Hvordan kan man trøste en som har mistet et barn?

[Anonym bruker]

Noen som har gått gjennom det før og som kan gi meg veiledning? Jeg føler meg så hjelpesløs. Vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Er redd for at jeg gjør ting verre ved å åpne munnen min.

 

Vær så snill...noen?

[Anonym bruker]

Bare gi dem beskjed om at du/ dere er der for dem, tenker på de - og gi beskjed om at de ikke må nøle å spørre om hjelp om det er noe de trenger. Det er ikke så mye annet man kan gjøre, er mitt inntrykk..

[Anonym bruker]

Det er så lite du kan gjøre egentlig.. Hvis du er nær, gi uttrykk for at du er der for vedkommende. Inviter på skravlekveld og åpne opp for å snakke om tapet av barnet..

 

Min erfaring er at det er viktigere hva du gjør enn hva du sier. Vis at du er tilstede. Har vedkommende barn fra før, tilby deg å sitte barnevakt, inviter på middag, tilby deg å hjelpe til med praktiske ting osv... Litt lengre enn tre dager :-)

[Anonym bruker]

Off...prøver, men det er så vanskelig. Spesielt når det er en som er nær.

 

HI

[Anonym bruker]

Har ingen barn fra før av, mistet sitt første. Gjør dritvondt. Sørger selv, men tør ikke gjøre det foran henne. Vil være sterk for henne.

 

HI

[Anonym bruker]

Var hun langt på vei? Vil tro dette uansett vil gjøre vondt en lang stund.

 

En venninne av meg fødte tvillingene sine for tidlig. Den ene greide seg dessverre ikke, mens den andre fikk hjerneskade og har mange utfordringer knyttet til seg, men overlevde.. Det var vanskelig å være venninnen hennes i noen år fremover, men jeg prøvde hele tiden å være klar på at jeg var der for henne hvis hun trengte noe... Hun stengte seg veldig inni seg selv, og jeg syntes det var vanskelig å vurdere hva som ville være til hjelp og hva som bare ville være påtrengende... Kanskje kunne jeg vært mer åpen om dette, og slik gitt henne sjansen til å være tydeligere overfor meg i forhold til hva hun trengte, ro eller selskap f.eks.. :-)

[Anonym bruker]

Jeg skrev at jeg er stum og ord er små, så jeg sender dere 1 sang.

 

Sendte 1 sang av Lene Marlin, husker ikke hva hun heter, en her som tipset meg om denne sangen. Den gangen....

[Anonym bruker]

Dette fosteret var 22 uker gammel. En liten gutt som skulle ha blitt min nevø om han hadde overlevd. Det gjør så dritvondt. Fikk være der og holdt han og kysset pannen hans. Kjente den kalde kroppen hans, prøvde å varme han...var hele tiden redd for at han skulle fryse.

 

Hun klarte ikke å pakke han inn da sykepleierene kom for å hente han en siste gang. Jeg måtte gjøre det, og det gjør virkelig sinnsykt vondt.

 

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette...må vist få ut noen tanker selv.

 

HI

[Anonym bruker]

Kom på hva sangen heter: Heaven is a place nearby heter den.

[Anonym bruker]

Bloggeren Amelie78 mistet datteren sin i magen rundt termin, og har skrevet masse om å være i sorg og hvordan andre kan møte mennesker i sorg. Vil anbefale på det sterkeste å lese igjennom noe av det hun deler:

 

http://amelie78.blogspot.com/2011/06/mte-mennesker-i-sorg.html

 

Hun har laget tre bloggposter som heter "å møte mennesker i sorg", del 1, 2 og 3. Lenken over er til del 1.

[Anonym bruker]

Babyen min var syk og døde kort tid etter fødselen. Det er en sorg som er så enorm og ufattelig at det kun er de som har opplevd det selv som kan fatte det!

 

Det finnes ingen regel for hvordan man skal sørge, og alle sørger forskjellig. Derfor er det jo ekstra vondt for dem som står på sidelinjen å vite hvordan man skal reagere og hvordan man kan hjelpe.

 

Jeg har tenkt på noen hovedlinjer som jeg har merket meg til jeg engang møter noen som er i sorg;

*ikke spør hvordan det går. Det går helt jævlig og det er nærmest umulig å svare på det spørsmålet.

*la den som sørger styre hvor mye man skal snakke om det som har skjedd. Noen har behov for å snakke om det samme om og om igjen, mens andre føler det er lettere å snakke om hverdagslige ting.

*ikke vent på at den sørgende tar kontakt. Når man er satt ut av sorg,er det ikke så enkelt å ta en tlf å foreslå en tur o.l. Gi beskjed at du kommer til å sende sms eller mail og foreslå ting, men at h*n står fritt til å ta imot tilbudet. Si at du aldri blir fornærmet over et nei og at du kommer til å spør igjen.

*tilslutt må du huske på at ingenting du gjør eller sier, trøster eller hjelper på sorgen, men det kan hjelpe dem å komme gjennom marerittet.

 

Og det BLIR bedre. Det går aldri over og det blir aldri bra, men det blir bedre.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Skulle ønske jeg kunne skjerme henne for akkurat denne smerten. Jeg sørger, men kan ikke forestille meg hvordan det er for henne. Skulle ønske det skjedde med meg, bare for å la henne slippe dette.

 

Håper den verste smerten går over snart, for det gjør virkelig vondt.

 

hi

[duracellmamma]

Hei

 

Jeg mistet mine tvillinggutter i uke 24 og verden var jævlig på den tiden. Det tar lang tid å komme over noe sånt. Jeg hadde mange mennesker rundt som ville hjelpe på en eller annen måte.

 

Det verste var når folk spurte "hvordan går det?". Heldigvis var det få som stilte det spm, noe jeg var glad for. Å bare være der hjelper, gjøre daglidagse ting, finne på noe å gjøre, ha en liten jentekveld. Om personen føler for å snakke ut om det, VÆR der og HØR på. Det hjalp meg veldig mye.

 

Kondolere så mye forresten

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg setter stor pris på det. Det er ingen andre enn jeg som vet om dette. Og jeg har ingen å prate med eller forteller det til. Vondt å holde det inne. Hun vil ikke forteller det til noen, og jeg prøver å respekterer det.

 

Etter at jeg dendelig fikk henne til å sove, måtte jeg gå ut på balkongen og gråte. Var redd for at hun ville høre det hvis jeg gråt inne. Ville ikke vekke henne, for hun trenger søvn. Heldigvis sover hun ennå. Prøver å være så stille som mulig for å ikke vekke henne.

 

HI