Kast han på hue og ræva ut!

[Anonym bruker]

Til dere som er så raske til å råde andre til å hive samboer/mann på dør så snart han gjør noe man misliker - hvor mange forhold har dere bak dere? Og hva er det lengste forholdet dere har vært i?

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 25 år, og vi har kranglet, hatt iskald taushet og grått mer en en gang, men vi har bitt tenna sammen, svelgt kameler til man nesten spyr og "holdt ut". Gevinsten av dette er to trygge barn som får vokse opp sammen med både pappa og mamma, som slipper halvsøsken og bonusfamilie... Og ikke minst et forhold som er bygget på steingrunn og som ser ut til å holde livet ut.

 

Er det faktisk noen som kaster manne ut pga at han er kjedelig som nærmer seg på samme måte hver gang han vil ha sex, ikke rydder etter seg eller tar en øl med kompiser selv om dere helst vil at han skal være hjemme? Eller er dere størst i munnen når det gjelder andres forhold?

[Anonym bruker]

Ja det lurer jeg også på !

 

Stakkars alle barn som lider under skilsmisseforholdene. Lider under

urettferdige steforeldre, flyttes rundt. Barna har ikke bedt om dette og bør alltid settes foran.

 

Pussig med alle som er såå opptatt av at ungen ikke skal ha en is på en onsdag, riktige leker, riktige utedresser, gå i beste barnehage ++++

men å la de oppleve skilsmisse, rettsaker, urettferdige steforeldre

etc. DET er helt greit......

[Anonym bruker]

Jeg er så enig! Du satte akkurat fingeren på det jeg tenker. Bare barna har reimadress og ull under så er det samme hvor mange bonusforeldre som sviver rundt:)

[Anonym bruker]

dere har så absolutt rett!!!!!

Synes mange er altfor raske til gå fra hverandre. Man må tenke på barne først og fremst. Skjønner at noen ganger så er en skilsmisse siste utvei, men man BURDE/MÅ prøve først. Gå et par runder i seg sel og ikke kaste ut mannen fordi han ser på porno hehe.

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg den første til å hyle om at folk skal skille seg, men noen ganger tror jeg det er til det beste for barna også.

 

Flott med dere som har langvarige velfunfgerende forhold, men ikke halle har det slik.

Jeg kjenner også flere voksne mennesker som led under at foreldrene ikke skilte seg, for eksempel der den ene foreldreren var periodedranker, eller mishandlet den andre.

Ting familiene brukte mye tid på å skjule, og skammet seg over.

Disse vennene mine, som er barn av uskilte foreldre, forteller at de i oppveksten ønsket at foreldrene skulle gå fra hverandre, og har i voksen alder slitt med bitterhet og sinne, på den forelderen som slo eller drakk, men også på den forelderen som var for feig til å gå, og for feig til å skjerme barna sine.

 

[Anonym bruker]

ENIG!!!!

Og jeg er sikker på at om man spør de som har vært sammen i 10-20 år... så har de heeeeeelt sikkert

- kranglet

- vært sure og tverre

- vært drittleie av hverandre

- lurt på om man har valgt riktig

- vært uenige om husarbeidet

- hatt perioder med lite sex/intimitet

- og alle slags andre utfordringer..

 

Rimelig sjeldent å gå gjennom livet å være kjempeforelska hver dag, være hundre prosent tilfredsstilt hele tiden, føle seg konstant lykkelig..

 

Det er en grunn til at det heter "gode og onde dager"... man kommer seg gjennom vonde perioder, og kjenner med stolthet at man har kommet forbi ting som ikke er så greit..

 

Når det er sagt, så mener jeg ikke folk skal være i virkelig nedbrytende forhold, der en blir mishandlet, utsatt for fysisk eller psykisk terror, rusmisbruk + + +

 

Og som foreldre så tenker jeg at det er viktigere for meg at ungene mine har trygge rammer, enn at jeg er nyforelska hver dag..

 

Og jeg kjenner meg igjen i oppturer og nedturer.. jeg synes vi har det veldig fint sammen nå, etter 10 år og nr 3 på vei.. mye bedre enn da de to eldste var små, alt var nytt, vi måtte svelge kameler, og tilpasse oss..

 

Likte godt det Dr.Phil sa en dag:

"De som går inn i et forhold og tror det blir som på film... de vil mislykkes raskt. De som går inn i et ekteskap og tenker "Her er det bare å brette opp armene... dette blir arbeid.. her må vi jenke oss og tilpasse oss, og jobbe med å bli en familie"... de greier seg"...

 

Og jeg tror også det hjelpe å ha foreldre som har holdt sammen også...

[Anonym bruker]

Mange gode tanker her, men jeg etterlyser også svar fra dem som hyppig oppfordrer medmennesker til å kaste partneren på dør. Hvor er dere? Har dere ikke noe svar på spørsmålene i HI?

 

Jeg mener selvsagt ikke at man skal holde sammen for enhver pris, men argumentet om at man er lei, ikke forelska lenger eller at man kjeder seg i forholdet holder ikke i mine øyne. Har man valgt å få barn, har man også valgt å strekke seg laaaangt for å gi dem en trygg og forutsigbar oppvekst.

 

HI

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg en av de som ber andre hive ut mannen sin i hytt og pine eller hiver ut min for den saks skyld, men jeg vil gjerne påpeke at for enkelte så er familier med halvsøsken og bonus en berikelse. I mitt tilfelle så hadde alternativet vært å leve alene, jeg og min datter, resten av livet. Særkullsbarnet mitt vokser opp i en trygg og stabil familie med meg, stefaren sin, to eldre stebrødre og snart en lillesøster og jeg mener det er et langt bedre alternativ enn å leve alene.

[Anonym bruker]

Er enig med deg HI. Virker som folk tror at et forhold er slik det er på film. At man skal være forelsket hver dag, varte hverandre opp og bare prioritere hverandre hele veien.

Sånn er ikke virkeligheten for de fleste av oss, men vi skjønner at det ikke skal være en dans på roser bestandig. Vi er mennesker, vi har opp og nedturer, vi forandrer oss i større eller mindre grad, vi blir påvirket av ting rundt oss... altså å forvente at et forhold er en kjærlighetsfilm, det er jo et samme som en kjærlighetsfilm med trist slutt.

Det er raskt å se på hva som er negativt i et forhold.

 

Jeg og mannen vi krangler så busta fyker, har brukt silent treatment og alt det der. Men vi vokser på dette også. For hver feide vi har vært igjennom, så har vi lært noe til neste gang. Og flere feider blir det, men vi trenger litt motstand innimellom. Tror det er viktig for å holde lidenskapen oppe. Kjenne at vi blir sint og hvor viktig det er å bli venner igjen.

 

Sammen er vi sterke som fjell. Vi har holdt ut i tykt og tynt. Virkelig! Men en ting er alfa omega: Uansett hvor om partneren prioriterer noe annet enn deg fra tid til annen eller rimelig ofte, så er det vesentlig at han prioriterer og støtter deg i tøffe tider eller når det virkelig står om.

 

Det handler å prioritere når partneren og forholdet trenger det.

At partneren stikker og tar et par øl med kompiser fremfor å se på tv med meg, det gjør ingenting sålenge han ellers klarer å få meg til å forstå at jeg og barna er de viktigste for han i det store bildet.

 

 

[Anonym bruker]

enig med deg HI, også virker det også som det er mye lettere å dømme noen utenifra enn å faktisk sitte midt oppi det selv.

 

Man får velge sine kamper og det man kan leve med og aksetere, og faktisk forstå at vi er ulike og at man må tilpasse seg:)

[Anonym bruker]

Kaster ut et par i måneden, men det er lett å få fatt i en ny stakkar.....

[Anonym bruker]

Hvis man elsker en person tviler jeg på at man kaster ut denne fordi den ikke ryddet sokkene sine en kveld. Det ligger nok mye mere bak, og da er det nok riktig.

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som ofte har sagt at man bør kaste ut mannen. Årsakene var følgende:

*gjentatt fysisk vold

*psykisk mishandling, særlig der ungene ser at far behandler mor respektløst

*utroskap - nulltoleranse der. Vil du gå og pule andre, får du bli singel først. Hvis du gjør det i et forhold med barn, så driter du i familien.

*rusmisbruk - nulltoleranse for det også. Særlig narkotika. Hadde mann til min venninne røyka hasj EN gang, hadde jeg bedt henne om å kaste ham ut. Rus og barn hører ikke sammen.

*totalt manglende interesse for familien. Menn som syter over at de ikke kan dra ut hver helg, prioriterer kompiser frem for familien, gjør aldri noe i huset og finner aldri på noe med barna. Det blir som regel ikke bedre.

 

Det som går igjen i diskusjoner, er at hvis mannen er uengasjert, respektløs og tar kvinnen for gitt, så blir KVINNEN oppfordret til å tilrettelegge for MANNEN, gi ham "space", forstå ham osv. Når skal kvinner få space og forståelse? Hvorfor er det kun kvinnens oppgave å holde forholdet i gang og familien samlet?

 

Det HI og andre nevner her - sure sokker, lei, lite sex en periode, er bagateller. Bagateller som jeg ikke en gang hadde lagt merke til i et forhold. Ingen av dere har nevnt seriøse problemer i forholdet.

[Anonym bruker]

Glemte å tilføye en ting til - totalt fravær av sex fra mannens side/avvisning av kvinnen i en periode over mange måneder/år uten gyldig grunn (sykdom, depresjon osv). Man skal ikke behøve å leve i cølibat i et forhold fordi et annet menneske har bestemt det for deg.

 

09:06

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid det blir nevnt seriøse problemer i forholdet før rådene om å hive ut mannen hagler.

Det er utrolig lett¨å si noe sånt, men vi som sitter her aner ikke 1/4 av virkeligheten til disse parene engang. Klart at man må råde folk til ting ut i fra den informasjonen som man får, men som regel ligger det veldig mye mer bak.

[Anonym bruker]

Bra, 09:06!

 

Jeg reagerer også på at mange mener kvinner skal strekke seg, og strekke seg, og være dørmatter for menn som ikke respekterer dem.

 

Jeg tror ikke det finnes så mange av dem HI snakker om, som skiller seg for bagateller. (I så fall har hun en helt omgangskrets en meg, for jeg kjenner ikke til mange slike. )

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Noe av det verste et barn kan oppleve er foreldre som krangler. Husk det uansett om man blir i et forhold eller ikke.

 

 

[Anonym bruker]

Enig, hi!!! Har vært sammen med samboeren min i 10 år! I følge dib-hønene her inne skulle jeg ha kastet han på dør for lenge siden!

 

Men det er jeg glad for at jeg ikke har gjort! Vi har 3 nydelige barn sammen som er så heldige at de får vokse opp sammen med mamma og pappa uten innvikla bonusfamilier, to plasser å bo på (skjønner ikke at det er lov, jeg hadde aldri takla å ikke ha EN fast plass å bo på!), aldri jul, påske og andre ferier sammen med mamma OG pappa! osvosv

 

Dessuten er han verdens beste og jeg ville aldri ha byttet han uten med noen!!

 

Dette er mitt 2.forhold... Og forhåpentligvis siste:)

 

[Anonym bruker]

Fikk selv kommentarer fra folk etter jeg ble skilt fra utro mann som drev med psykisk terror, at jeg burde forsøke flere ganger på grunn av barna (som han forresten ga fullstendig beng i), jeg kunne jo bare sminke meg mer, trene vekk løshud på magen (yeah. right), så hadde han sikkert sluttet å fly og pule på de 19-åringene han hadde seg med? Og hvis jeg bare holdt munn noen ganger og prøvd å tilpasse meg HANS meninger og livsforståelse, så hadde han sluttet med å hakke på meg hele tiden. Jada.

 

Hilsen 09:06

[Anonym bruker]

09:19 - har mannen din noen gang slått deg, vært regelmessig utro eller kalt deg "dum", "hore" eller "dårlig mor" foran ungene dine daglig? Ikke? Tenkte meg nesten det...

[Anonym bruker]

09.21-den var unødvendig. Om man lever med en mann som gjør alt det du beskriver så skulle det ikke være nødvendig å gå inn på et forum for å spørre om han bør sparkes ut!

Enkelte ting sier seg da selv.

[Anonym bruker]

Jammen herregud 09,21! Det er ikke det det er snakk om! Her inne får man råd om å kaste mannen ut fordi han liker øl litt for godt, er lat, ikke bytter bæsjebleier osv. Selvfølgelig skal man ikke fortsette et sånt forhold! Det sier seg selv!

 

Og foressten, ja, han har gjort diverse av disse tingene, helt i begynnelsen etter vi fikk førstemann. Forholdet var i krise for vi takla dårlig å få baby så tidlig. Han slo meg i fylla, kalte meg ting, krangla foran ungen +++ Men det jobba vi oss gjennom, for ingen ville miste den andre.

[Anonym bruker]

09:24 - nei, de sier seg ikke selv. Hvis mannen er psykopat og virker som verdens hyggeligste familiemann overfor alle andre, får man ingen støtte fra omgivelsene til å forlate ham. Mange føler skyld og skam over å bli aleneforeldre, mange blir fortalt av mannen at det er DERES skyld at det er slik. Man blir kua og begynne å tro på det selv. Jeg skriver det siden jeg selv har vært der. Der mannen som var utro, hakket på meg hele tiden og etterhvert begynte å slå, fortalte at jeg var stygg, feit (med BMI på 19), totalt udugelig og fæl. At ingen ville være venn med meg, jeg skulle aldri finne meg jobb, og ihvertfall ingen ny mann ville hatt meg hvis jeg gikk. Dette ble forsterket av at jeg ble mobbet en del i barndommen og ble fortalt de samme tingene av mobberne - ergo trodde jeg at det var sant, og at jeg var helt avhengig av eksmannen. Likevel brøt jeg ut til slutt, det kostet tårer, krefter, penger...

Det tok meg flere år å innse at det han sa ikke stemte. Har nå verdens beste samboer som elsker meg OG barna (eksen har ikke hatt kontakt med dem siden samlivsbruddet). Jeg har gjort karriere, fått meg nye venner på mitt nye bosted og har mye mer selvtillitt enn før.

 

Så tilbake til temaet: enkelte søker råd her for å få bekreftelse igjen og igjen på at man Skal gå

[Anonym bruker]

09:27 - jeg hadde ikke tatt sjansen på en mann som slår bare fordi han ikke takler å få baby så godt. Det er mye større sannsynlighet for at en slik mann slår igjen, enn at en som aldri har slått, gjør det.

[Anonym bruker]

Flink du er da, 09:27.

 

Men det er litt pussig at du først sier at "selvfølgelig skal en ikke fortsette et slikt forhold", og så sier du at det er mulig å jobbe seg igjennom det likevel. Bestem for hva du mener, da.