Hadde dere kunne vaert sammen med en slik mann?

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer gjennom 3 aar hadde en skikkelig grusom krangel i dag. Han sliter litt med temperamentet og blir fort sint (aldri voldelig).

Han har hatt noe problemer med mitt barn fra et annet forhold og jeg mener han hisser seg opp av bagateller og i dag toppet det seg hvor vi hadde en skikkelig vond krangel. Han sa stygge ting om barnet mitt og han ba meg dra til helvete. Han raakjoerte bilen samtidig som vi kranglet og jeg ble redd og ba han sakne farten..det gjorde han ikke. han ropte og skrek.

Det gaar ikke an aa snakke med han om problemer jeg har angaaende han. Da blir han hissig og det ender alltid i krangel.

Skal sies at vi aldri krangler naar barna er tilstede.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjoere. Vi har et barn sammen paa 2 aar. Jeg vil at dette barnet skal vokse opp med en mamma og pappa som bor sammen...men til enhver pris? Jeg elsker han og han sier han elsker meg ogsaa..men snakker man saa stygt til noen man elsker?

Etter all skrikingen og ropingen og da han ba meg dra til helvete, sa jeg han bare kunne pakke tingene sine og ha seg ut.

 

Dette skjedde for 4 timer siden og jeg er sur og lei meg og han er fortsatt kjempe sint og meneer alt er min feil.

 

Er det noen som har opplevd det samme? Hva gjorde dere? Skal jeg dra fra han eller?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke at jeg ville vært sammen med en mann som ikke kan krangle, og i tillegg utsetter oss (var barnet med?!) for livsfare kun pga en krangel..

[Anonym bruker]

Nei det kunne jeg ikke.

[Anonym bruker]

nei, barnet var selvfoelgelig ikke med, som sagt, vi krangler aldri naar barna er tilstede. Heldigvis.

Men jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjoere og trenger raad...

[Anonym bruker]

Barnet har ikke godt av det der......

 

Og mannen bør faktisk kunne se sine feil. Det er viktig. Det er aldri ensidig skyld(utenom utroskap og sånt). Begge bør kunne innrømme sitt bidrag til konflikten.

 

Men her er det mannen som må gå på sine knær, og håpe han blir tilgitt!

[Anonym bruker]

Jeg proever aa faa han til aa se at det er han som har det meste av skyld her, men han ser det faktisk ikke.

Naa er han nesten bestemt paa aa gaa siden jeg ba han flytte ut. og jeg foeler JEG proever aa faa han til aa gi oss en sjanse til. Er jo helt sykt naar jeg tenker over alle de tingene han sa og maaten han pratet til meg.

 

Jeg vet at naar han er sint, er det liten vits aa prate, det gjoer hele situasjonen langt verre.

 

Alltid er det jeg som kommer bort til han etter vi har kranglet og ber oss glemme og gaa videre.

 

Han tar meg for gitt og vet vel at jeg egentlig aldri kommer til aa gaa fra han.

Kanskje jeg skulle proeve aa faa han til aa tvile litt? eller er det dumt?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva du tror du fortjene, eller ikke fortjener, men jeg kan fortelle at min mann aldri har bedt meg dra til helvete. Det er helt normalt at man er uenig, noen ganger krangler man også, men slik du beskriver det er det ikke normalt å ha det. Det må da gå ann å ha en voksen dialog sammen.

 

Om du ikke kan snakke med han så ville jeg ha skrevet et brev til han. Ikke fortell hva du mener om han, men skriv hvordan du føler det når han gjør visse ting. Han kan også godt få vite at dine barn kommer først. Det er jo veldig trist at din samboer ikke går sammen med ditt første barn. Hvordan føler dette barnet seg oppi det hele? Jeg mener at din samboer egentlig ikke har noe han skulle ha sagt vedr ditt og ditt barns forhold.

 

Om det er et problem at han hisser seg opp for småting må han få vite at du ikke kan leve slik, og om han vil beholde deg så må han/dere løse dette problemet. Har du noen gang spurt mannen hvorfor han heller vil ha rett enn ro?

 

Nei, en slik mann kunne jeg aldri levd sammen med - selv ikke om vi hadde barn sammen.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk vært som din mann selv... Etter en beintøff periode i livet gikk alt av følelser og impulskontroll åt skogen... Heldigvis hadde jeg selvinnsikt nok når jeg roet meg ned til å se at jeg gjorde feil og søkte hjelp hos kognitiv terapeut. Det ble umiddelbart mye bedre, og etter et halvt års tid hadde jeg mye bedre kontroll. Jeg sliter fortsatt med å ikke bli stygg hvis samboer virkelig er ekkel mot meg, men det er sjeldnere enn før og jeg gir meg fortere og fortere. Kommer ikke til å gi meg før jeg er like rolig som jeg var før....

 

Prøver vel egentlig bare å si at NEI, du skal ikke akseptere dette, men det kan være andre løsninger enn å gå fra ham.. Dette er atferd og kan endres om han selv ønsker det..

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet brev til han. Men det virker som om han ser kun fra sin side. Han mener jeg har feil og han rett, ferdig med det liksom. Men han har faktisk sagt selv at han vet han har et temperament og blir fort sint. Mange ganger uten grunn. Han har gaatt til en slags psykolog for flere aar siden for aa faa hjelp med problemet. Det var vissnok MYE verre foer jeg traff han

[Gjest tilda med to små <3]

Eneste mulighet for at jeg skulle forblitt sammen med en slik mann ville være at han deltok på sinnemestringskurs og at det gav raske og tydelige resultater.

Det han gjør er veldig feil, men det er ikke mulig å lære seg nye reaksjonsmønster og for noen kan slike kurs være alt som skal til for å kunne håndtere konflikter og skuffelser på en god måte.

 

Lykke til videre!

[Gjest tilda med to små <3]

"men det er ikke Umulig å lære seg nye reaksjonsmønster" skulle det stå ;-)

 

[Anonym bruker]

Du sier jo ikke noe om hva du sa da, og hva som førte til krangelen. Jeg tenker det er galt å råkjøre og krangle samtidig men jeg tenker i gitt situasjon så kan noe sånn bli sagt selv om man ikke mener det. Jeg har selv sagt ting som er stygge i en opphetet situasjon, er ofte fordi man blir frustrert, og selv om en har "mer skyld" enn andre så har du helt sikkert gjort noe som har opprørt han veldig.

 

Du må jo kjenne på det om du vil miste mannen din, i så fall kan du sitte her og chatte på nettet, eller om du vil bli venner med han igjen og da må du komme deg i stua og si unnskyld og be han om å snakke om dette.

 

Jeg har også mange ganger bedt om unnskyldning når jeg egentlig ikke syntes det var min oppgave å gjøre det - og resultatet har nesten utelukkende vært positivt for meg. Så kom han i møte om du vil beholde han eller hent kofferten for han om du vil bli kvitt han.

 

Kanskje litt harde ord, men jeg ønsker deg egentlig bare lykke til med valget.

[Anonym bruker]

Som jeg sa over her saa er det som regel jeg som kommer aa ber om unnskyldning og ber oss glemme " den dumme krangelen".

Jeg har proevd i dag ogsaa, ikke aa si unnskyld, for det er det absolutt han som boer gjoere naar han snakker stygt om et barn og viser 0 respekt for meg.

Slik utartet krangelen seg i dag:

Han hentet meg paa jobb, spurte hvordan dagen hadde vaert osv. Saa maatte han fortelle at mitt barn paa 12 aar hadde glemt aa kaste rasket fra linsene sine i soepla og hvor oppgitt han var over at han alltid maatte mase om smaa ting. Jeg sa egentlig ikke saa mye paa dette. Han henger seg opp i smaa ting som at glasset ikke er ryddet av bordet. Slike ting hisser jeg meg ikke opp av. Da ber jeg barnet sette glasset i oppvaskmaskinen paa en fin maate. Ferdig med det.

Ihvertfall saa tenkte jeg aa ta opp med han hvor vanskelig jeg syns det begynner aa bli aa bo sammen med han naar temperamtet hans er som det er. Foler jeg maa gaa paa taa hev de dagene jeg ser han er i daarlig humoer og hele stemningen hjemme hos oss blir helt forandret.

Jeg sa jeg var lei av aa ha det slik og dette utartet seg til en krangel for han taalte ikke a hoere det. Jeg sa heller lite g han bare ropte og skrek. Til slutt ba jeg han altsaa aa flytte ut hvis det var saa ille aa bo sammen med oss. Naa er det altsaa min feil og han har ikke lyst aa prate om det.

Hadde jeg gaatt bort til han aa sagt unnskyld naa saa hadde han blitt enda surere

[Anonym bruker]

Vanskelig det der, unger i den alderen kan være irriterende nok uten at de gjør noe galt, men jeg syns han overreagerer.

Ut fra hva du forteller så er det ikke noen grunn til å gå fra konseptene.

 

Det er kanskje noe annet som plager han, i hjemmet, på jobben, med vennene e.l.

 

Det er ingen unnskyldning altså bare sier at jeg synes det er merkelig oppførsel ja. skilsmissegrunn, vet ikke, men ikke ok.