Har noen mistet et vennskap?

[Anonym bruker]

Det er så sårt, selv 1,5 år etter. Jeg lengter etter bestevenninna mi nesten daglig.

Noen som har klart å bli venner igjen?

 

[Anonym bruker]

Det kommer vel helt ann på hva som egentlig skjedde...

Nr1 - kommer aldri til å i det heletatt si hei til vekommende (savner ikke heller)

Nr2 - det ordner seg og vi er venner, men ikke mer enn det.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet, men avsluttet et vennskap med hun som var min bestevenninne gjennom mange, mange år. Vi hadde rett og slett vokst fra hverandre. Hun dominerte meg mye og var veldig blid når hun fikk igjennom sin sak. Sa jeg imot og fylte dagene med ting jeg likte ble hun sur.

 

Det er nå gått 10år siden jeg så henne sist, og jeg savner henne ikke. Har fått nye bedre venninner.

[Anonym bruker]

Bestevenninnen min og jeg ble uvenner da vi var omkring 14 år gamle. Da hadde vi vært sammen hver bidige dag siden vi var 5-6 år.

 

Hun visste at jeg var forelsket i en gutt, han likte meg også til å begynne med, men jeg turte ikke vise han følelsene mine. Uansett, bestevenninnen min la seg etter han, og de ble et par. De var faktisk sammen i nesten 3 år!

Uansett, fra den dagen av snakket vi ikke sammen på 2 år. Etter disse årene orket jeg ikke mer, så ringte henne. Og vi har vært bestevenninner igjen de siste 15 årene;)

[Anonym bruker]

Min bestevenninne gikk bak ryggen min med min forlovede, så der tok naturligvis vennskapet slutt. Savnet henne i mange år, og vi tok opp kontakten igjen for et par år siden, men hun sliter med mange ting og det er vanskelig å holde jevnlig kontakt pga psyken hennes. Skulle ønske vi bodde nærmere, tror det hadde vært enklere da.

[Anonym bruker]

Ja, for mange år siden - til den eneste besteveninnen jeg noengang har hatt - etter noe jeg opplevde som et solid svik fra hennes side. Antar at vi kunne kommet oss gjennom det litt bedre om jeg blant annet hadde oppført meg mer voksent og tilgivende, men jeg var altfor såret og sta, og mye ble uansett ødelagt av det som skjedde. Vi har samme omgangskrets, og treffes derfor fortsatt ofte, men snakker lite sammen. Savner det vi hadde, men ser ikke for meg at det noengang kan bli det samme igjen.

[Anonym bruker]

Det var en sær innstilling til nr.1. Hva har hun/han gjort deg, må nesten ha prøvd å drept deg..

 

[Anonym bruker]

Har også hatt en meget dominerende venninne helt fra barndommen av, og jeg har liksom alltid funnet meg i å spille annenfiolin. Etterhvert ble det umulig for meg å fortsette vennskapet, fordi hun ikke takler at jeg har egne meninger, hun kan rett og slett ikke lytte eller ha forståelse for andres synspunkter. Dermed så jeg meg mer tjent med å finne nye venninner, som jeg får støtte hos

 

.

[Anonym bruker]

Har et et skikkelig ¨breakup¨ med en venninne, og en sakte forfall av et annet vennskap.

DEt første var utrolig opprivende, og var verre enn den verste kjærighetssorgen jeg har hatt. Det har blitt ti år siden, og tenker fortsatt på henne innimellom. Vi snakket faktisk på fjesboka for en liten stund siden. Det var meget terapeutisk!!

 

Det sakte forfallet av et vennskap, hvor man ender opp med å ha ingenting til felles, og meget lite å prate om, er en helt annen sak.

Tenker fortsatt på denne personen iblant, men der vet jeg at vi kan snakkes om vi har lyst.

 

[Anonym bruker]

Gjorde noe ufattelig dumt i stupfylla en gang for rundt ti år siden. Som jeg ikke husker noe særlig av desverre. Men det gikk utover den jenta jeg har vært mest glad i noensinne. Jeg vokste heldigvis opp til å bli et anstendig menneske, men savnet har alltid vært der siden. Jeg tenker stadig på henne, og skulle mest ønske jeg kunne hatt situasjonen ugjort for hennes del. Så hun slapp å oppleve sånt svik.

 

Har andre venninner og nye venninner, men skulle gitt mye for å fortsatt hatt henne.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en veldig god venninne en gang, så fant hun noen som passet henne bedre og jeg ble nedgradert. Helt ok, man vokser fra hverandre og man får forskjellige interesser. Sånn er livet.

Men når jeg tok henne i å gi meg alle de dårlige unnskyldningene som hun alltid har gitt andre venninnene sine så ble det helt "slutt" for min del og jeg gav opp det vennskapet.

 

Jeg tenker ofte på henne og skulle ønske at det var annerledes eller at hun kunne innse at det er hun som faktisk dumpet meg og ikke omvendt.

[Anonym bruker]

Har mistet ei nær venninne. Hun ble veldig psykisk syk. Hun er nå veldig ustabil. og for sikkerheten til barna mine. Kan jeg ikke ha noe kontakt med henne.

 

Håper hun kan ta imot behandling og bli den samme gamle igjen. Engang.

 

[Anonym bruker]

Huff, det var ikke så mange solskinnshistorier nei. Takk for at dere delte, føler jeg ikke er helt alene med sorg likevel:)

 

HI

[Anonym bruker]

Bestevenninna mi krangla med min søster for ca 3år siden, og da kuttet hun kontakten med både meg og resten av familien.. Faktisk så tenker jeg mye på henne.. Og ja, jeg savner henne..

 

Hvordan ble dere sklidd fra hverandre??

[Anonym bruker]

Ja, jeg mistet vennskapet med min veninne gjennom 20 år. Dette fordi hun satt på fest og lirte utav seg personlige ting som jeg hadde fortalt henne, om og om igjen på fest, selv etter at jeg advarte henne...

 

Det var vondt å miste vennskapet, men hun la seg langflat 1 år etter og jeg tilga henne og nå er alt som før.

[Anonym bruker]

når jeg ble sammen med samb. min, syns hun jeg ikke gav henne nokk oppmerksomhet, å sa til alle andre fellesvennene våre at jeg var nikkedukka hans, å ikke fikk lov å besteme noe som helt selv.. å han holdt meg "fanget" prøvde gang på gang å si at jeg var forelska å trodde det kunne bli noe seriøst imellom oss, derfor ville jeg være mye ilamme han å bli kjent.. jeg var kanskje lit for mye ilamme han iforhold ti henne, det kan jeg jo se.. men hun likte han ikke i det heletatt, hun var stor-sjalu å støttet meg ikke.. såå ble jeg gravid. å da mistet jeg henne helt.. det er flere ganger jeg savner en slik bestevenn, men hvis hun ikke liker eller respekterer MIN familie, som nå er blitt på 4. så må hun bare ha det så godt..

 

jeg skaffet meg nye gode venner..

[Anonym bruker]

Ja, mistet vennskapet med svigermor og det synes jeg er trist for jeg likte henne godt og var glad i henne.

 

Er sikkert glad i henne enda, og savner henne egentlig. Men det hun gjorde mot meg synes jeg er vanskelig å se forbi, det er så dominerende i min hverdag. Blir minnet på det i mye jeg gjør, at jeg er ikke bra nok...

[Anonym bruker]

Jeg mistet min beste veninne til en ny kjæreste, og mine andre veninner. Hun hadde ikke tid til meg lengre grunnet kjæresten, og fordi hun var sammen med vennene sine, som jeg faktisk kjente i flere år før hun møtte de. Så jeg mistet min beste veninne og flere andre venner grunnet henne. har ikke snakket med henne på flere år, og har ikke planer om å ta opp kontakten heller. Savnet henne i flere år til å starte med, men nå bryr jeg meg ikke, ser ennda hvordan hun er, kontrollerende og ikke til å stole på.

[Anonym bruker]

Ja. Jeg mistet min bestevenninne som jeg traff første året på videregående. I tredje klasse fikk hun sin første kjæreste og ble sykelig sjalu og eiesyk. Hun beskyldte meg for å være interessert i han og prate griseprat med han på internett, noe jeg aldri hadde gjort. Da det ble slutt mellom de kom hun krypende, men så fikk hun ny kjæreste og det samme skjedde igjen. Vi sier hei når vi går forbi hverandre, men ikke noe mer enn det.

 

Er i ferd med å vokse fra min bestevenninne som jeg har hatt siden jeg var 4-5 år gammel. Jeg har fått barn og har kjæreste, men hun er på flatfylla hver eneste helg og har ikke tid til meg. Synd, for hun er virkelig min beste venninne.

[Anonym bruker]

Ja. Jeg mistet min bestevenninne som jeg traff første året på videregående. I tredje klasse fikk hun sin første kjæreste og ble sykelig sjalu og eiesyk. Hun beskyldte meg for å være interessert i han og prate griseprat med han på internett, noe jeg aldri hadde gjort. Da det ble slutt mellom de kom hun krypende, men så fikk hun ny kjæreste og det samme skjedde igjen. Vi sier hei når vi går forbi hverandre, men ikke noe mer enn det.

 

Er i ferd med å vokse fra min bestevenninne som jeg har hatt siden jeg var 4-5 år gammel. Jeg har fått barn og har kjæreste, men hun er på flatfylla hver eneste helg og har ikke tid til meg. Synd, for hun er virkelig min beste venninne.

[Anonym bruker]

Ja, jeg mistet en veldig god venninne for 3 år siden. Jeg ble mamma, og hun kuttet meg helt fordi hun er ufrivillig barnløs og ikke taklet at jeg fikk barn.

 

Hun oppførte seg så skammelig i tillegg, så savner henne ikke.

 

[Anonym bruker]

Mistet min beste venninne og forlover da hennes karriere (for en liten stund) skjøt litt fart. Det ble plutselig ikke fint nok å drikke latte med en statsansatt trebarnsmor. Ironisk nok skjedde dette samtidig med at min mann ble alvorlig syk, jeg måtte gå flere tøffe runder helt alene den gangen, det var veldig vondt, jeg hadde jo regnet med hennes støtte.

I ettertid savner jeg henne ikke, og har innsett at mye av feilen var min egen (jeg ga for mye uten å sørge for at jeg fikk noe igjen).

Hadde ikke hatt problemer med å hilse høflig på henne, men ville ikke blitt stående og snakket, for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Ja, jeg hørte at hun fortalte mye av det jeg fortalte til henne, altså hemmeligheter.. Så jeg ble sint, og kuttet vennskapet.. Først savnet jeg henne hver dag, blitt annerledes nå.. etter 3år..

 

Hvordan skjedde det hos deg HI??