Dere som har beholdt menn som har slått flere ganger...

[Anonym bruker]

Hvordan var forholdet etterpå? Hvorfor gjorde dere det? Og hva gjør dere hvis han slår igjen?

[Anonym bruker]

Har man en mann som har slått flere ganger og man velger å bli så kommer man mest sannsynlig til å bli neste gang det blir slått også.

[Anonym bruker]

Da melder det seg et spørsmål: er det virkelig bedre for barna å ha en mor som lever i et voldelig forhold istedet for å ha steforeldre og skilt mor og far?

[Anonym bruker]

vi hadde en gang en storkrangel i fylla, for flere år siden.. å da gav han meg en smekk med flat hånda.. å jeg slo tilbake.. dagen etter så gråt han å var lei seg i flere timer, har aldrig sett en mann slik før.. men uansett.. vi har aldrig kranglet i fylla igjen, å har ikke hatt noen lignende hendelser siden.

vi har to barn nå, å har et deilig forhold! masse kos og kjærlighet, å god delig på arbeidsoppgaver i huset.. elsker mannen min, å han elsker meg )

[Anonym bruker]

Les HI: menn som har slått FLERE ganger. Engangsforeteelse der man angrer som et helvete etterpå og innser hva man har gjort, er noe annet, alle kan tabbe EN gang slik. HI var plantet på menn som har slått mer enn en gang. Da er det ikke tabbe lenger.

[Anonym bruker]

Jeg mener også at hvis en mann blir voldelig i fylla, bør han slutte å drikke alkohol hvis han vil beholde familien. Prioriterer han alkoholen fremfor kone og barn, fortjener han ikke familie.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor lurer du på det hi? Her er min historie:

 

Mannen min pleier kaste ting når han blir sint. Enten på meg eller i veggen el.l. noen ganger har han truffet meg, andre ganger ikke. Han har også lagt meg i bakken noen ganger. Han tar tak i håret mitt og trykker meg ned. Han holder hodet trykt ned i gulvet og sier det han har å si. I starten fikk jeg voldsomme adrenalinreaksjoner, følelser blandet mellom sinne, fykt, angst. Dette har skjedd ca fem ganger med et visst mellomrom. Hver gang sier jeg til han og meg at det er den siste gangen han gjør noe slikt. Men det skjer igjen og jeg blir. Vi ar et barn sammen, vi har nytt hus med mye lån og jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an. Det jeg er aller mest redd for er at jeg risikerer å måtte la barnet vårt være sammen med ham i lengre perioder uten at jeg kan være med det, leke med det og oppdra det etter mine verdier.

 

I går tidlig kranglet vi igjen. Han gjøv på om fortiden min, noe jeg har bedt ham ikke gjøre siden den ikke er så ulik hans egen fortid. Men han fortsatte, så jeg dro av ham dynen og kastet en plastkopp på han i ren frustrasjon og sinne. Jeg har aldri oplevd å bli så sint på noen før i hele mitt liv. Jeg går ned og er dritforbanna. Føler ikke noe grunn til å si unnskyld for noe da jeg har litt å "ta igjen". Han kommer så ned, tar tak i håret mitt på begge sider av hodet og legger meg i bakken. Han slår med knyttneven gjentatte ganger i låret mitt og trykker hodet nedi gulvet. Jeg ble hjemme fra jobb i går og er hjemme i dag også. Det verker i hele kroppen og jeg har kuler i hodet der han holdt.

 

Jeg vet at det er feil. Jeg gjør feil og han gjør feil, men jeg klarer ikke gå.

 

Jeg truet med å gå til politiet etter hendelsen og han ble veldig redd, så han sa unnskyld, men det er mest fordi jeg sa jeg skulle bestille meglingstime på fam.vern og at han kom til å slite eller noe sånnt. Det er ikke lenger adrenalin i kroppen etter slike hendelser nå lenger. Bare tomhet på en måte.

 

Jeg har ingen å snakke med siden det tar 4 mnd å stå i kø hs fam.vern og jeg er så flau overfor venninnene mine at jeg har ikke sagt så mye der heller. Det er terapi å skrive her inne.

 

 

[Anonym bruker]

Du drar på krisesenter og blir der til familivernkontor har ordnet time. Du blir vel ikke hos en voldelig og uberegnelig mann med barna!! Ta ansvar!

[Anonym bruker]

Håper du forstår at barnet ditt også tar stor skade av å vokse opp i et slikt hjem! Over tid vil du ikke klare å skjerme barnet for hva som skjer. Dersom barnet er en jente er det stor sansynlighet for at hun en dag vil finne seg en mann som slår, og er det en gutt er sjangsene også store for at han blir en som slår. Vil du det? Må da være bedre å ha dålig økonomi...

 

Virker sikkert slem som sier det så direkte, men det er sanheten.

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Du må snakke med noen idag. Dersom du ikke gjør noe idag kommer det ikke til å skje noe før han slår igjen. Og det vet du innerst inne kommer til å skje. Ring et krisesenter eller dra til fastlegen din. Oslo krisesenter (22480380) har masse erfaring og kunnskap, og kan hjelpe deg med så vel praktiske spørsmål som følelser. Til slutt: selv om praktiske problemer virker uoverkommelige når man står forran dem ordner sånne ting seg alltid! Det vet du også innerst inne. Derfor skal du ikke tenke på lån og hus og den slag nå.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som har slått (og gjort andre voldelige ting) flere ganger, men det er veldig lenge siden sist nå.

 

Jeg er ikke trygg på at han ikke kommer til å gjøre det igjen. Egentlig så vet jeg han kommer til å gjøre det igjen, jeg vet bare ikke når. Jeg lever i frykt, går rundt på nåler... Jeg vet jeg burde gå, men utallige ting gjør at jeg ikke kan.

 

Det er så lett å si at man må oppsøke krisesenter, flytte til en venninne, man får hjelp på NAV osv, men bare de som lever/har levd i en slik situasjon vet at det ikke er så lett.

 

Selvfølgelig anbefaler jeg deg å gå dersom du lever i et voldelig forhold, uansett hvor mange ganger han har slått. En gang er en gang for mye! Men jeg vet at det ikke er så lett. Jeg hadde gått selv om jeg hadde kunnet.

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra voldelig OG destruktiv forhold selv om jeg ble hjernevasket og fortalt at ingen vil ha meg, jeg er udugelig, dum, psyko, feit, ekkel osv. Han slo meg foran barna en gang. Jeg lot ham ta alle møblene, nesten alle andre tingene vi kjøpte sammen under forholdet, og kunne ikke vente til han var ute av huset. De to første årene var tøffe med regninger på etterskudd, kredittlån for å kjøpe alle møbler, NULL avlastning med svært små og krevende barn i tillegg til full jobb.

 

Jeg gikk på en del smeller i forhold til menn på grunn av tidligere erfaringer, men det knakk meg ikke. Jeg visste jeg hadde ansvar for barna mine og at de ikke kunne vokse opp med far som slo mor, så jeg angret aldri på valget.

[Anonym bruker]

Det er ikke slik at han slår sånn helt uprovosert. Jeg er ikke redd ham sånn til dagen, og han blir ikke sint for om middagen er svidd eller jeg ikke gjør ting på en helt spesiell måte. Det er mer når jeg sier kraftig ifra om at han må slutte å snakke til meg slik han gjør. Da argumenterer jeg ham i senk og han til slutt kaster noe. Han svarer sjelden verbalt på det jeg sier. Jeg sitter bare her og klarer ikke gjøre noen verdens ting. Jeg er dypt deprimert over at dette skulle skje med meg, at jeg kunne ta slik feil og at det går ut over barnet uansett hva jeg gjør. Jeg bor forresten langt fra Oslo, men skjønner hva du mener. Takk skal du ha for at du tok deg tid å skrive. Jeg vet at du har rett.

[Anonym bruker]

Min har slått meg i fylla flere ganger. Han tåler bare ikke sprit. Han blir sint uten grunn, og mister besinnelsen. Er helt grusomt. Men jeg har beholdt han, fordi han lover å aldri mer drikke sprit. Og det har han holdt. Vurderer han sprit, bare går jeg!

 

Jeg vet han aldri kommer til å slå meg når han er edru. Han kan blir veldig sint da også, men det kan da alle bli! Er helt trygg på at det ikke kommer til å skje!

 

Forholdet vårt er veldig bra nå!

[Anonym bruker]

helse stasjonen og legen din kan hjelpe deg fortere igang med hjelp.

legen min gjorde dette. tok 2 uker så hadde ejg time. ventetid for andre er lang men jeg kom unna den pga legen henviste meg,..

 

høres ut som du trenger hjelp ganske fort.

du burde ringe politiet og prate med de. de kan hjelpe deg og finne ut hvor du burde gå og hva du kan gjøre??

[Anonym bruker]

Fy fader jeg blir livredd når jeg leser om slik som du har det 10.26.

Kom deg bort før han skader barnet deres!

 

[Anonym bruker]

Det har virkelig ikke noe å si om det er uprovosert eller ikke! Mannen er deg fysisk overlegen!

 

Om du småklabber på han, har han ingen problemer med å holde deg fast! Snur du situasjonen blir den en ganske annen! Mener ikke at kvinner skal kunne slå sin mann, men konsekvensen blir ofte ganske annerledes!

 

Redd dere selv og barna deres! Kom dere vekk!

 

Jeg har aldri blitt slått av noen mann! Jeg finner meg skikkelige mannfolk, med selvtillit nok til å ikke måtte bruke vold i forholdet!

 

Å en ting er sikkert, hadde jeg blitt slått, hadde jeg hevnet meg med renter! Både barn og familie hadde vært forduftet før han fikk sukket for seg! Bedre å vokse opp uten far, enn med voldelig far!

 

[Anonym bruker]

Dere som opplever vold bør komme dere langt til helvete vekk fra den personen.

Samme hvem sin feil det er, man skal ikke slå uansett!!!

 

Kort fortalt om min opplevelse... (kunne tatt den lange historien men da hadde jeg nok hatt en hel bok)

 

Jeg har gått igjennom flere år med vold fra min x mann, blitt spyttet på, slått foran barna, han har ødelagt ting som betyr noe for meg som jeg har fått av andre, han har kastet søppel rundt i leiligheten etter at jeg hadde vasket og shinet opp, han har kalt meg for hore,ubrukelig,stygg,fet,løyner og han printet inn i hodet mitt at jeg ikke var verdt en dritt, ingen kom til og tro meg eller ville ha meg.Politi, anmeldelser, fam.vern,kofliktråd..

 

Jeg var redd og ensom jeg følte jeg ikke hadde noen selv om andre viste hva jeg gikk igjennom, uten at jeg hadde sagt noe.

For meg var sa det stopp når vi hadde med min lillebror på tur til danmark og vi delte lugar, jeg la meg tidligere med barnet vårt mens bror og xmann var ute og spilte på noen automater. Jeg tenkte meg ikke om og var uforsiktig så jeg tok av meg genseren og lå i singlet. Da de kom tilbake utbrøt min bror som ikke viste noe om hva som foregikk : Hva er skjedd med armen din, slår han deg eller? Jeg fikk det verste blikket fra x og jeg løy og sa jeg løp på døren.

 

Det gamleste trikset noengang. Men han gikk på, resten av turen var hyggelig, men det at jeg løy plaget meg.

Så etter en uke hjemme klarte jeg ikke mer og tok turen opp til foreldrene mine der jeg brøt sammen på kjøkkenet og innrømmet alt, de sa at når jeg var klar så skulle jeg fortelle de også skulle de hjelpe meg ut av det her. Det tok meg en 5 min kjøretur hjem og jeg hadde bestemt meg, det var nå eller aldri.

x var oppe i andre etasjen og jeg ringte foreldrene mine, jeg hvisket i tlf og sa det som det var, jeg har bestemt meg jeg vil flytte, det jeg ikke viste var at x stod og lyttet og kom stormene ned med et aliminiumsballtre trengte meg opp i et hjørnet og prøvde og tvinge meg til og legge på tlf, jeg var livredd.

 

Jeg kunne dø nå, men jeg kunne også dø om jeg ble værende var tankene mine så jeg stod på mitt og la ikke på, foreldrene mine ringte politiet og de kastet seg i bilen ned til meg, det var et skikkelig leven men han ble tatt med og ble bedt om og holde seg unna meg.

 

Jeg fikk det ganske bra, hvis man ser bortifra de neste 6 mnd med drapstrusler til politiet og til barnevernet, innbrudd, ødeleggelser av andres biler som var på besøk, spionering, sperret veien så jeg ikke fikk dratt etter en levering av barn ved samvær..

Men jeg stod imot alt og det var hardt, tungt og vondt..

 

Men jeg er fri, og vet dere hva jeg var faktisk ganske så populær blandt guttene (ikke at jeg så det selv men venninner så jeg at jeg ofte ble flørtet med) Jeg har i dag en helt utrolig kjæreste og vi venter vårt første barn sammen, livet er herlig <3

 

ps

Husk familie og venner er glade i dere og vil være der for dere, de unner dere ikke vondt og man trenger hjelp og støtte..

[Anonym bruker]

"jeg finner meg skikkelige mannfolk". Nei, du har hatt flaks. Du har ikke vært borti en psykopat som aldri slo sine eksdamer og plutselig kommer i midtlivskrise og det klikker fullstendig for ham. Makan til å være nedlatende!

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet ut flere påbegynte forhold ja. Der mannfolk ikke har taklet f eks sprit, eller er meg sosialt underlegen. Dette er varselstegn, så jeg vil påstå at min egen utvelgelse har mye å si.

 

[Anonym bruker]

Det du skriver er mye verre enn det som jeg opplever med jevne mellomrom. Jeg har i dag fått spørsmålet om jeg er helt hysterisk, eller om jeg ikke er klar over hvor fælt han har det pga den koppen jeg kastet. Jeg er ikke noe bedre enn han sier han. Og jeg tror egentlig på det. Det var dumt av meg, men jeg skylder ikke på han når jeg forklarer det. Det var mitt valg å kaste koppen, og det var feil selv om jeg ble sint på måten han snakket til meg på. Likevel sier jeg til han at han at han veier 90 kg, og at han jo må tenke på hvor utrolig mye mer sterk han er enn meg.

 

Han er mel målbevisst i det han gjør når han skal "ta" meg. Det er noe han tenker at han skal gjøre mens han går ned trappen.

 

Hilsen hun over med vondt over alt.