Jeg og samboeren er uenige ang min slanking. (langt)

[Anonym bruker]

Når vi ble sammen veide jeg skremende 125 kg, og gjorde ikke noe med dette før i år :-/ Nå veier jeg 100 kg (startet å gå ned i vekt i år), vi har fått barn sammen, og derfor vil jeg nå ned i vekt, vil jo kunne være aktiv med barnet vårt, følge opp og ikke minst holde meg frisk.

 

Dro til legen for å få greie på min almentilstand da jeg bestemte meg for å gå ned i vekt, siden jeg har hatt flaskebarn siden ungen var 4 uker syntes jeg det var ike greit å starte opp. Legen sa jeg fint kunne gå ned i vekt, og ga meg de harde fakta om hvor stor risiko jeg har (pga kostholdet mitt og null mosjon, førte opp alt av mat og "trening" over 2 uker før legevisiten)

 

Nå veier jeg som sagt 100 kg, for hvert måltid veier jeg maten min, fører opp kalori inntaket, og er veldig viktig på mengde mat. Jeg trener 3 ganger i uka, siden jeg ikke har muligheten til å dra på treningsstudio, så trener jeg hjemme, har trim sykkel og stepp maskin som jeg bruker flittig, har også Zumba og Yoga på dvd, trener både med vekter og med ball, utnytter tur terenget rundt oss, da det er en god del bakker osv her vi bor.

 

Samboeren satte ned foten i går, mente jeg gikk for langt med kosten og trim, mener jeg fører meg selv rett inn i en spiseforstyrrelse om jeg snart ikke roer meg ned, dette kom da jeg spurte om jeg kunne forhøre meg med treningsstudioet, om det var muligheter for at en persjonlig trener kunne komme til meg en dag i uka og trene meg her hjemme, vi har penger nok til dette, og jeg synes det er mye tryggere å bli trenet av fagfolk enn å prøve å stole på at man selv gjør det riktig, siden jeg ikke har trent siden ungdoms skola!

Det skal sies at jeg har vært hos legen min 2 ganger etter jeg startet å gå ned i vekt, for å få oppfølging der.

Saken er at jeg ikke har gått ned mer enn 25 kg siden jeg startet, og jeg startet for 9 månder siden! Jeg gjør jo tydeligvis noe galt, for 25 kg på 9 månder er jo ikke stort tall pr uke :-/

 

Kan også nevne at vi er enige om at vi gjerne skulle ha prøvd på barn nr 2 senest 2013, men jeg vil så gjerne komme meg ned i vekt før dette, så jeg ikke har det like komplisert som sist svangerskap, sist var jeg ekstremt stor grunnet vekta mi, slet med klare bilder på ultralyd, slet med kraftige rygg og ben smerter pga tillegsvekta av svangerskapet (hadde dog ikke bekkenløsning)

 

Hvorfor påstår samboerern noe slikt?! Joda, jeg ser meg nok en del i speilet, ser på hvor det fortsatt er ekstremt mye fett osv, men det er jo fordi jeg har gått ned så lite, til tross for at jeg teller kalorier og trener 3 ganger i uka.. Jeg må telle kalorier, for jeg har jo spist ekstreme mengder med mat før, og når jeg fører opp kalori intaket, er jeg flinkere til å holde meg unna masse snop ol.

[Anonym bruker]

Jeg forstår det slik at du får god oppfølging av lege og at du har en plan som du og fastlegen har lagt sammen? Da syns jeg du skal forholde deg til den.

 

25 kilo på 9 måneder er veldig bra jobba:-) Det er en god og sunn måte å gå ned i vekt på. Det er heller ikke rent lite du har gått ned i vekt.

 

Fortsett slik du og fortsett å hold kontakt med fastlegen. Det kan være lurt både med tanke på helsa og for å holde vekten stabil når du har nådd målet ditt.

Lykke til videre!

 

[Anonym bruker]

Jeg syns og 25 kg på 9 mnd. høres fantastisk ut! Sakte nedgang betyr vel at det skal mye mer til for å legge på seg igjen.

Vær stolt av deg selv.

 

Men jeg tror du må ta en prat med typen. Forklare på en ordentlig måte slik som du har gjort ovenfor. Kan hende typen din er lei slankinga di. Spesielt hvis det er det som gjelder mest i livet liksom. Snakk med han. SI at du vil slanke deg mer og kommer til å gjøre. Si alt med lege osv og. Si at du må ha hans støtte for å gjøre det. Jeg vet ikke. Evt. få han med deg til legen en gang så legen kan forklare litt til han.

[Anonym bruker]

For det første: Du har gått ned 0,7 kg i uken i gjennomsnitt siden du startet. For at man skal klare å holde vekten nede, er det anbefalt å gå ned maks 1 kg i uken. Du klarer deg altså kjempe bra, nærmest perfekt vektnedgang!

 

Jeg skjønner at du ønsker å telle kalorier, og kansje du kan forklare samboeren din at dette er noe du må gjøre for din egen del, og at han må stole på at du gjør det som er best for deg.

 

 

Masse lykke til videre

[Anonym bruker]

Ja, jeg har lagt til rette slankingen med min lege, går hos henne for oppfølging også (når jeg hadde holdt på i 4 mnd og i 8 mnd) Kommer også til å ha etteroppfølging av legen 2-3 ganger i året når jeg når en trivselvekt, så jeg skal klare å holde meg til den vekten.

 

Forstår bare ikke utsagnet til samboeren, trodde han ville være gad for at jeg enderlig vil ta vare på meg selv, og tenker på helsa mi og ungen vår (ikke minst). I stedenfor ble han sint i går og mente jeg var på vei inn i spiseforstyrelser?! Han har en bror som sliter med bulimi, så jeg kan jo forstå han er skeptisk, men jeg har oppfølging av legen, trodde det i seg selv sa at jeg følger nøye med på alt som blir gjort, om legen ber meg roe mer, så gjør jeg jo det, og om hun mener det er noe som bør endres ol, så gjør jeg så klart det også.. Alt jeg gjør, gjør jeg for egen helse, barnet vårt, og for forholdet vårt, blir jo ikke noe "langt liv sammen" om jeg dør av overvekt om 20 år (jeg er ikke mer enn 24 år, så denne vekta er jo veldig alvorlig, og helsa der etter)

 

Hi

[Anonym bruker]

Du har hatt en kanon vektnedgang! Vært stolt over det, det er helt tydlig at du gjør noe riktig :-)

 

Om samboeren din er bekymret uten grunn synes jeg er vanskelig å svare på. Når man forandrer livstil, har fokus på å gå ned i vekt osv, så kan en jo se litt ut som en er helt opphengt i det- sånn fra en utenforståendes (i den grad han er det da) synspunkt. Hva med å ta han med på en legetime?

[Anonym bruker]

Han passer nok bare litt ekstra på fordi han er glad i deg:-)

 

Gjør som hun under her forslår: Ta ham med til legen og så kan legen fortelle ham litt om opplegget. Det høres kanskje dust ut, men da vil han få ro i hjertet sitt om at du ikke driver det for langt og han vil kanskje skjønne mer.

Ta ham med til legen.

 

14:03

[Anonym bruker]

Samboeren var med meg på utredningen hos legen, da jeg skulle starte opp med slankingen. Og utenom at jeg veier maten og teller kaloriene, og trener 3 dager i uken, så nevnes ikke vekt nedgangen eller slankingen, jeg gjør vel det jeg regner med andre gjør for å gå ned i vekt, utenom treningen, vier jeg all min tid til han og ungen vår, finner på ting sammen med dem, og kan fint ta en film kveld sammen med samboeren min, jeg har bare byttet ut snop og sjokolade med gulrøtter og dipp.

 

Hi

[Anonym bruker]

Syns du har vært fantastisk flink, jeg!!

[Anonym bruker]

Jeg må vel si meg enig i at personlig trener hjemme blir litt ekstremt. Du har gått ned en god del, hvorfor ikke bare fortsette på samme måte?

[Anonym bruker]

Du har gått ned ca 0,7 kg i uke i snitt. Det er veldig bra. Okke forsøk å gjøre det noe raskere. Det er bare å be om problemer.

Jeg forstår at du er utolmodig, men selv om du ikke er i mål enda har du kommet langt. Samboeren din blir nok bekymret, og muligens med rette, hvis du snakker om dette som et misslykket slankeprosjekt og hvis det virker som om du blir mer opptatt av spilet uten å bli fornøyd med det du ser.

Ta gjerne med deg samboeren din til legen slik at han også får høre hvor viktig det er at du går ned i vekt, men la samboeren din også fortelle legen om sin bekymring. Ut fra hvordan du skriver forstår jeg hva samboeren din mener.

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg vil ha persjonlig trener, er at jeg ikke aner hva jeg driver med når det kommer til treningen,joda, jeg går ned i vekt pga det jeg gjør, men spm er om jeg bare går ned, eller om jeg klarer å bygge opp muskler også, er jo lite poeng i å trene, om jeg ødelegger muskelmassen i samme slengen, det er ikke snakk om persjonlig trener i evigheter, bare sånn at jeg lærer hvordan jeg bygger muskler også, så jeg ikke blir beinrangel all mass pga svekket musklatur :-/

 

Vet 0,7 egentlig er en bra ukes reduksjon, men må si det iriterer, de flesteandre med så stor overvekt har fortalt om sine "skudd starter", hvor de gikk ned mange kilo i starten, før det roet seg til 0,5-1 kg i uken.. Er derfor jeg synes 25 kg virker lite, enda ikke pratet med andre overvektige som ikke hat gått ned mer enn toppen 1 kg i uken siden de startet å slanke seg, alle forteller om sine 10-15 kg første mnd, og da føltes det noe skarvent med 4,3 kg etter endt første mnd. Til og med legen min ble overrasket over at det ikke var større tall, siden kraftig overvektige pleier å rase ned den første mnd.

Dette med speilet er ikke slik at jeg står flere timer pr dag eller noe, men ja, jeg legger mer merke til hvordan jeg ser ut nå, er jo mye mer bevist på eget utseende og kroppen generelt, nå som jeg er aktiv slanker, før ungikk jeg å se meg selv i speilet, kan ikke huske å ha sett meg selv i helspeil fig. siden jeg var 15 år! Og jeg ser ikke så mye i speilet synes jeg, jeg ser etter når jeg skal veie meg for uken, og ser da etter om det er noen steder det synes litt mer at jeg går ned i vekt.

 

Fikk jo tilbudet omslankeoprasjon da jeg var på første time med legen, men dette er ikke aktuelt for meg, jeg er 24 år, og burde klare meg på egenhånd, og hvem skal ta seg av ungen vår første tiden etter en slik oprasjon?Så jeg valgte "det tunge løp", gå sakte ned i vekt og jobbe for et bedre liv.

Sitter bare igjen med en følelse av at samboeren min ikke vil jeg skal slanke meg noe mer, for han vet jo hvorfor det er viktig å gå ned i vekt, han vet hvilke risikoer jeg har hatt, og har nå. Men jo mer jeg går ned, desto mer fjerner han seg fra meg

Før kunne vi sitte sammen i sofaen på kvelden og kose i armkrokene til hverandre, nå sitter han konstant i lenestolen sin, holder ikke rundt meg på kvelden/natta om jeg ikke ber om det, og sex er vist kun greit når han selv er kåt, jeg blir konstant avvist.

 

Prøvd å få han til å forstå at dette er noe jeg gjør pga helsa mi, og fordi jeg faktisk aldri har trivdes med vekta mi, har bare vært for lat til å gjøre noe med den.. Er ikke så veldig motiverende med en sur samboer som ikke vil at jeg skal gå ned mer i vekt.

 

Hi

[Anonym bruker]

Kanskje han er redd for å miste deg om du går mye ned i vekt? Kanskje han er redd for at du forandrer deg mentalt også fra den du var da dere møttes, at du får for mye fokus på utseende osv? Kanskje han ikke trives så godt med mindre kosemat?

 

Mannen min reagerer litt surt når jeg slanker meg, for da blir det mindre god mat til han. Og han trenger å gå ned litt han også, forresten.

 

Kanskje du bør betrygge han om at det er han du vil ha uansett om du blir slank? Passe på å verdsette han like mye som før. Det høres ut som han er usikker på deg nå når du blir annerledes.

 

Ellers er jeg enig i at dere ikke trenger personlig trener hjemme. Gå heller inn på f.eks iform.no. Der kan du lære mye om å bygge muskler og om å slanke seg uten å miste muskelmasse.

 

 

[Anonym bruker]

Sier som de andre, perfekt nedgang for at det skal vare !

 

Du har vært superflink :-)))!!!!

 

[Anonym bruker]

Vel, han får fortsatt servert både kosemat og snop, for han trenger ikke slanke seg, han er en piperens synes jeg, kunne godt lagt på seg litt. Men det er ikke så lett for han pga sykdom. Hvertfall, han lever ingen nød i forhold til matveiene mens jeg slanker meg, og jeg synes det er god trening for meg, at han fortsatt kan spise den type mat vi begge levde på før.

Jeg har jo "hintet" frem på forlovelse i år, etter at jeg startet å slanke meg, setter ", da jeg sa noe ala; Skulle vi ikke snart tenkt på å forlove oss kjære?. Så jeg forstår bare ikke hvorfor han skulle følt seg utrygg på mine følelser eller forholdet vårt, og hvorfor avviser han meg på den måten i såfall? :-/ Jeg prøver å få han til å sitte sammen med meg i sofaen på kveldene, prøver å få han til å holde rundt meg når vi sover, slik han gjorde før, prøver å "legge opp" til sex litt oftere enn 1-2 ganger pr mnd (hadde sex så godt som 3-5 ganger pr uke før)

 

Har jo sagt til han før at jeg ikke ser det så sansynelig at jeg endrer meg stort i forhold til hvordan jeg oppfører meg, tenker og kler meg når jeg når den trivselvekta (når enn det blir) Jeg takler ikke det å måtte "dolle" meg opp med sminke og penklær, bare tanken på det gjør meg sliten, og det kommer ikke av vekta mi, kanskje noe av det, men så synes jeg ikke noe om masse sminke og ettersittende klær osv, nermeste jeg kommer sminke er vel maskara når vi skal på noe fineresom dåp/bryllup ol, og jeg elsker joggebuksene mine.

Slik jeg ser det, så er det kun vekten min som blir anderledes, ellers vil jeg nok være samme gamle meg, men hvordan kan jeg få han til å forstå dette da?

 

Takk for tips til nettside! Har jeg ikke tengt på en gang jeg, kanskje jeg da ikke trenger noen trener til å lære meg ang muskelbygging da

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også som en ovenfor her... kanskje han er redd for at du forandrer deg for mye når kiloene kommer av. Jeg kjenner et sånt tilfelle der de har det fryktelig fryktelig tøft i samlivet etter at hun slanket seg veldig mye, men hun oppfører seg også litt som at hun vil ta igjen "det tapte", siden hun var svært overvektig fra tenårene til hun var over 30.

 

Ellers er han bare bekymret og vil passe litt på det (tatt i betraktning at han har erfaring med spiseforstyrrelser), eller han er lei av sunn mat... Uansett, vær stolt av vektnedgangen din, som er kjempefin, og snakk med ham om det, så håper jeg dere finner ut av det!

[Anonym bruker]

Problemet bare det, når jeg prøver å prate med han om denne vekt nedgangen min, hvorfor jeg gjør det, at jeg har oppfølging, at jeg gjerne vil vite hva han tenker på det hele, så er eneste svaret jeg får, at jeg skal slutte mens "leken er god", men dette er jo ingen lek, det handler jo om helsa mi.. Prøvd å forklare han at jeg skal passe på så jeg ikke forandrer meg i forhold til noe annet enn vekta mi, jeg kan jo ikke garantere at jeg ikke endrer meg i forhold til klær, sminke osv, men jeg har ingen interesse av å bli ala "bimbo" fordi jeg slanker meg, har heller ingen lyst eller interesse av å bytte han ut. Han er den jeg vil dele livet mitt med, han er faren til ungen min, og den jeg ser fremtidige barn og mange lykelige år sammen med.

Vet bare ikke hvordan jeg i såfall skal få han til å forstå dette, når jeg allerede har sagt det på alle finulige måter.

 

Hi

[Anonym bruker]

Det er nok ikke alle som får den skudd starten Er selv på din vekt og har slanket meg siden mars(etter siste unge) og har fra start kun gått ned en halv kg hver/annenhver uke. Har fremdeles 30 kg å ta av så d kan føles litt håpløst ut noenganger men man må jo bare ta den tiden det tar sukk

[Anonym bruker]

hmm, nå skal jeg komme meg noe radikalt, men jeg må bare. Kanskje mannen din har en lags fetisj for ekstrem overvekt? Slik som de mennene som forer opp kjærestene sine?

 

Spør ham rett ut hva som er galt med at du går ned i vekt. Ikke legg noe mellom stolene, spør rett ut "Unnskyld meg, men hva er galt med at jeg blir normalvektig?! Jeg er hos lege, legen følger meg opp og jeg går sakte og rolig ned i vekt, jeg sulter meg ikke!" Hvis han ikke kan komme med noe vettug svar, så be ham holde fred til han kan komme med en begrunnelse som minner litt om et voksent svar i det minste!

 

Du er kjempeflink! Jeg slanket meg for et par år siden, og gikk ned fort, men har til gjengjeld lagt alt på meg igjen... Så ikke hig etter raskt ned, men sakte og jevnt og sunt FLINK ER DU!!!