Inspirert: Traumatiske ting dere ble utsatt for som barn, av deres egne foreldre..

[Anonym bruker]

Husker dere alt som skjedde?

 

Jeg har "glemt" alt fra jeg var 6-8 år, husker absolutt ingenting... ingenting fra førske skoledag eller noe... syns det er veldig rart, men sikkert hjernen min som beskytter seg selv...

 

Faren min er/var veldig spesiell... flere som mener han er psykopat, og det kan nok stemme..

 

Han undertrykte mamma så ille at det er fælt og tenke på at hun likevel ble hos han i alle de årene... (de er heldigvis skilt nå)

 

Han fortalte oss daglig at jenter er dumme, og at man ikke kan forvente noe, siden vi ikke er verdt noenting likevel...

 

Vi (3 søstre) var livredde han, og gikk på tå (bokstavelig talt!!) når han var hjemme... han kunne klikke for den minste ting, og alt skulle gjøres som han ville.. og likevel var det aldri bra nok!

 

Han slo mamma, og husker spesielt en gang da jeg var rundt 14 år at jeg hørte skrik på natta... turte ikke reagere, og i huset vårt var det krangling nonstop så var liksom vant til slikt...

 

Dagen etter kom mamma med blåøye, og sa hun hadde slått hodet i døra, for hun skled...

 

Slike ting trodde vi dessverre var sant, og tenkte ikke mer på det... før nå i voksen alder, da husker jeg flere ganger at mamma hadde blåmerker og hun unnskyldte alltid med at hun får blåmerker bare av en liten dult osv..

 

Har liten kontakt med han nå, fra jeg var 15-17 sa jeg ikke et eneste ord til han, selv om jeg bodde under samme tak.. flyttet ut som 17 åring, og har hatt lite kontakt med han...

 

Jeg har lært meg selv å la ting gli, jeg lukker både hørsel og øyne når han kjeftet, bare lot han få rase fra seg... mens søstrene mine alltid har tatt til seg alt, og er/var livredde han...

De sier at jeg er heldig som ikke bryr meg, men det er jo bare noe jeg gjorde for å beskytte meg..

 

Mamma fortalte engang at han kastet meg i veggen som 2åring, fordi jeg sto i veien for han når han skulle ha på seg sko... Slikt husker jeg altså ikke....

 

Syns likevel mest synd i mamma, som har holdt ut... hun burde ha reist pga oss, men var vel redd for at han skulle finne oss igjen..

 

Jeg som voksen nå, er veldig "besatt" på at en slik oppvekst skal ikke mine barn ha. Jeg gikk selv fra mannen min da han hadde lignende oppførsel (ikke på langt nær så ille som min far) fordi jeg ville beskytte ungene mine....

 

Flere som har hatt en vanskelig barndom?

[Anonym bruker]

Mamma jobbet alltid. Var alene med oss, og måtte jobbe for å få endene til å møtes... hadde hun kuttet ut noe av forbruket på klær ville hun nok hatt tid til å være med oss, være en mamma!

 

Jeg har ingen gode minner fra barndommen med mamma, men jeg har veldig mange gode minner fra bestemor og bestefar! Det var den beste tiden, og få være der med de, bli sett, bli hørt, få delta, bety noe!

 

Når jeg ble ungdom ble jeg ganske rebelsk av meg. Ser jo nå at det var fordi jeg ville ha oppmerksomhet. Måtte ta meg av broren min, sørge for at det var ryddig i huset (fordi jeg ville jo ha med noen hjem fra skolen sånn dann og vann). Etterhvert som hormonene raste startet mishandlingen fra mamma sin side. Hun maktet ikke meg, hun taklet ikke det faktum at jeg begynte å stå opp for meg selv, si fra, prøve å få henne til å forstå...

 

En gang når jeg nettopp hadde blitt 16 forsøkte jeg å si at hun burde stå i vinduet når hun sendte sms (bodde på landet, dårlig dekning) fordi det var litt irriterende med den pipelyden som kom hver gang sms'n ikke ble sendt. Da ble hun sint, mente at jeg bare måtte holde kjeft... Jeg reiste meg for å gå på rommet, og sa "javel, dette gidder jeg hvertfall ikke"... da heiv hun seg over meg, satt oppå meg, slo meg i ansiktet, i magen, på skuldrene og reiv meg i håret.

 

Den dagen flyttet jeg ut.

[Anonym bruker]

Jeg kan veldig godt huske at da jeg var rundt 3-4 år ble jeg kastet ut for å sove ute i bekmørket i skogen på hytta. Stebroren min og jeg hadde samme soverom på hytta og vi hadde fått beskjed om å være stille. Broren min snakket til meg og jeg ba han være stille, da var det jeg som hadde snakket og jeg ble kasta ut. Jeg kan huske at jeg gråt og gråt. Gråt meg selv i søvn. Jeg ble nok henta inn i løpet av natta, men det kan jeg ikke huske. Det var vel fordi at ikke hyttenaboene skulle finne meg på morgenen.

Etter mange år begynte jeg å huske, men jeg trodde det var en drøm, men etter å ha snakket med broren min kunne ha bekrefte at det hadde skjedd.

 

Ellers så har oppveksten min bestått mest av å passe på min alkoholiserte mor. Hvertfall fra jeg var 10 år og utover. Husker at nesten hver kveld så måtte jeg bære henne inn i senga si. Heldigvis er ho ikke så stor så det gikk ganske bra.

 

Jeg prøvde alt jeg kunne for å bo hos faren min, men der kom det bare dårlige unnskyldninger fra han og "heksa" så jeg måtte bare leve med det. Jeg fikk omtrent heller aldri mat da jeg var hos faren min hver onsdag. Hvis ikke faren min hadde glemt å spørre dagen i forveien om jeg skulle ha mat og i så fall hvor mange poteter, hadde de som regel fisk eller lever, noe jeg fortsatt ikke klarer å spise.

 

Når jeg leser det jeg har skrevet så skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg har kontakt med familien min...

[Anonym bruker]

Uff, mange ting.

Fulle foreldre i "syden", krangling, blåveiser, mamma som kjefter på meg for den minste lille ting.

Mamma som ligger dritings i senga på konfirmasjonsdagen til søsteren min, en drita full mormor som kjefter på morfar fordi han flørter med damene (han gjorde nok ikke det altså).

Spise elge karbonader

At stefaren min gikk naken rundt i leiligheten

[Anonym bruker]

Her har dere gode eksempler på folk som ikke burde hatt barn. Så tenk dere om. Er dere modne nok selv, og velger dere rett mann å få barn med! Virkelig en upwaker dette her!

 

 

[Anonym bruker]

Er jo ikke bare far som er problemet i disse eksemplene.

 

Og jeg må jo innrømme at jeg syntes det var bra at mamma fikk barn jeg da, selv om hun kunne gjort jobben som mor mye bedre. Om hun ikke hadde fått barn så ville jo ikke jeg vært her:)

Hilsen en ano litt lenger opp her

[Anonym bruker]

Den anonym som klager på mor at hun jobbet for mye, er utakknemlig. Jeg er selv alene og må jobbe 100% for å få endene til å møtes. I tillegg til klær og mat, har man andre og faste utgifter som spiser opp mesteparten av lønna. Og for enkelte yrker finnes det ikke deltisstillinger. Du er ikke sint på faren din for at han aldri stilte opp for dere slik at mor MÅTTE jobbe mye?

[Anonym bruker]

Jeg er den som ble slengt ut i skogen.

Jeg er på en måte "glad" for at jeg har opplevd disse tingene. Hvertfall det med mamma, jeg vet veldig godt hvordan jeg ikke skal oppføre meg (det samme sa min mor, siden hennes foreldre også var alkoholikkere), men jeg tror virkelig at jeg har klart å gå ut av den onde sirkelen av gener.Jeg var nødt til å vokse opp tidlig, men hadde min utagerende periode på ungdomsskolen Det jeg skulle ønske at mamma skjerpet seg ordentlig (hun har perioder der ho tar seg sammen, men det varer ikke så lenge av gangen) for hadde det ikke vært for henne hadde livet mitt vært ganske dramafritt og behagelig. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal forholde meg i forhold til moren min og dattra mi.

 

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i et hjem med konstant krangling. Hadde ingen søsken, så det var kun meg.

 

Våknet en natt av bråk (nok en gang), men det var alvorligere enn de vanlige kranglene. Når jeg kom ut av rommet så jeg pappa holde kvelertak på mamma, mamma så livredd ut, og idet pappa så meg slapp han henne og dro ut. Mamma datt litt fortumlet ned på gulvet i gangen, og etter kort stund ba hun meg dra å legge meg igjen.

 

En annen kveld/natt våknet jeg av bråk, som vanlig. Hørte da at det var bråk oppe i loftet (vi hadde soverom både nede og oppe), løpte opp for å se hva som skjer, og i gjesterommet seg jeg mamma true pappa med en neglesaks(!). Hun skulle visstnok kutte hans edlere deler. Jeg var livredd.

 

Kranglene fortsatte. Husker en gang pappa var veldig frustrert og irritert på mamma fordi hun hadde skjært i dekkene til pappa sin bil (vi hadde to stk) og klipt hull i alle klærne hans. I tillegg husker jeg mange episoder med kasting av kaffekopper (med varm kaffe) etter hverandre, redsel, trusler med politianmeldelser. Når jeg ble tenåring slet jeg litt med tankene, og har så lenge jeg kan huske hatt angst. Det er først i ettertid at jeg innser at jeg har bodd i et galehus rett og slett, slikt er nok ikke vanlig i norske hjem...

 

Mine foreldre har aldri gjort meg noe fysisk, men de har sloss med hverandre mer enn nok...

[Anonym bruker]

Har dere kontakt med foreldrene deres til tross for hva de har latt dere oppleve?

[Anonym bruker]

Har kontakt med mamma, da jeg ser på henne som et offer i det hele... Pappa har jeg lite kontakt med. Han har forandret seg veldig, men likevel ser jeg fort tendenser til slik han var når jeg voks opp, så har ikke noe bra forhold nei...

 

HI

[Anonym bruker]

Har en mor som ikke hører på meg. Sliter litt med det, og har vanskeligheter med å fortelle henne ting eller om mitt liv generelt. Har fortsatt kontakt med henne.

[Anonym bruker]

moren min fikk meg som 17 åring og måtte flytte hjemme fra. vi flyttet da konstant rundt omkring pga dårlig økonomi, hun fant seg typer som lot oss bo hos henne, og når jeg var 6 år missbrukte samboeren hennes meg og jeg fortalte dette til mamma dagen etter og vi flyttet da derfra( har tatt oopp dette med mamma for ikke så lenge siden, og hun mente at det ikke kan ha vært ille for meg siden det skjedde kun en gang.. værste jeg har hørt..,han var også veldig voldelig ruset seg osvl, faren min var ikke så mye i bildet den tiden. mamma møtte etterhvert værre folk, alkoholikere , narkomaner osv. hun begynte da å synke lavere selv. sendte meg på noe sånt beredskaps hjem i helgene mens hun ruset seg og koste seg. glemte å hente meg osv, var ofte rasia hjemme hos oss , så da blandet barneværnet seg og jeg flyttet til faren min som ikke var noe bedre når jeg var rundt 10 år. han ruset seg og var utrolig sinna, han startet da smått å missbruke meg i noen år og jeg sa ingenting til familien ,kun til en veninne eller to når jeg var full, startet å drikke når jeg var 13. familien vet fremdeles ingenting. jeg flyttet tilbake til moren min når jeg var 15 og ble veldig utagerende. ruset med, ranet folk og alt annet idiotisk. ble da tvangsplassert i et år og har levd et rimelig utagerende liv etter det men litt bedre... ja mye jeg husker

[Anonym bruker]

Har ingen kontakt med pappa, men har god kontakt med min mor, ofte lurer jeg på hvorfor... Hun er ganske merkelig da..

 

Hilsen meg som er datter til de som sloss hele tiden, oppskårne bildekk, kvelertak, flygende kaffekopper osv.

[Anonym bruker]

Jeg er den anonyme som klager på at hun jobber for mye...

 

Forstår godt at hun måtte jobbe 100%, og forstår at du må det også. Jobber fullt selv, men jeg har alikevel tid til barna mine.

Det som gjorde at mamma alltid var blakk, og aldri klarte å gi oss et anstendig måltid i løpet av dagen (vi spiste brød til omtrent alle måltider) var at hun valgte å kjøpe seg 3-4 nye plagg hver gang lønna kom. Hun røyka 40 sigaretter om dagen og drakk 1.5 liter brus. HVER dag.

 

På kveldstid reiste hun alltid til venninner, og lot meg være alene med broren min. Når hun begynte med det var jeg 10, og min bror er 7 år yngre enn meg.

Et år reiste hun til utlandet, og lot oss være alene hjemme i nyttårshelgen.

 

Hun prioriterte alltid å dra på fest i helgene, hver eneste helg. Det hadde hun råd til. Men å gi meg en 50-lapp så jeg fikk delta på ungdomsklubben, det hadde hun ikke.

 

 

Jo, jeg er sint på min far. Men han har aldri vært en del av livet mitt på samme måte. Han har aldri vært der, fysisk og psykisk. Mamma var der fysisk, og det var hun jeg kunne ønske var der for meg.

[Anonym bruker]

Mine foreldre har alltid vært snille og greie, de ble skilt da jeg var 6år. Husker bare enkelte ting fra oppveksten. Min far feiret alltid jul sammen med oss, hvert år. Han ga blomster til min mor på bryllupsdagen deres. Husker han kom og hentet meg, hadde med blomster og sa det ville vært deres 21års bryllups dag. Tror det var siste gang han kom med blomster på den dagen. De var gift i 14år.

Har 3 eldre søsken. Husker ikke at jeg har vært særlig mye med de, selv om vi bodde i samme hus. Skolen husker jeg også svært lite av. Bare enkelte episoder. Nå i senere tid har jeg fått vite at jeg ble mobbet stort sett gjennom hele grunnskolen. Fant noen gamle meldingsbøker... var mange brikker som falt på plass. Husker ikke mer da, men jeg forstår litt mer av hvorfor jeg er som jeg er... Traff nylig noen jeg gikk i klasse med. Vi kom inn på dette med mobbing, og de visste ikke om noe mobbing av meg, de trodde bare jeg var veldig beskjeden... Jaja.. bærer ingen nag, men har tenkt mye på hvordan livet hadde blitt om jeg ikke ble mobbet. Hadde jeg gjerne hatt litt større selvtillit nå? Det hjalp jo selvfølgelig ikke at min mor stort sett var på jobb for at vi skulle ha et sted å bo, og søsknene mine var ute på vift.. var jo mye alene...

 

kanskje ikke akkurat det du var ute etter, men....

[Anonym bruker]

Fy søren så vondt jeg får inni meg av å lese disse historiene!

Og det værste må vel være hvor mange som opplever å ha en forferdelig barndom, er nok mye skjult bak lukkede dører!!

 

Her vokste jeg opp i et a4 hjem, mor var husmor og far jobbet.

Begge var omsorgsfulle og flotte mennesker.

Vi hadde en god oppvekst jeg og mine søsken.

 

Men jeg ble myye mobbet på skolen da, så det har preget meg...

Takker gud for at jeg hadde en flott familie allefall!!!!!

[Anonym bruker]

min og mine eldre søskens oppvekst er som et langt mareritt...... mye er glemt/fortrengt men det har satt sine spor.

Voldelig, psykotisk (psykopat) far som drakk i perioder. Vold mot mamma, som man hørte og så.... vold mot oss, fysisk og psykisk.

Alt man ikke turte gjøre eller si i redsel for utbrudd..... alle gangene man fikk høre at man null og niks, idioter..... Sett han forsøke tenne på huset...

Alt det man har opplevd har gjort at jeg har gått inn i dårlige forhold.... eller hatt gode forhold som jeg syns ble kjedelige..... Man vet ikke hvordan det skal være, hvordan man skal forholde seg til og stole på menn eller andre mennesker.

 

Julegavene som ble kastet i ovnen...... Kvelertakene..... Spylt rett i ansiktet med slangen, noe som har gitt meg vannskrekk..... klarte ikke dusje (få vann i ansiktet)før jeg var godt voksen.... Å starte på skole var både fælt og godt, mobbing..... Redd for å komme hjemm, redd for å komme på skolen... redd for å forlate mamma......

 

Redselen for å selv bli forelder........

 

Men vi lever alle, vi har fått hjelp, selv om det er tøft fortsatt....... Utrolig nok er vi oppegående mennesker.......vi har familie.. og vi har sent i livet lært oss å tro mer på oss selv og få de gode forhold som vi fortjener... men det er tøfft.....

[Anonym bruker]

Jeg husker alt som har skjedd fra jeg var 9.. Omsorgssvikten og vold startet i hjemmet da jeg var ganske liten.. Jeg får iblant noen tilbakeblikk men det er ikke ofte, jeg kan drømme om dagene da faren min kjeftet på moren min, kastet ting i gulvet, og deretter stakk han.. Moren min sprang etter og skrek etter han..

 

Jeg har levd under dette veldig lenge og husker best de mest alvorligeste situasjonene.

Jeg husker da faren min prøvde å ta livet av oss med øksa, og var på tur til å starte motorsaga, han var heldigvis for full til å klare det.. Men han har flere ganger prøvd å tenne på et uthus jeg, moren min og søskene mine har vært i.. Han har slått, sparket, trakkassert, truet..

 

Det er dette jeg husker fra barndommen, ingenting positivt..

[Anonym bruker]

15.56 her..... Har prøvd ha kontakt med far .... de skilte seg da jeg var tenåring.... Hadde et håp om at han skulle snakke om det.... at han kunne være ydmyk og unnskylde.... men nei.... har skrevet et par brev til han, forklart hvordan vi hadde det... og hvordan det har påvirket livene våre..... og spurt hva han mener om det

 

har kontakt med mamma... men ikke vært lett, mye sint og frustrert...hun ville ikke prate om det før..... lettere etter at jeg ble mamma

[Anonym bruker]

Nei, jeg har mistet ca. 3 år. Husker ingenting fra de årene, selv om jeg sikkert opplevde mye fint. Rart for jeg husker da godt alle traumene (og alt annet( frå årene før og etter)

 

Men det er en helt naturlig forsvarsmekanisme har jeg blitt fortalt.