Jeg vil så gjerne begynne å prøve!

[Anonym bruker]

med å få barn altså.. Men jeg har ikke fast jobb ennå, + at gubben vil at vi skal flytte først (det kan ta ett år før det går i boks)... Jeg vil så gjerne slutte på pillla. Jeg forstår min kjære, det lureste er at vi venter litt- men likevell drømmer jeg om å bli gravid og få en liten en.. Flere som er i en lignende situasjon?

 

Vi er 25 og 30 år:)

[Anonym bruker]

Det er alltid noe å vente på.....

Men om du ikke har jobb så får du heller ikke permisjonspenger. Vil dere klare dere bare med samboers inntekt?

Anbefaler deg å følge huet og ikke hjertet - for barn blir det uansett. Plutselig er du 3-barnsmamma før du fyller 30.

[Anonym bruker]

jeg har fast vikariat i 1 år. har jobbet der i 4mnd til nå jeg skal begynne å høre med sjefen om å få noe fast... ja jeg vet, det lureste er å vente til de to tingene kommer på plass. eller hvertfall fast jobb:) vi klarer oss ikke på bare 1 inntekt.. jeg får jo penger i permisjonstiden, men dt spørs jo etterpå om jeg ikke har noe fast å komme tilbake til...

 

hehe ikke lett å vente altså

 

hi

[Anonym bruker]

Du har kanskje ikke noe stress enda, men syns ikke man bør drøye lenger enn 27-28 med å begynne prøvinga. Hva om noe er "galt" med en av dere og dere må ha assistert befruktning? Da skal man ha vært aktive prøvere ett år først og så begynne å søke seg steder. Sånne ting tar tid.

Hilsen ei med erfaring på akkurat det )

[Anonym bruker]

Du er nå passelig teit 13:45 som anbefaler noen uten fast jobb å sette i gang å prøve.

Det er en idè å ha alt i orden før en setter en unge til verden. Og med det mener jeg hus/leilighet, bil, fast jobb og en god økonomi!!

[Anonym bruker]

Du er nå passelig teit 13:45 som anbefaler noen uten fast jobb å sette i gang å prøve.

Det er en idè å ha alt i orden før en setter en unge til verden. Og med det mener jeg hus/leilighet, bil, fast jobb og en god økonomi!!

[Anonym bruker]

14.03- Er du blind eller?? Jeg har ikke anbefalt ho å begynne prøvinga nå, men det er en grunn til at mange par sliter med barnløshet og det er fordi de venter for lenge. Du er passe teit som ikke vet det. Ikke alle ungene bare kommer kastet på skjønner du!

[Anonym bruker]

Litt lignende situasjon: jeg er 26 år, kjæresten er 28, vi har vært sammen i 6 år og bodd sammen i 4 av dem. For hans del kan vi godt vente noen år, men jeg har hatt veldig lyst på barn i to år nå. Han sier jeg må ialelfall bli ferdig med utdannelsen og få meg jobb først, og jeg synes det er helt rimelig av han å kreve det. Jeg blir ferdig med utdannelsen til sommeren, og han har sagt at det er helt ok at vi begynner å prøve når jeg får meg jobb da.

 

Jeg synes det er helt ok, og kunne ALDRI gått bak ryggen på han og kastet p-pillene i skjul oglurt han på den måten. Det er lusent. Jeg vil dessuten at babyen skal bli født til to foreldre som er klare for den, da blir det mye hyggeligere. PLUSS at når jeg har jobb vil jeg få full fødselspermisjon. Å leve på en inntekt + minstefradrag med en baby er ganske vanskelig.

 

Uansett bør dere være enige om det, kanskje dere kan komme fram til et kompromis?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i helt samme situasjon, men nesten. Vi fikk først et barn mens jeg hadde fast jobb å gå tilbake til etter permisjonen, så ble jeg sagt opp omtrent når vi hadde planlagt å starte prøvingen med nr2. Heldigvis fikk jeg et vikariat på ca1år og vi valgte da å starte prøvingen som planlagt. Jeg endte opp med å gå ut i permisjon ca2uker før vikariatet mitt gikk opp. Det største problemet når jeg skulle søke jobb etter endt permisjon, var kravet mitt om å jobbe redusert fordi det kan være vanskelig i yrket mitt.

 

Vi hadde regnet med at jeg kanskje måtte gå en stund uten lønn eller jobbe enda mindre enn jeg egentlig ønsket, men heldigvis fikk jeg fast jobb før permisjonen var over.