Gruer meg litt til permisjonen min :(

[Anonym bruker]

Flyttet i fjor sommer til samboers hjemplass, å jeg kjenner fortsatt INGEN her. Har familien hans selfølgelig, men gud som jeg savner min familie og vennene mine.. Jeg og vennene til samboer er veldig forskjellige, føler vi ikke går så godt overens, itillegg er det jo bare mannfolk, å ingen av dem har damer. Jeg har ikke lappen, å det er ikke mye å finne på her, går nesten ikke busser her heller. Hjemstedet mitt er to timer unna her, å jeg lurer på åssen det kommer til å bli for meg.. Har vært i jobb, men er sykemeldt nå, har termin i desember. Jeg kommer til å bli sittende mutters aleine dag inn og dag ut føler jeg, familien min kommer selvsagt på besøk, men det er liksom ikke sånn at jeg kan bare gå ut døra for å ta meg en tur på cafe eller til byen å møte venner osv.. Kommer nok til å ta med meg babyen hjem til mine foreldre flere ganger, å bli der i noen dager av gangen, ellers kommer jeg seriøst til å bli veldig deprimert. Merker det godt nå allerede, hva det gjør med psyken av å ikke ha venner og familie i nærheten.. Vi har planer om å flytte, jeg vil så gjerne nærmere familien min. Må da søke ny jobb i permisjonen min også, gruer meg meg til det, ser liksom så svart på alt om dagen! Hvem vil ansette en som kommer rett ut av permisjon? Har ikke utdannelse, er nå ansatt i dagligvare. Driver litt med helsefagarbeider via nki, men føler jeg mister all motivasjon. Blir snart 24, tenker mye på at jeg aldri kommer til å få meg jobb, flytte, osv. Bekymrer meg for økonomi, selv om samboer tjener godt. Tenker hele tiden; tenk om, tenk om. føler jeg har forfalt litt nå når jeg er gravid også, føler meg liksom så stygg, å har ikke lyst til å gå ut døra noen ganger. Hater disse tankene, jeg har jo verdens beste kjæreste egentlig, å jeg skal jo bli mamma om få uker... Mye tanker og bekymringer her, klager litt ut til dere:-) Noen som har noen gode ord, eller har det litt på samme måte?

[Anonym bruker]

Ta lappen!

[Anonym bruker]

Du har så god tid til å tenke at du bare tenker masse surr. Du graver deg ned i alt som er negativt.

Når man får barn fylles dagene på en annen måte:)

 

Du bør spørre på barnets 6 ukers kontroll om det er barselgrupper. Du bør oppsøke åpen barnehage og kanskje bli med på en aktivitet. Inviter venninner hjem til deg.

 

Og jeg anbefaler deg til å ta lappen. Selv tok jeg den da jeg var 32år. Helt herlig å tenke at jeg faktisk kan sette meg i bilen akkurat nå og kjøre til f.eks Italia om det er det jeg vil.

[Anonym bruker]

Ja vet, har alt for mye tid til å tenke, å da tenker jeg bare negativt. Mest på kvelden, når jeg ikke får sove egentlig. Håper det blir bedre når babyen kommer, da får jeg jo også "en del" å hengre fingra i, skal undersøke det med barselgruppe-om det finnes noe i nærheten her da!

 

Har planer om å ta lappen, har øvelsekjørt mye med samboer, men jeg kjenner jeg har litt angst for å sette meg i bilen å kjøre alene feks, for alt som kan gå galt osv. Nei off jeg må få snudd tankegangen min. Takk for svar.

[Anonym bruker]

Hør med helsestasjonen om de tar initiativ til barselgrupper i området... da treffer du andre nybakte mammaer med barn på omtrent samme alder, og kanskje finner du noen nye gode venninner. Ellers gjør jo lappen det lettere å reise hjem til familie og gamle venner, selvsagt...

 

Selv syntes jeg tiden i permisjon gikk altfor fort... noen dager går tiden uten at man gjør noen ting, mens andre dager er det godt å komme seg ut litt, og det er da det er godt å ha noen i nærheten, så ikke alt må planlegges så nøye. Og cafe kan man gå på alene... i hvert fall gjør jeg det (ikke helt alene, da, for baby er jo med, sammen med litt godt lesestoff om h*n sover).

 

Ellers kan jeg bare si at det er helt normalt å føle seg stygg i dette stadiet av graviditeten... jeg lengter etter den dagen jeg kan kaste alle de grusomme graviditetsklærne!!! Selv om mine vanlige klær ikke passer enda de heller... men det går seg til! Og i begynnelsen har du en baby å passe på, så da er det ikke alltid like viktig hvordan man ser ut heller... men det går seg til når hverdagen normaliserer seg!

 

Lykke til med snart forestående baby! Jeg gleder meg til å få ut nr. 2 om noen uker, og bli meg selv igjen selv...

[Anonym bruker]

Jeg fikk også nummer en på et sted jeg ikke kjente noen, men ble kjent med mange andre mammaer på barselgruppe, - anbefales!

[Anonym bruker]

Ta lappen kan være nøkkelen til mye. Jeg var redd å kjøre de første 3 årene, men det gikk over.

[Anonym bruker]

Barselsgruppe eller spør jordmor om hun vet av noen andre gravide innflyttere? Helsestasjonen har som regel litt kontroll på det. Hos oss ble jeg satt på en gruppe med bare innflyttere. Supert! For alle er interessert å bli kjent med andre:)

Det er ikke lett å bli kjent med noen uten en "grunn":(

[Anonym bruker]

Kan egentlig bare skrive under på de fleste andre her og tilføye at etter min erfaring så er det å få baby/ ha barn ganske sosiale greier :-P

 

Jeg fikk faktisk mange nye venner det året jeg var i permisjon, med det utgangspunkt at vi hadde små barn :-)

 

(og jeg er ikke sånn super utadvendt person altså)