To venninner gravide sammen - hos den ene går det galt...

[Anonym bruker]

Noen her som har vært borti noe lignende?

 

Bestevenninnen min og jeg ble gravide samtidig og det var bare snakk om dager mellom termindatoene våre, - kjempeartig. Vi har hele tiden gledet oss til å få småbarn samtidig og se dem vokse opp sammen.

 

Nå har det gått galt hos venninnen min, hun mistet (måtte føde naturlig) i uke 24. Synes det er kjempevanskelig å forholde meg til dette, - hvordan trøste henne når jeg går rundt og med min egen bollemage? Føler at jeg bare 'gnir det inn', det hun har mistet...

 

Er så utrolig lei meg på hennes vegne og vil så gjerne være der, men føler at jeg gjør vondt verre.

 

Hva gjør man i en slik situasjon? Er det noen her som f.eks. har vært venninnen som mistet i en slik situasjon? Hvordan ser du på dette?

 

Ja, - jeg vet at dette ikke dreier seg om MEG, men jeg vil jo bare være der for henne på best mulig måte...

[Anonym bruker]

Spør henne, og fokuser på hennes opplevelse av dette - ikke din. Ingen kan vite hvordan akkurat hun foretrekker å håndtere en slik forforferdelig situasjon. Fryktelig leit - og selvsagt kjempevanskelig for også dere blir indirekte berørt av det.

[Anonym bruker]

 

Huff, dette er en vond situasjon for dere begge på hver sin måte.

 

Min historie er ikke helt lik.. Men jeg spontanaborterte "bare" to mnd på vei for noen år siden, dette var 4de gang så det var tungt. En mnd etterpå ringer min søster og forteller at hun og hennes mann skal ha barn, og det viser seg at terminen er ca lik...

 

Jeg tok det ikke bra. Viste det ikke ovenfor henne, så klart. Men inni meg slet jeg fordi jeg sammenlignet. "nå hadde min baby..." osv. Vi mistet nesten helt kontakten fordi jeg distanserte meg, og klarte ikke se magen hennes. Høre gleden hennes. (og hun fortjente den gleden,virkelig!)

Pga påfølgende samlivsbrudd reiste jeg til utlandet noen mnd. Da fikk jeg bearbeidet mitt. Og når jeg kom tilbake, var barnet født.

 

I dag har vi verdens beste kontakt. Hun tar ingen "hensyn" overhodet iforhold til min historikk, og jeg forventer det ikke heller. Veldig få ganger dukker tanken opp "lurer på hvordan min 4åring hadde sett ut nå..?"

 

Hva ville jeg gjort anderledes? Pratet med søsteren min, fortalt henne hva jeg føler. Men husk, jeg følte at det ble helt feil å snakke med min gravide søster om min egen spontanabort... Og det kan muligens din vennine føle også!

Så det krever mye av begge parter. Du må ikke bli såret, eller ta det personlig om hun trekker seg unna. Og hun må velge å "takle" sine demoner rundt temaet, selv om det gjør veldig vondt.

 

Det er også viktig tror jeg, at du ikke har negative følelser for at du er gravid rundt henne heller. Det er ikke din skyld at det gikk galt for henne! Du fortjener din lykke!

 

Ønsker dere begge lykke til.