Snakker dere om fortiden? Det gjør ikke vi..

[Anonym bruker]

Min mann og jeg har nesten ikke snakket om fortiden. Mannen min er ganske sjalu, så hver gang det har dukket opp noe fra tiden før han, så blir det mye mas og jeg føler meg uvel av det. Derfor har det vært best å la være. Vi har begge barn fra før, så både han og jeg vet at det har vært noen der selv om han mener det var jomfrufødsel (på tull self.) Jeg har ingen interesse av å vite ting om hans fortid, og han blir uvel av min (det er ikke noe spesielt ved den altså). Derfor har vi ikke snakket noe om denne tiden.

 

Men så; i dag finner mannen et bilde av meg som er tatt for mange år siden. På fingeren har jeg en forlovelsesring, noe jeg ikke har nevnt for han pga det ovenfornevnte. Han ringer meg og legger fram den nye oppdagelsen. Jeg har tidligere sett et bilde av ham og hans eks med forlovelsesringer, så jeg spør hva som er så big deal med det. Han har nemlig ikke heller sagt noe om det til meg før. Jeg tenker at det er nå det samme om en har vært forlovet eller ikke; det var noe en trodde å der og da, men som viste seg å slå feil.

 

Mannen er nå pottesur og jeg er dritforbanna. Jeg spør hvorfor han er så sur, han har jo gjort det samme selv. Men jeg får ikke noe svar. Han vil bare være alene. Han furter rett og slett. Og jeg har problemer med å holde meg i mitt gode skinn.

 

Dette er jo bare en idiotting blant mange i dette forholdet. Nå holder begeret på å flyte over. Hva med å slutte å kaste stein når en sitter i glasshus?

 

Hva f... skal jeg si til løken?

[Anonym bruker]

Hva med å la ham furte og holde på, og ikke si noe mer til ham om det?

Vent å se om han tar initiativ til å prate om det selv.

Du har jo allerede sagt ditt.

Kanskje han trenger litt tid til å fordøye det? Det kan faktisk hende han kommer på bedre tanker når han kommer over "sjokket".

[Super-Mish]

Hei!

 

Vi hadde det sånn i begynnelsen (første halve året, eller så), at vi ikke snakket om fortiden. Av samme grunn som hos dere, han tålte det ikke. Ble skikkelig passiv-aggressiv og jævlig. Så da holdt vi oss unna det temaet.

 

Det eneste han kunne fortelle, var at han tidligere hadde hatt problemer med sjalusi, men det var han ferdig med. Jadda...... jeg kunne ikke gå ut av døra og finne på noe med venner engang, da ble han kald og avvisende i flere dager etterpå. Hvis jeg prøvde å si noe om dette, konfrontere ham, ble det en kjempekrangel som selvfølgelig var "min skyld", siden det var jeg som tok det opp. Det var helt umulig å få ham til å innse at problemet lå hos ham, at han ikke var så ferdig med å være sjalu som han påstod.

 

Det her holdt på å knekke meg. En dag, etter samme leksa om igjen, følte jeg meg helt tom. Satt i sofaen og grein og så på ham og sa at nå MÅ det ta slutt, ellers flytter jeg. Og jeg kjente virkelig at blikket mitt på ham inneholdt ingenting, det er vanskelig å forklare, men du vet, når du ser på en du er glad i, så synes det i øynene dine? - Nå kjente jeg at øynene mine var tomme. Og det så tydeligvis han også, at han hadde tøyd strikken for langt, han ble skikkelig redd; og han snudde om 180 grader fra den dagen..!!!!

 

I de påfølgende dagene snakket vi litt om _de viktigste_ tingene fra fortiden. Forhold som har merket oss. Ingen av oss hadde barn fra før, men begge hadde hatt skjellsettende opplevelser i forhold og gjort mer eller mindre idiotiske ting. Vi kom hverandre mye, mye nærmere gjennom disse samtalene.

 

Det er selvfølgelig ikke noe poeng i å f eks si når dere ser en av dine ekser på gata at "han har tatt meg bakfra".. men jeg tror de tingene som du føler har vært med på å forme deg som menneske, kan (og bør?) fortelles, selv om det ikke alltid er behagelig for den andre å høre. Når dere begge har barn fra før, vil jeg tro at det er mange ting dere kunne hatt godt av å vite om hverandre. Hvorfor tok f eks de respektive forlovelsene slutt? Hva har man lært av tidligere forhold?

 

Jeg vet nå at min kjære har hatt ett seriøst forhold før meg, og jeg vet hvordan det endte (stygt). Og jeg vet hvordan hun ser ut, for mormoren til min kjære har et bilde av de to sammen i barnebarn-albumet sitt

 

Det er informasjon nok for meg. Hvor mye informasjon dere har behov for, er sikkert forskjellig fra mitt behov og fra hverandres behov. Men jeg tror ikke noe på å la fortiden være fullstendig tabu, da blir dere ikke ordentlig kjent med hverandre.

 

I vårt tilfelle måtte jeg "true med" å gjøre det slutt. Anførselstegn fordi tomme trusler hadde nok ikke fungert. Jeg mente det, og han så at jeg mente det, også bestemte han seg for at det var ikke verdt det. Nå har vi det prima

 

Håper virkelig det ordner seg for dere!

[Anonym bruker]

Jada, der har vi også vært.

 

det måtte faktisk utroskap til (fra hans side) før han innså at han hadde oppført seg helt dust i forhold til meg og min fortid, og etter det har han endret seg helt.

 

Enig med Super-mish: Man behøver ikke gå i grafiske detaljer, og for min del (og hans) så synes vi til og med det er unødvendig å opplyse om HVEM jeg har hatt et forhold til, for han føler at det er informasjon han ikke klarer å håndtere på en god måte.

 

Jeg vet der imot nesten mer enn jeg ønsker (jo faktisk mer enn jeg ønsker) om HANS tidligere forhold, men kjenner ikke at det har noen innvirkning på meg. De er jo OVER!!

 

Tror dere må snakke skikkelig sammen om dette, for det er viktig. Kanskje du skla plukke frem den ringen og vise ham??

 

For du har den vel liggende??