Dere som har opplevd noe traumatisk i livet..

[Anonym bruker]

Hvordan går det om dere hører om andre folk som også har opplevd likt, ser en film eller noe, om det?

[Anonym bruker]

Jeg har en mamma som tok selvmord da jeg var 16 år. Jeg forholder meg ikke til det. Det skjedde liksom ikke med meg og jeg tenker ikke noe over det.

 

Det som jeg gjør er IKKE en god måte å gjøre det på, men jeg jeg er så full av bitterhet at jeg orker ikke engang kjenne på følelsene. Jeg er bare tom.

[Anonym bruker]

Jeg vet hva de går igjennom, og tenker stakkars dem..

 

Høyst reellt for meg, siden voldtekt er noe som blir mye omdiskutert for tiden, og jeg har vært gjennom en overfallsvoldtekt selv.

Ellers har jeg personlig "kommet over" mitt traume nå, men det tok 10 år.

 

 

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Det er veldig forskjell fra dag til dag. Typisk vanlige nyheter om det går helt fint, jeg engasjerer/bryr meg vel på ca samme nivå som vanlig mann i gata vil jeg tro. Filmer, spesielt veldig bra laget filmer, er det noen ganger verre med. Jeg sliter f.eks med å se "Last house on the left"

 

Ang å høre om/snakke med andre folk som har opplevd det samme, så reagerer jeg på samme måte som ei som ikke har opplevd det ville gjort. En persons opplevelse er den personens opplevelse uansett hvor grusom den er i skala. Man skal ikke sammenlikne smerte. Men selvfølgelig føler jeg jo at de som har opplevd det samme som meg har litt bedre grunnlag til å forstå situasjoen min, og omvendt.

[Anonym bruker]

Jeg har vært utsatt for incest. Kan ikke se film eller høre om andre det har skjedd med. Blir fysisk dårlig. Det er skyvd langt bak i bakhodet og er et ikke tema for meg. Det som skjedde og alle følelser rundt det er så fortrengte at jeg ikke klarer å forholde meg til det engang. Redd for å åpne en dør som ikke kan lukkes igjen

[Anonym bruker]

Føler enorm sympati for andre som har opplevd lignende ting, og blir ofte ganger fra meg av sinne over folk som bagatelliserer situasjonen, ikke ser alvoret i det osv.

 

Filmer om lignende hendelser sliter jeg litt med å se.

[Anonym bruker]

Ok, så da er det vanlig å slite litt med det? Litt godt jeg ikke er alene om det, på en måte..

 

Så en film i studietimen idag, handlet om ei dame som var slave til samboeren sin.. Om hun ikke kokte egg eller fant øl til han og kompisene eller i det heletatt motsa han, så fikk hun først juling og deretter ble hun voldtatt.. Var mye vold, alkohol, barnevern og kriminelle gjenger.

Og jeg fikk tilbakeblikk fra barndommen min da jeg vokste opp med en alkoholisert og voldelig far, som gjentatte ganger banket opp moren min og deretter voldtok henne..

 

Det stakk i hjertet da jeg så på den...

Hi.

[Anonym bruker]

Jeg har levd i et ekteskap med fysisk og psykisk terror. Jeg fungerer normalt etter mange års hardt arbeid med meg selv, og stoler omsider nok på min nåværende mann til at jeg sover godt om nettene med ham i samme rom.

Jeg kan fortsatt ikke se voldsfilmer, det bringer for mye minner tilbake.

[Anonym bruker]

Går greit,sliter ikke med det lenger.(Voldtekt,15 år siden).Men kjenner jeg blir sint og engasjert nå når det er så mye om det i nyhetene.Fordi personlig så tror jeg ikke dette er noe nytt fenomen,men noe har skjedd slik at det er blitt viktigere å sitte fokus på probemet.Før var det alltid sagt (og selvopplevd) at det var ingen vits å anmelde for sakene ble bare henlagt.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg overlevde tsunamien i 2004. Jeg merker det veldig på kroppen når det skjer noe dramatisk. Det setter i gang mange tanker og følelser og gjør meg veldig urolig, trist og stresset. Det gjelder ting som ikke direkte minner om tsunamien også, alt som har med katastrofe, beredskap, liv og død å gjøre går veldig inn på meg. I det daglige tenker jeg lite på det, men jeg har det nok i underbevistheten hele tiden. Jeg har blitt veldig klar over hvor skjørt livet er, følsom, engstelig og forsiktig.

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke sånn kjempetraumatisk men det setter spor. I løpet av en kort tidsperiode mistet jeg min far, min mormor og min farmor. Min mor ble psykisk syk og alkoholisert, jeg bodde på en annen kant av landet og måtte utdanne meg ferdig før jeg kunne komme hjem og være mor for min mor.

 

Jeg kan fremdeles ikke gå i en begravelse uten å knekke sammen totalt. I min farfars begravelse nå nylig viste de plutselig en film der min far var med og da måtte jeg gå ut for å gråte. Da jeg ble gravid kom alt grumset jeg ikke var ferdig med frem og jeg gikk sykemeldt hele svangerskapet. Etter mange sa og ma var jeg også livredd for det livet jeg bar på. Jeg er enda ikke ferdig med dette, det viser jo reaksjonen min i nevnte begravelse. Jeg er redd for at mye kommer frem neste gang jeg er i en sårbar situasjon (som graviditet). Akk ja...