Dere som har vokst opp kun med bare en foreldre...

[Anonym bruker]

Hvem var det, mor/far?

 

Hvordan var det?

 

Savnet dere den andre foreldren?

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg er alenemor og trives med å være singel. Har vært det nå i ca. 2 år, men nå i det siste er det mange venner og familie som sier at det er på tide at jeg finner en mann og at det ikke er bra for barn å vokse opp uten en far. Jeg vokste opp uten min far (har sett og kjenner han), men savner han ikke.

[Anonym bruker]

Jeg bodde sammen med min mor. Jeg savnet aldri en pappa eller pappa, for jeg visste jo ikke hva det var. Man savner som regel ikke noe man ikke har. Tenkte ikke noe på det heller.

 

Jeg hadde jo andre mannlige rollemodeller i oppveksten, så var ikke rart der heller.

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg vokste opp med bare mamma. Pappa har jeg desverre aldri møtt. Jeg syntes det var veldig leit, og drømte alltid om at han skulle dukke opp og at vi skulle ha kontakt. Jeg savnet veldig å ha en pappa, og følte meg annerledes og mindre verdt enn andre fordi jeg ikke hadde noen far

[Anonym bruker]

Vokste opp med min far. Det var fint det, og vi dro ofte på turer, jakt og lignende. Savnet mor i sårbare perioder i puberteten, pappa hadde ikke så mye peiling på bh, mensen, kjærlighetssorg,p-piller osv.

 

Har fått byttet stemor kanskje litt for ofte, og ser at den ikke har vært heldig for meg. Så jeg tenker at det er viktig å være sikker på sitt nye forhold før man lar barnet få en reserveforelder. Steforeldre i seg kan være vanskelig å håndtere for barn, men barnet ditt hadde nok sikkert hatt glede av en herre i hus. Men finn deg for all del ikke type pga. barnet, men fordi du selv ønsker det:)

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med mamma, hadde ikke noe savn rundt pappa, da jeg visste han var syk. Har aldri følt meg rar av den grunn

[Anonym bruker]

Man savner som regel ikke noeman ikke har? Det er jo bare sludder.Hvor tar du det fra?

[Anonym bruker]

jeg vokste opp hos mor, far bodde i en annen landsdel så han så jeg bare i ferier, og ja jeg savna faren min - mamma hadde flere kjærester og til slutt ny ektemann, men ingen maktet å være noen farsfigur for meg, og gjorde ikke at jeg savna faren min noe mindre.

[Anonym bruker]

Vokste opp bare med moren min (ikke sett faren min siden jeg var baby), og det har hatt både fordeler og ulemper.. Jeg tror i utgangspunktet det er best å ha en farsfigur til stedet. MEN ikke hvem som helst! Ikke bare "finn deg en hvilken-som-helst-mann", det er bedre at du er alene enn at det er en dårlig mann til stedet. Ikke forhast deg, men finner du en grei og hyggelig mann som kan tenke seg å være bonuspappa for barnet/barna dine, så kjør på.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med min mor, og har aldri hatt en far. Men som det har blitt skrevet tidligere i et innlegg her så har jeg hatt andre farsfigurer i livet mitt som har betydd mye for meg! Min bestefar var en som jeg alltid så opp til, og som jeg kunne gå til å både le og gråte sammen med:)

Jeg har aldri savnet en pappa, og jeg har hatt en kjempe fin barndom!

Så lenge barne ditt får din omsorg og kjærlighet så er det da absolutt ikke noe galt i å være alene mor?! Nyt livet slik du vil at det skal være:)

[Anonym bruker]

Jeg vokste også opp med bare mor, og savnet ikke å ha en far i huset. Har alltid hatt kontakt med min egen far, men har ikke hatt så mye samvær med ham. Det eneste jeg føler at jeg har "gått glipp" av ved at mamma var alene da vi var små er at vi aldri lærte å krangle. Vi så jo aldri noen voksne være uenige da vi var små, og det har gjort det vanskeligere for meg å kommunisere at jeg er uenig eller savner noe hos en partner. Jeg er jo heldigvis klar over denne "feilfunksjonen" hos meg selv, og har derfor også jobbet en del med det. Nå har jeg ingen problemer med å ta opp ting jeg tenker på eller er uenig med uten at jeg føler at jeg er slem. Før gikk jeg og holdt ting inne istedet for å si dem, og det førte jo bare til masse tårer og plutselige utbrudd, ikke sunt med andre ord. Men som sagt, jeg klarer meg helt fint nå. Dersom jeg skulle blitt alenemor tror jeg at jeg hadde snakket om slikt med ungene, slik at de vet at det er sunt å snakke sammen selv om man er uenige. Det å være uenig eller krangle med noen man er glad i betyr ikke at man er mindre glad i dem. Man må jo rett og slett lære å sette seg ned å snakke om ting, isteden for å stå å hyle til hverandre Når du finner deg en mann som er rett for deg og dine, så er det jo supert! Men jeg tror heller ikke at du trenger å lete etter noen mann bare for å ha en

[Anonym bruker]

Vokste selv opp med min mor, min far viste jeg hvem var, og når jeg var liten ble jeg tvunget til å være hos han på ferier, jeg hatet det, aldri kommet over ens med min far, vi har ingenting å prate om, vi er totalt forskjellige mennesker, og han har brutt så alt for mange løfter. Når jeg var 8 år satte jeg meg på bakbena, enda det "bare" var 2 uker hver sommerferie, hvor jeg måtte dra på ferie til min far, så var det mer enn jeg ville. Etter det har jeg nesten ikke hatt kontakt med min far, og synes livet ble mye bedre. Heller ha bare en mor som elsker meg, enn å ha en far som ganske så tydelig ikke vil ha med meg å gjøre.