ikke for sarte og nervøse.men gjerne noen andre..

[VinterSol+2]

i dag er det tre år siden vårt andre barn ble født.

 

Lille Engel døde i magen min, og jeg har ikke helt klart å stole på kroppen min etter det.

 

Av en eller annen grunn er det ekstra bittert å ikke ha blitt gravid enda, i dag.... det er ikke alltid like lett å få barna så tett som man planlegger.

 

litt over to år mellom de to vi har. for hver måned som går blir det større og større avstand mellom han som er yngst nå, og det barnet vi håper på å få...

 

litt sånn snodig humør i dag, kjenner jeg. og må bare bruke de kanalene jeg har for å få det ut.. litt bitter og trist og glad på en gang. jeg har jo to fantastiske barn, somakkurat nå ligger i sengene sine og raller *flire* de sovner vel snart, håper jeg, må bare synge litt og tisse litt og hente en bamse til og drikke litt vann først... osv...

 

 

men samtidig er jeg litt bitter. jeg blir litt sur over alle som er gravide, selvom jeg egentlig gleder meg med dem. fordi jeg så gjerne vil være gravid selv. fordi jeg vet at svangerskapet for meg er en kamp, ikke den gleden det var de to første gangene. inntil det altså gikk så galt så galt. svangerskapet etterpå var grusomt.

 

vanskelig å forholde seg til barnet i magen, jeg klarte ikke stole på at det skulle gå bra. tett oppfølgingmed ultralyd annenhver uke gjennom svangerskapet, og jeg var like redd hver gang, fordi jeg forventet å se en død kropp, ikke en levende baby. sånn som vi gjorde den gangen.

 

det gikk jo bra. og i kveld tror jeg han har sånn ca 15bamser med seg i senga. men storebroren sin blir han ikke kjent med.

 

 

*sukk*

 

hjertesukk fra meg.

[Magica-von-Tryll]

Du er så modig som deler så vanskelige og private tanker med oss. Noen ganger er det godt å få satt ord på det som gnager..

 

Sender deg ydmykt en klem i kveld, ord blir så fattige...

[jds28]

Det er ingen ting man kan si for å ta bort sorgen, men jeg vil dele litt av mine tanker.

Etter 2 år med prøving, ble vi endelig gravide og alt var herlig. Vi kjøpte inn 2 bodyer og 2 sparkebukser, sengetøy og en bæresele ( fordi vi ikke klarte å vente ). 8 uker senere må vi pakke bort alt, etter kraftige blødninger og en natt på sykehuset. Bildet av en tom ultralydskjerm skulle hjemsøke meg lenge.

Trass i dette, håpte vi å kunne bli gravide fort, siden kroppen allerede var i "modus". Årene gikk, men ingen ting skjedde, selv om vi begge var unge og friske. 4 år etter var jeg plutselig gravid, med termindato som avvek med kun 3 dager fra forrige gang. Jeg var kjemperedd langt ut i svangerskapet, og per dags dato klarer jeg ikke å se at hun får vondt. Men noe jeg har tenkt veldig mye på, er at datteren vår kanskje ikke var klar til å komme første gang, men dukket opp igjen når det passet henne bedre. Jeg vet det høres veldig søkt ut, men nå tenker jeg at jeg ikke mistet en baby, hun trengte bare en ny start

 

Jeg er helt sikker på at det er en mening med alt som skjer, selv om det er forferdelige ting. Kanskje du hjelper masse mennesker ved å fortelle din historie?

 

Klem

[VinterSol+2]

takk for tankene deres

 

jeg tror ikke at alt skjer av en grunn. noen ting gjør det. men ikke alt.men alt kan brukes til å skape mening.

 

jeg har vært veldig åpen rundt vår sorg og den prosessen det har vært for oss. og på den måten har vi kommet i kontakt med mange mennesker med ulik skjebne, som åpner seg for oss og slipper løs noe av sin egen sorg.

 

derfor deler jeg også. jeg er ikke lei meg mer. i dag har jeg hatt noen tårer i øynene, men det har også vært alt.

 

men den lille bitterheten, den tror jeg aldri jeg blir kvitt..

 

 

[Ming82]

Sender dere en god klem. Jeg har aldri vært gravid..kan nesten ikke tenke meg hvor fæle dere har hatt det. Håper ting går bedre med dere.

 

*klem*