hun ikke er det om og om igjen.

Jeg vet hun drikker til tider, jeg vet ikke hvor mye og om det er i nærheten av barna, Jeg aner heller ikke hva jeg skal gjøre med det.

 

 

Mellomste barnet begynner å slite med adferdsproblemmer å får barnet mitt i problemmer på skolen ( ved å påstå at mitt barn gjør ting det ikke gjør, kaller opp barnet mitt osv).

Skolen kommer til å ta tak i situasjonen rundt barnet, hvorpå moren mener at det er det minste de kan gjøre ???

 

Nå har jeg fått nok, jeg er ikke 14 år og jeg orker ikke dette mer. Problemmet er at hun er så psykisk langt nede at jeg er redd for hvordan hun vil reagere hvis jeg avviser henne.

Faren til barna er ikke inni bildet i det hele tatt, så barna har kunn henne.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, uansett hva jeg gjør eller ikke så går det utover barna og jeg klarer ikke å forutse resultatet.

Samtidlig så er hun ikke åpen nok til at jeg har noe konkret å gå på bare observasjoner.

 

Angrer nesten på at jeg ikke aviste henne ved første blikk...

 

 

 

[Anonym bruker]

Du kan ringe til bv og spørre om råd! For ditt, venninnen din, og ikke minst barna sitt beste!

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er lei, og i lengden blir vel dette uholdbart for deg.

 

Samtidig så synes jeg at vi lever i et samfunn hvor hver og en har nok med seg og sitt. Derfor er det alltid flott å høre at noen er medmennesker, og stiller opp for andre.

 

Venninnen din er alene med tre barn uten avlastning. I seg selv er det veldig tøft. Når hun i tillegg sliter psykisk, så høres det ut som hun burde søkt om avlastning.

 

Håper ikke du bare kutter hånda av henne uten å være trygg på at hun får hjelp :-)

[Gjest ->>-]

Bekymringsmelding til barnevernet, samt til fastlegen hennes om du vet hvem det er.

[Anonym bruker]

Noen ganger er det slik at selv om man gjerne vil hjelpe så klarer man det ikke - iallefall ikke alene.

 

Om dette hadde vært min venninne så hadde jeg satt meg ned med henne og forklart at du tydelig ser at hun sliter, at du er der om hun trenger hjelp, men at du føler at du også trenger hjelp med å hjelpe henne.

Deretter hadde jeg ringt barnas skole og bv for å delt din bekymring. Du kan også sende mail og være åpen om hvem du er i denne situasjone. Denne situasjonen kan ikke være lett for barna. Her må du hjelpe dem!

 

Vær åpen med din venninne og si at selvskading og alkoholproblemer må du ta alvorlig. At du vil hennes beste og prøver å gi henne hjelp. Høres svært slitsomt ut for deg også, men for barnas skyld hadde jeg prøvd alt.

[Anonym bruker]

Dette er en vanskelig situasjon. Jeg skjønner godt at det sliter på deg, og det kan ikke fortsette slik i lengden. Men dersom du avviser henne, og det skjer noe med henne eller barna etterpå, vil du kunne leve med deg selv da? Tenk også på eksempelet du setter overfor barna dine, som tydeligvis har kontakt med barna hennes, uansett.

 

Jeg tenker at du må formidle dine bekymringer til barnevernet. Ring inn en bekymringsmelding, og vær konkret på hva du mener er bekymringsfullt. Du kan være anonym.

 

Dette tiltaket vil forhåpentligvis sørge for at hun får hjelp og avlastning, eventuelt at hun får en vekker.

 

En gang dere prater og det er god stemning (uten at barna er i nærheten), kan du også innlede med å si at det er noe du har hatt lyst å prate med henne om en stund. Og så spør du om hvordan hun egentlig har det, nøyaktig hva hun opplever som fælt og tungt, om barna hennes vet om at hun kutter seg og drikker.

 

Hvordan hun tror barna hennes har det, og hva hun kan gjøre for å forbedre de problemene hun eventuelt ser at de har. Barna er uskyldige tilskuere til hennes forfall og lidelse, men kan i værste fall gå helt til grunne i hennes makt.

 

Vær ærlig og respektfull. Ikke hold noe tilbake eller vær kunstig høflig. Dette er tiden for å si det du tenker på, og gi henne en oppvåkning. Dette vil enten resultere i at hun trekker seg unna deg, eller at hun begynner å tenke.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd alle sammen.

 

Jeg tenker på barna, de er fantastisk barn som sliter på grunn av hennes valg.

Jeg føler at jeg har prøve å komme med konstruktive råd som blir blankt avvist. Kanskje jeg har gått for varsomt frem, eller at jeg har manglet det grunnleggende å vise henne respekt.

Jeg synes det er så utrolig vanskelig siden hun slenger igjen døra hver gang det blir litt personlig eller ubehagelig.

 

Føler at det er så drastisk å ringe bv, fordi jeg kjenner jo ikke hverdagen dems inn og ut.

Hun har avlastning i form av at familien tar barna annenhver helg. Da drikker hun stort sett og ringer meg å forteller at hun skal kjøre bil dit og dit.Etter litt frem og tilbake blir hun stortsett der hun her. Har ikke inntrykk av at hun har noen nære venninner fordi hun snakker så lite om privatlivet sitt.

 

Jeg gruer meg til hver helg fordi jeg vet hun kommer og at hun vil drikke. Er hun alene drikker hun seg sanseløs og er hun er med barna løper jeg etter dem, mens hun drikker seg litt for beruset til at jeg føler det komfortabelt.

 

Barna har ødelagt ting og leker for flere tusen, dagen etter at de har vært her ( hvis de nøyer seg med et besøk i helga) bruker vi på å rydde, reparere og plukke/ skrape opp igjen mat og godis..

 

Hun oppfører seg som en usikker tenåring og barna oppfører seg som små barn uten styring og hvem kan klandre dem!

Jeg vet egentlig hva jeg må gjøre,men samtidlig så er det så mange spørsmål jeg skulle ønske jeg hadde svar på.

Jeg må stå opp for dem slik at de alle får det bedre, men hvordan blir den umiddelbare fremtiden for dem? Hun som sliter så mye hvordan kommer hun til å takle det å få en bekymringsmelding på seg?

Hvis jeg ber henne skjerpe seg å sette barna først, kommer hun da til å kutte ut meg fra livet hennes og barna sitt?

Hvis skolen tar tak i dette, vil det hjelpe de andre barna? Vil det hjelpe hjemmesituasjonen?

Jeg tror jeg må gå igjennom skolen og fastlegen. De kan iallefall ta det vidre uten at hun kutter ut meg helt og fortsetter galskapen.

 

Huff, dette ble veldig langt, men jeg det er godt å få sortert og luftet litt tanker...

 

HI

 

 

 

[Anonym bruker]

Hm. Jeg tolker dette litt annerledes. Det virker nesten som hun utnytter deg, ved å komme med barna hver helg slik at hun kan drikke! Fordi hun vet at du vil hjelpe barna hennes og rydde opp i rotet etter dem (siden dette jo foregår i ditt hjem).

Kan det til og med være at hun overdriver sine psykiske problemer for å få slippe inn hos dere?

 

Familien oppfører seg på en såpass ufin måte at jeg bare ville vært takknemlig om de sluttet å komme i helgene. Men så er du jo bekymret for hvordan det vil gå med dem. Kanskje er det slik at hun da bare vil finne noen andre å besøke? En annen nabo kanskje, som de kan gå til i helgene?

Du kan jo si at dere vil ha fred i helgene, og holde øye med hvordan det står til med huset deres i helgene. Kjenner du henne såpass godt, kan du til og med ringe på etter noen uker og se hva som foregår. Hvis de virkelig ikke klarer seg alene, bør du nok sende inn en bekymringsmelding. Selv om jeg ikke er noe begeistret for Bv selv..

[Anonym bruker]

Det er de siste to og en halv månedene hun virkelig har gitt f*** og besøkene har blitt alarmerende hyppige. Det er også i den siste måneden at det ene barnet har utvisst klare adferdsproblemmer.

 

Den mest kostbare skaden barna hennes har forårsaket var i vår, jeg sa ikke noe om det siden jeg ikke oppdaget det før dagen etter.

Forrige gangen de var her så gjorde holdt minsten på å ødelegge den samme tingen igjen ( jeg har fått reparert det). Da jeg sa at barnet ikke måtte gjøre det fordi jeg ikke ville at det skulle bli ødelagt, da svarte moren at da er det jo bare å reparere det.

 

Kommer til å ta noen telefoner på mandag og forhåpentligvis så blir det tatt tak i fra andre hold slik at jeg ikke blir den store stygge ulven.

 

[Anonym bruker]

Hvis de du ringer til har gjort sine egne observasjoner, vil det ganske sikkert bli "dråpen" som gjør at de velger å kontakte Bv. Men hvis de ikke har gjort noen egne observasjoner, blir det vel litt feil om de skal sende inn en melding basert på opplysninger fra en anonym nabo av barna?

[Anonym bruker]

Jeg vet at de jeg skal snakke med vet om deler av situasjonen og regner med at de kommer til å ta dette alvorlig.

Forhåpentligvis, hvis hun da har tenkt å ikke motta den hjelpen hun evt får så får iallefall jeg vite om det for å da evt ta det vidre.

 

Hi igjen

[Anonym bruker]

Jeg har svart en gang over her også. Ser at du skriver du synes det blir for mye å ringe barnevernet fordi du ikke kjenner hverdagen deres inn og ut.

 

Men hvem gjør vel det? Det er jo kun barna hennes som vet hvordan hverdagen er, og de viser tegn til å få problemer på grunn av den.

 

En bekymringsmelding er nettopp det - en melding om at du er bekymret. Kravene til å vite med sikkerhet finnes ikke. Da ville INGEN kunne ringt inn. Det er dette mange misforstår. Det skal være lav terskel for å ringe inn en bekymringsmelding. Deretter er det opp til barnevernet å gjøre en faglig vurdering av hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke hjelpetiltak de skal sette inn. Kanskje holder det med samtaler og veiledning for at hun skal få livet sitt på skinner igjen?

 

Folk flest må for guds skyld ikke vente til hjemmet er så dårlig at barna har tatt skade for livet!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har ikke opplevd det du har, men har hatt en venninne som fikk meg til å føle meg som en gissel. Jeg følte jeg ble søppelbøtta hennes og følte meg ansvarlig for å løfte henne opp og få henne til å føle seg bra. Dersom jeg stoppet henne og spurte hva hun tenkte at kunne være løsninger, hva hun kunne gjøre med situasjonen selv, avviste hun meg krasst. Lang historie/r. Det ble et mønster og jeg følte meg tom og utladet etter å ha vært sammen med henne.

 

Men deg hele endet med at jeg sa at jeg fikk problemer med hennes måte å se og tolke verden. Sa at det ble vanskelig for meg. Da valgte hun bort meg. Og jeg har ikje savnet henne.

 

For vennskap er et likeverdig forhold. I perioder er det kanskje en som sliter mer og trenger en del støtte. Men den relasjonen du beskriver høres ikke ut som et likeverdig vennskap. Jeg syns hun utnytter deg og behandler deg som en støttekontakt, avlaster, nanny, psykolog og søppelbøtte.

 

Jeg syns du skal tenke på hvilke grenser du ønsker å sette for deg og din familie. "Vi kan finne på noe i helgen, hva med en tur rundt Sognsvann med grilling underveis?" Og dere skal bort på besøk etterpå, så det blir ikke anledning til å komme på besøk etterpå. Kanskje si at noen ganger passer det med besøk, men at hun ikke kan drikke og at hun må ta ansvar for barna når de er på besøk.

 

Hvis du klarer, så kan det kanskje være en ide å si noe om hva du syns er vanskelig i deres relasjon. Hva vil hun med å fortelle deg om selvskading?

 

Huff, føler jeg gir et strengt og ikke inkluderende svar - men jeg syns du høres sliten og oppgitt ut - og det er lov å avslutte vennskap. Spesielt når vennskapet blir utnyttet slik som jeg tolker din beskrivelse av deres relasjon. Jeg ville bedt barnevernet hjelpe henne. De kan være gode resdurspersoner og kan håndtere hennes utfordringer med psykiske utfordringer og foreldrerolla. Eller henvise henne videre til hjelp.

 

 

 

[Anonym bruker]

Helt enig - det er faktisk for få som sender bekymringsmeldinger nettopp fordi de synes det er drastisk - og at de bør vite mer først.

 

Tenk på ungene, og send bekymringsmelding mandag morgen!

 

Og sett grenser for henne, ikke la deg utnytte, vær streng!

[Gjest ->>-]

Jeg mener, helt alvorlig, at du ut fra hva du beskriver er moralsk forpliktet til å ta kontakt med barnevernet.

 

Hun kommer til deg og viser frem selvskading. Hun drikker seg beruset med barna til stede. Du opplever at barna sliter.

 

Selvfølgelig er det grunnlag for å kontakte barneverntjenesten.

[Anonym bruker]

Dette er helt klart en situasjon hvor du må ta handling. Jeg ville sendt en bekymringsmeldign til BV i første omgang, du kan også sende bekymringsmelding til legen hennes.

 

Kan høres ut som venninnen din her en personlighetsforstyrrelse, og har hun det er det folk som veldig ofte er utfordrende å være i relasjoner med. Hvis det stemmer ville jeg også satt meg inn i hvordan du burde takle det å være venninnen hennes. Men helt klart at du må sette grenser for henne, og da kan det hende at du møter mye motstand og motvilje fra henne. Men du må jo tenke på deg selv og dine også.

 

Lykke til, håper at hun får hjelp snart.

[Anonym bruker]

Her har du jo å gjøre med en mentalt syk person som tydeligvis ikke er istand til å se hva som er best for seg å sine lenger, og så lenge du ikke er utdannet psykolog eller psykiater, blir dette et for stort ansvar og skal ta på sine skuldre mener jeg.

 

Du ser at hun drikker, skader seg selv og har problemer med å sette grenser for barna sine, noe som for dem virker utrygt, ergo de kan endre adferd som du beskriver her. Du både ser og beskriver for oss her inne ei dame som jeg ut i fra min utdanning kan si at krever en melding fra deg til barnevernet. ( Alle har vi opplysningsplikt)

 

Tenk på at ansvaret er for stort for deg, det er ikke din jobb, og ungene og henne kan få hjelp ril å takle hverdagen på en god måte.

 

Ikke alle er i stand til å se sitt eget beste bestandig, og med hennes historie som alenemamma og uten hjelp er jo det forståelig, vi alle har forskjellige toleransegrenser for hva vi takler med uten hjelp og ikke.

 

Som en god venninne så skaffer du hjelp for henne, så får du ta det at hun risikerer å bli sur, men da gir du ansvaret over til noen andre som er profesjonelle, så slipper du å få dårlig samvittighet om det skulle skje noe med henne eller barna.

 

Ring barnevernet med en gang for å drøfte saken, du trenger ikke stå frem med navn, selv om det er best, men de avgjør for deg om dette er en sak det rengs umiddelbar hjelp til.

 

Stå på, du er modig som tørr ta tak i dette og en dag vil noen takke deg.

 

Lykke til, klem fra meg!

[Anonym bruker]

Altså, man skal ikke stryke hunden etter hårene.

 

Si fra da. Be henne ta litt ansvar. Skal hun liksom ikke stilles til ansvar fordi hun er deprimert? Vel da, må barnevernet hjelpe henne med barna. Og hun må få psykisk hjelp. Jeg stemmer for at du sier fra til barnevernet. Dama trenger psykisk hjelp. Evt. be henne selv gå til fastlegen så ballen begynner å rulle.