grubler, synes livet er vanskelig og tungt

[har nå to prinser :)]

Hei

 

prøver å sette tankene på papir kanskje det hjelper litt. er en mor til 3 flotte gutter på 9,5 og 7 mnd skal begynne å jobbe om en uke og må si jeg gruer meg noe vakent. var å skulle bestille ny uniform på jobben for 3 uker siden og dr dit og var blid og fornøyd og snakket med kollegene mine , så kom sjefen og snakket med henne også å plutselig kommer hun å sier at hun ikke kan fortsette samme turnus som før jeg ble sykemeldt / permisjon (turnusen er egentlig tidlig -sent annevær dag , men fikk jobbe en uke sent en uke tid pga ei kollega som ikke klarte jobbe tidlig -sent, og jeg kunne heller ikke jobbe sånn pga mannen også jobber skift) og sa som sant var at da visste jeg ikke om jeg kunne fortsette å jobbe hos dem for da får vi det ikke til å gå opp.ja hun skulle se hva hun fikk gjort da men kunne ikke love noe... å kjenner at dette suger, synes virkelig dette er noe hun kunne informert meg om tidligere og ikke 3 uker før jeg begynner. og siden da så har jeg bare bekymra meg ,sovner greit om kvelden men når lille gutt våkner om natta så klarer jeg ikke sove igjen da blir jeg bare liggende å tenke,prøvd å kikkA etter andre jobber men di vokser ikke på trær dessverre.

 

en annen ting er hjemme.... er lei og tris og vil egentlig ikke leve mer , samboeren får gjennomgå om dagen kan man si, er sur og trist nesten hele tia. føles som jeg bare er sur mot han hele tiden , uansett hva han gjør og ikke gjør så er det galt, vet ikke hva jeg vil lenger.

 

det som irriterer meg mest er at han aldri kan ta ungene ut så jeg kunne fåttt litt tid for meg selv samtidig som jeg vet at ungene får litt etterlengtet tid med pappan, føles som det er jeg som gjør alt og orker ikke det mer. jeg som står opp både natt og morra får di to største avgårde leverer og henter handler og lager mat, foreldretimer barnehage og skole helsestasjons timer lege timer fotball treninger og kamper på dem begge samt drasse med seg lillegutt, føler at jeg hadde fått litt mere tid alene om vi ikke hadde bodd sammen, men der igjen er ikke bare bare å finne et sted å bo i nærheten av her vi bor.

 

vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre føler meg helt elendig innvendig:(

 

[dincene]

Ufff, du må komme deg UT!!!!!!!!!! Har du ikke venninner? La mannen være hjemme en kveld og bare dra og kose deg med damene. Det hjelper her i huset. Så kommer jeg hjem og er fornøyd og mannen har fått være i fred og ro uten konstant mas fra min side at noe må gjøres

 

Ellers høres jo ut at du og mannen din må sette dokke ned alene uten barn og så må du fortelle ham hvordan du føler deg og at du mener det alvor. Han kan jo ikke gjette. Man må jo fordele litt ting imellom dokke. Den ene kan ikke dra hele lasset!

 

Trist angåendes jobb men du kan jo se rundt og prøve å søke på lignende stillinger. Dukker ikke opp med en gang, men det finnes jo jobber.

[har nå to prinser :)]

hei

 

takk for svar, nei har ikke noen spesielle gode venninder og skal jeg ut så må jeg ha en innmari god grunn for at han skal gidde å være hjemme alene med ungene...

 

og jada har da prøvd å prate med han svara er de samme: jaja sikkert!!!

Da mener du det!!!!! eller hvorfor er du sammen med meg da!!!!!

 

vil jo gjerne få dette til å fungere men til hvilken pris???

og som jeg sier synes det er tøft å måtte begynne på scratch igjen men ....

 

jobben er grei nok men vanskelig når vi begge jobber skift nei synes ting er sikkelig urettferdig selv om det sikkert vins mange fler som har det myyye værre enn meg/oss

[lille-my-april]

Ikke for å klage. Men det blir veldig mye lettere å lese det du skriver når du bruker rettskriving og Stor bokstav når du begynner på ny setning.

Orket ikke lese alt for jeg ble helt surrete i hode...

[har nå to prinser :)]

hei

 

Beklager vet ikke hvordan jeg får på det.

 

Og var dessverre ikke det jeg tenkte på da jeg skrev.