Den evige diskusjonen om ung eller gammel....

[Anonym bruker]

Jeg er selv ung og jobber i barnehage. Og jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn tidlig siden jeg ønsker å være ung mamma. Men etter at jeg var ferdig utdannet barne og ungd.arbeider og fikk meg jobb i barnehagen så tenker jeg litt over dette med ung og gammel foreldre. I vår barnehage er det noen foreldrepar som er gamle, type 40 +. De er gifte par som har skikkelige jobber, de har ofte to biler, hus, hytte og det virker som om de har god råd. Og dette vises også på klærne til barna, de har skikkelig gode kvalitetsklær, og det er masse gode skifteklær, de ungene blir aldri fri for klær av noe slag. Og disse foreldrene er ofte mye mer åpne og hyggelige enn de yngre foreldrene vi har. Disse gamle stiller også alltid opp på foreldremøter og dugnader og kan liksom veldig mye mer enn de andre foreldrene, og blir liksom en ressurs som lederne i barnehagen henvender seg til hele tiden. Det er liksom en helt annen tone mellom disse foreldrene og lederne enn de yngre. Det er mye mer tull med barna som har unge foreldre, av og til er det familiekriser av forskjellige slag, det er flere steforeldre inne i bildet, de unge mødrene klager mye mer og er mer sur, hilser nesten ikke, har ikke nok hverken skifteklær eller gode uteklær, og gjerne billige dårlige sko til barna. Og de husker ikke alle beskjeder vi gir heller. Og når jeg sa dette på et personalmøte at jeg hadde lagt m erke til det så sa de som har jobbet der lenge at sånn er det, de ungene som har eldre foreldre har det bedre enn de ungene som har unge foreldre. Og så er det sånn at ingen av barna i vår barnehage med gamle foreldre er skilsmissebarn! Så selv om jeg selv syns at jeg vil være ung mamma så har dette fått meg til å tenke litt at kanskje er det likevel en del ting som er bedre når man er gamle foreldre.

[Anonym bruker]

hmmmm.... alt er relativt tror nå jeg da.... jeg fikk barn i en alder av 35 år - er alenemamma da - har god økonomi og kjenner meg igjen i noe av det du skriver... men, barnet mitt kommer nok ikke til å få noen søsken (er 37 år nå, uten mann... sier seg selv egentlig...), jeg er nok mindre spontan og jeg kjenner at jeg ikke har kroppen (fysikken) til en 20 åring... når barnet mitt er 20 år så er jeg 55... uansett så elsker enhver foreldre sitt barn og ønsker det beste for dem, det kan umulig bli feil:)

[Anonym bruker]

"uansett så elsker enhver foreldre sitt barn og ønsker det beste for dem, det kan umulig bli feil"... Dessverre er det nok ikke så vel i den virkelige verden. Vi ser daglig eksempler på at det ikke er slik at bare man som foreldre elsker sitt barn så går det bra, så enkelt er det ikke. Dessverre!

[Anonym bruker]

Det viktigste er jo at foreldrene elsker barna sine - ikke hva en barnehageansatt synst om hver enkel aldersgruppe. Jobber selv i barnehage og er totalt uenig med deg.

Om et barn har billige sko så betyr det ingenting....barnet har en mamma som elsker han/hun. Og hva vet du om hva som foregår hjemme hos de eldre foreldrene. Kanskje pappa slår?!

Poenget mitt er at du ikke har peiling, bare mange meninger.

 

Selv er jeg 34år - muligens gammel i følge deg.

[Anonym bruker]

Tja, jeg er 25 og min mann 31. Vi har nyoppusset hus, 2 biler og ellers god økonomi.

Tror det kommer mer ann på hvor man er i livet, heller enn alder i seg selv.

[Anonym bruker]

Men bare å ha følelsen av å elske barnet er ikke nok. På langt nær nok, faktisk. Den kjærligheten må bli til handlinger; gode, kloke handlinger på barnets vegne.

[Anonym bruker]

til 10:52 nei, verden er ikke enkel - mange gjør dumme ting, desverre. Men jeg vil likevel hode på utsagnet, jeg tror de fleste (får si fleste, istenden for enhver eller alle som du hang deg opp i...) gjør så godt de kan utfra de forutsetningene de har.

 

jeg elsker barnet mitt, høyere enn noe annet i hele verden:) tror ikke jeg elsker barnet mitt noe mer eller høyere enn mange andre foreldre...

[Anonym bruker]

jeg er en ung mor, fikk første barnet når jeg var 18 år. nå er jeg 22 år.

vi prøver så godt vi kan med alt. økonomi har vi det ganske romslig, men kjøer ikke de dyrest merke klærne til barna fordet. min mann er 23 år. og vi har to barn sammen.

 

barna har mer enn nok av klær,.

 

jeg kjenner igjen det med at unge foreldre glemmer beskjed,. min mann er den som henter og leverer, så blir ofte litt lite skifte tøy og har også gått tom for bleier for pappa glemmer det. jeg får aldri beskjed så får ikke sendt med noe. nå har jeg begynt med og sende med bleier anhver uke, og skifte tøy hver mandag. fått litt mas i barnhagen når det blir glemt.

 

men jeg ser mye at unge foreldre kan også ha flere goder av og være unge når de får barn. de får være spreke, og får med seg hele barndommen samt blir unge besteforeldre og kan hjelpe til mye.

 

eldre foreldre kan kansje ja ha hytte og flere biler. men personlig ser jeg ikke nødvendigheten i og ha hytte.

eldre har også mer livserfaring og lære barna og ta med seg.

 

tror både det og være ung og gammel mor har hver sine fordeler.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn da jeg var 20, neste da jeg var 24, etter endt utdanning. Angrer ikke på at jeg fikk barn tidlig, nå er jeg fortsatt ung og har mye frihet. Samtidig har jeg et veldig godt og nært forhold til barna mine.

Vi hadde grei økonomi da ungene var små, og et stabilt familieliv. Tror jeg har vært heldig!

 

Nå er jeg 40 og lurer på å få en attpåklatt. Nå har vi svært god inntekt, og har også mye mer tid til å kose oss, så det blir nok også bra.

 

Men jeg har altså svært god erfaring med å få barn tidlig også.

 

I ettertid ser jeg at det å ta utdanning var det viktigste jeg kunne gjort for mine barn totalt sett. Jeg har alltid kunne forsørge dem godt, uavhengig av en mann, og det har vært viktig. Samtidig økte jo det muligheten for en god økonomisk oppvekst for ungene. Det har jo vært trangt økonomisk her også, med nybygd hus osv. Men vi har likevel hatt det godt.

 

En annen viktig ting, er å velge HVEM man får barn med, og NÅR for egen del. Vet jo at mange blir uplanlagt gravid med en som kanskje ikke er noen god far, eller de er for lite voksne selv. Det kommer jo ikke barna til gode, ettersom man hopper i det og prøver å gjøre det beste utav det, uten å ha helt gode forutsetnigner for det.

 

Så om man får barn tidlig, så er det viktig å sikre framtida til barna mest mulig, og vite at en kan være uavhengig av en mann.

 

Håper jeg ikke tråkker noen på tærne nå, men om jeg gjør det, så tenk etter, og tenk på hvordan du vil ha det i framtida. Og sikre deg sånn sett med utdanning og fast inntekt.

 

[Anonym bruker]

Er ikke helt enig i det at unge besteforeldre nødvendigvis kan hjelpe til så mye. Unge besteforeldre jobber jo gjerne 100% (og som mine, har hus og stor hage, mye og gjøre). Dersom mine foreldre pensjoneres når de er 67 er barna mine 20-25 når besteforeldrene har masse tid.

[Anonym bruker]

De aller fleste gjør selvfølgelig sitt beste for barna, eller i hvertfall nesten sitt beste, men i noen få tilfeller er det desverre ikke bra nok.

Det er jo heller ikke slik at vi altid vet hva som er det beste for våre barn. Det er derfor vi har utbytte av fagfolk og det å diskutere med andre.

 

Selv om man elsker brnet sitt trenger ikke det å gjøre en til noen god mor, selv om det er et fint utgangspunkt.

[Anonym bruker]

vi har begge foreldre som er i 40 årene. og de har hus og hage,

samt også barn som bor hjemme enda. men de stiller opp når vi trenger det. de har alle 100 % stilling. men prioriterer barnebarn.

 

jeg jobber skift og når vi da blir besteforeldre så er en slik jobb fin, da kan jeg stille opp både dag og kveld.. samt mannen kan også stille opp natt og kveld..

så vi kan være til hjelp hele tiden samt ha jobber.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du desverre kanskje har sett noen dårlige eksempler. Jeg tror du finner "dårlige foreldre i alle aldre" .

Foreldre kan den ene dagen stå med to biler , hytter hus og grønn hage og den andre dagen bli erklært konkurs..

Gjenstander bil, hus,hytte, osv er ikke ensbetydende med masse penger nødvendigvis.

Merkeklær er heller ikke et tegn på at barnet har alt det trenger. Trenger ikke alltid være et tegn på kvalitet en gang.

Jeg har sett foreldre av mange slag. Jeg og mannen min er forskjellige i måten vi er med datteren våres . Han er kjempeflink til å gi masse oppmerksomhet .. Sitter i timesvis og plundrer med henne på rommet ,ute eller endre steder. Han er ikke så god på å huske alle nødvendige ting hun må ha med på tur osv men han finner alltid en løsning hun overlever lenge på..

 

Jeg er flink til å sysselsette henne med å lage ting med henne , feks , male ,bake,tegne , dra på svømmehal ,lekeland osv. Jeg setter meg også ned å plundrer men ikke så flink som pappaen er.

Vi er like gode foreldre. Vi elsker og ønsker alt godt for jenta vår.

 

Jeg er 25 og han er 26. Vi har en mondeo 2008 mod. Og vi har busskort. Vi eier en leilighet midt i byen . Vi har utdannelse og jobber begge to. Vi har en veloppdragen hund.

Vi har alt som får oss til å se ut som den "perfekte" familien.

 

Jenta vår har flotte fine kvalitetsklær samt noen arveklær som også er supre klær..

 

Men alle disse tingene vi har er ikke ensbetydende med at vi er gode foreldre.. Det er hva vi gjør med barnet og hvordan vi har det sammen som en familie som avgjør om hun vil føle en trygg ,behagelig og kjærlighetsfull oppvekst..

 

Jeg har en ok kropp som tåler en del . Trene er jeg flink til når jeg ikke er gravid som nå . Men jeg har møtt mange mange 40 åringer som har mye bedre kondis og beveglighet enn meg selv. Jeg har møtt 16 årlinger som ikke er like spreke som meg . Poenget mitt er at :

 

Alder er ikke ensbetydene med god eller dårlig foreldre.

Heller ikke om du er godt matrielt utstyrt. Kjenner flere unge med bedre inntekt enn foreldrene.

 

Vi eier ingen hytter men vi har gratis tilgang til 3 øyer i nordnorge . Hus på hovedøya av de tre.

2 Hytter i Sverige .

Leilighet i Italia .

Hytte på fjellet.

 

Men igjen er ikke dette ensbetydende med at jenta vår får en super oppvekst..

 

Det finnes fordeler og ulemper med alle mennesker , aldre , familiesammensettninger osv osv ... Det blir rett å slett feil og diskutere alder i denne sammenheng...

 

[Anonym bruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle bli mor når jeg var mellom 27 og 30 år gammel. Jeg er nå 26 år, og vi har tenkt å begynne å prøve om et halvt års tid (det blir etter at jeg har fylt 27, tilfeldigivs, fordi det er da er jeg ferdig med utdannelsen og forhåpentligvis i fast jobb).

 

Jeg synes egentlig at alt mellom 25 og 33 er fin/ok alder for første barn. På individbasis er også før/etter ok selvfølgelig, det kommer helt an på. Jeg mener stort sett at det er smart å bli ferdig med utdannelsen, med to inntekter (og full permisjon) blir nok ting mye enklere. Jeg er selv barn av en alenemor som fikk meg da hun var student, i tillegg til at jeg har flere venninner som fikk barn som studenter, så vet hva jeg snakker om det går på et vis, særlig om man får hjelp av foreldre etc., men mye enklere om man er to med inntekt.

 

Jeg tror mange blir mer følelsesmessige stabile og sikre på seg selv utover 20-årene. Jeg er mye roligere og mer balansert nå enn jeg var da jeg var 20.

[Anonym bruker]

Jeg var 21 ved første barn og 24 ved andre barn. Var gift da barne ble født, vi hadde romslig økonomi (eksmannen var noe eldre), fulgte opp barna (Hovedsakelig jeg som gjorde). Jeg har tatt høyere utdanning og fått meg godt betalt jobb. Er også engasjert i lokalsamfunnet, dugnader osv. Bodde alene med barna i noen år og klarte meg uten OS, bostøtte og andre stønader. Barna hadde kvalitetsklær, sunn og god mat og deltok på fritidsaktiviteter. Nå har jeg ny samboer som er et par år eldre, og fungerer som far for barna (ingen kontakt med barnefar).

 

Og nei, jeg er ikke følelsesmessig mer stabil nå enn da jeg var 20 (og gift). Jeg har aldri drukket alkohol, røyket, festet mer enn et par ganger i året (uten alkohol), skulket høyskolen eller jobben, vært utro mot mann eller samboer osv. Men jeg merker at jeg nå fortsatt er ung og kan delta på mange ting sammen med barna siden de er store og selvhjulpne og kan være med på masse ting små babyer ikke kan. Så jeg føler mer frihet enn mine jevnaldrende i 30-årene som akkurat har fått baby.

[Anonym bruker]

Vi venter barn nummer to og både mamma og pappa er 29 år (gjelder dette ung-kategorien?). Vi har en gammel bil, leier en leilighet i minste laget og har en økonomi som gjør at jeg ikke kan dra til frisøren selv om jeg har ønsket å gjøre dette i to måneder nå...

Hos oss er det ganske greit: her prioriteres barna. Vi mener selv at junior er godt utstyrt, både hjemme og i barnehagen, og når vi har litt ekstra penger (sjelden), velger vi å bruke det på noe moro for junior (badeland, lekeland etc.) Ellers har vi det kjempekoselig hjemme, om enn i en liten leilighet. Er engasjert i FAU i barnehagen og føler jeg har god kommunikasjon med de ansatte der. Kjenner meg ikke igjen i bildet som skisses av HI og håper da virkelig ikke det er slik de snakker om oss i barnehagen, bare fordi vi ikke har eget hus, to biler og hytte...