blir så usikker,fortelle eller ikke?

[Anonym bruker]

jeg har fortalt litt om overgrep av min far i noen andre av diskusjonene her.

har tenkt mye i det siste om hvordan ting hadde vært om det hadde kommet ut. når han ser på meg blir jeg kvalm og jeg vet aldri om han er hyggelig kun i frykt for at jeg skal fortelle det til familien, men har foreldre som er begge psykisk dårlige og jeg vet at for feks moren min sin del aner jeg ikke hvordan hun hadde taklet dette. jeg får ikke gjort annet enn enten fortelle det og så da med andre ord sende faren min i graven, ganske sikker på at han ville tatt selvmord ettersom jeg regner med at resten av mine søsken og de andre i familien ikke ville hatt noe med han å gjøre, han har nevnt det tidligere at hvis han mister meg tar han selvmord. de gangene jeg har ungått han har han blitt helt gal og ringt i timer i strekk og kommet å ringt på døra mi,(jeg bodde hos moren min da) og mamma skjønner ingenting så det blir vanskelig å gjøre det sånn. har så lyst til å fortelle legen dette men er redd for hvordan han vil se på situasjonen i og med at jeg er gravid. føler meg så satt fast. regner med at mange vil kritisere meg nå og si at jeg er slem som setter et barn til verden med en sånn bestefar men han får aldri være alene med barnet mitt uansett. , så de nedsettende komentarene gidder jeg ikke å lese engang. skriv dem i dagboka di istedet for. kan jeg ta dette opp med en psykolog uten at noen skal ha dårligere tanker om meg som mor?

[Anonym bruker]

Du skylder faren din ingenting! Ikke beskytt en overgriper! Beskytt ditt ufødte barn!

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle du være en dårlig mor fordi du har blitt utsatt for overgrep? Det er jo ikke din feil! Du burde absolutt ta det opp med en psykolog.

[Anonym bruker]

Du burde absolutt ta det opp med fastlegen din og få henvisning til psykolog. Dette er tanker du burde få anledning til å snakke med en tredjepart om. At faren din har sagt han vil dø uten deg, er jo typisk overgriperprat. Men det kan hende han gjør det, det blir jo vanskelig for han å gå med hevet hode etterpå. Grunnen til det, er at han har gjort deg grovt urett, brukt grov maktmisbruk og påført deg, et lite forsvarsløst barn stor smerte. Ikke fordi du eventuelt forteller.

 

Lege og psykolog skal ikke se på deg som en dårlig mor for noe andre har gjort mot deg, men vær klar over at barndommen din vil prege deg som mor, både på godt og vondt. Jeg har selv hatt en psykisk syk mor, og det å bli mor selv satte i gang mange vonde prosesser, og fikk meg å innimellom gjøre dumme og dårlige handlinger overfor sønnen min. Jeg har tatt tal i det, og gått til psykolog. Å være gravid og bli mamma er fantastisk anledning til å komme seg videre og bli et helt menneske!!

 

Jeg syns dessuten du skal tillate deg selv å slippe å ha kontakt med faren din. Send han et brev, eller si direkte at du ikke orker kontakt, og om han ringer og forfølger deg vil du måtte fortelle andre hvorfor. Så blir det opp til han. Han har styrt livet ditt lenge nok nå!

 

Du kommer til å få et godt liv med datteren din, og jeg ønsker deg lykke til!