Frivillig fastlåst og fortvilet.

[Anonym bruker]

Jeg er i et forhold som virkelig begynner å kvele meg, men nå er jeg skikkelig lei! Endrer mening annenhver dag på om jeg skal bli eller gå. Selv om jeg vet jeg ikke skal noensteder.

 

Jeg elsker mannen min. Han er den snilleste jeg noen gang har møtt. Han elsker å stelle med barna, han bærer meg på gullstol og han blir tårevåt av rørende barnehistorier. Han har alltid ønsket seg kone og barn, gledet seg til familielivet.

Han har høy utdannelse og tjener bra i en jobb han trives i. Han er på reise med jobb ca 120dg i året. Da savner jeg han veldig.

 

Jeg har en sønn fra tidligere. Vi har sammen fått to tette små (yngste 8mnd)

Han har tatt til seg mitt barn som sitt eget, og han kaller min mann for pappa. Han har desverre ingen annen pappa i livet sitt, men vet godt at det ikke er en biologisk far,selv om han definerer han som den ekte pappan sin. Det er umulig å se på min mann at han ikke er far til alle tre. Og jeg elsker han for at han er så utrolig glad i barn.

 

Da det ble klart at jeg ikke kan få flere barn, selv om vi ønsket et siste, var hans svar på situasjonen super: Han fortalte meg at det finnes mange barn som trenger et hjem, og at kanskje ett av de skal få lande hos oss.

 

Jeg er en veldig empatisk person. Jeg engasjerer meg i de jeg er glad i og jeg elsker livet med barn. Jeg jobber kun 40 % på oppfordring av min mann, som gjerne vil at småbarnstiden skal prioriteres. Jeg er helt enig med han, og siden han tjener godt nok så gjør vi det sånn nå.

 

Min mann er dempimert. Ikke pga av meg og barna. Han har vokst opp i et usunt hjem. Han har aldri fått skryt, han har aldri fått kos. Han har mottatt ydmykelser og bank. Han går gjennom livet med bøyd hode og flakkende blikk. Han evner ikke å ha kontakt med sine foreldre, og han er utrolig konfliktsky. Han er redd for å ytre sin mening i en alder av 34 år. Jeg må trøste han om vi er i en situasjon der han trengs som støtte for meg eller barna. Jeg har ligget i sykesengen redd for mitt liv, med han ved siden av som ikke tør prate.

 

Han er ganske trygg hjemme hos oss. Han forguder oss og vårt hjem. Men han klarer ikke å riste av seg fortiden og finne sitt fotfeste selv i livet. Han lener seg på meg, og ser til meg for alle svarene. Selv har han ingen å gi. Han har gått i terapi, han har gått på medisiner. Men han sitter fast.

 

Han er fantastisk, men han ser det ikke selv. Og nå, etter seks år så sliter jeg med å håndtere det. Jeg føler meg ikke trygg. Jeg har ingen å lene meg til. Jeg føler meg mer som hans mor og beskytter enn partner. Han beundrer meg for at jeg er så sterk og at jeg ler mye. Han ler sjelden. Men det lyser godhet ut av øynene hans og han gråt når han fridde.

 

Jeg hater at jeg må dobbeltsjekke om lån og regninger er betalt. At jeg må huske på absolutt alt i hverdagen som angår familien. At jeg må gi han beskjeder på lik linje med barna. Jeg har aldri vært noen sjef, og jeg vil heller ikke være hans. Han er en mann man kunne utnyttet totalt og overkjørt på alle måter. Jeg sliter med respekten til en som har så lite selvrespekt.

 

Noen ganger er han fantastisk. Han har en god dag og fanger meg inn i armene sine, sier at han elsker at jjeg er jenta hans og kysser meg intenst. Det føles trygt og godt, men skjer så sjelden. Som oftest kommer han hjem med et usikkert "hallo?".... Og det begynner å irritere meg grenseløst!

 

Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke føler nok med han lenger. Jeg må skjule at jeg blir irritert når han er nede. Jeg har lyst å gi han et tupp bak, be han reise seg og være en mann! Jeg kommer aldri til å forlate han. Jeg vet hva jeg har og jeg vet hvor sterke følelsene mine er.

 

Hvorfor er jeg ikke tålmodig med han lengre? Føler meg ussel som blir lei av hans problemer. Føler meg fastlåst, for om jeg sier hva jeg føler vil det bare knekke han mer. Jeg er hans støtte i livet. Jeg aksepterer han. Han takker meg mye for det. Og fæle meg er lei.....! Får ikke sove, drømmer meg bort til sterke menn, som tar tak i problemer og rydder opp i situasjoner. Menn som skyver meg bak seg for å gå i bresjen! Mens min stakkars mann gjemmer seg bak meg, for han ikke tør gjøre annet.

 

Jeg vil ikke splitte hjemmet vårt. Jeg vil ha han, men en tryggere utgave av min gode mann. En som nyter det han har, og tar ansvar for hverdagen sin selv, fremfor å alttid bære sin fortid foran seg. Ale elsker han. Min mor, familie. venner. Ingen har et vondt ord å si om han. Og jeg føler det sånn i skjul. Derfor skriver jeg det her. Vet at det ikke finnes noen fasitsvar til meg, men jeg er sliten og velsignet på en og samme tid. Takk til deg som leste. Aner ikke om jeg fikk frem det jeg ville, dette må ha blitt veeeeeldig langt.

 

 

[Anonym bruker]

Beklager noen skrivefeil, så ikke over før jeg postet.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ganske vanlig å føle det sånn, og se svakhetene hos partneren når man har bodd sammen en stund. Men du er jo også flink til å se hans gode sider, og det er verdifullt.

 

Min "leveregel" når det gjelder menn er at man aldri får ALT i EN mann. Du har fått veldig mye, sikkert 80-90% av det du vil ha hos en mann. Men fokuserer du på de siste prosentene, så blir de viktigere enn de 80-90% som er bra.

 

Jeg blir også lei av min mann innimellom, selv om jeg også har vært heldig. Og selv om han er veldig sterk psykisk, og er en MANN, så er det fortsatt jeg som tar ansvar for regninger, forsikringer, bankforbindelser osv. Min mann har sine svakheter, men det har jo jeg også. Og han har jo også noen sider som jeg ikke liker. Men de gode sidene oppveier de dårlige, så da velger jeg heller å lukke øynene for de dårlige, og heller føle på hvor heldig jeg er.

 

Jeg sier ikke dette for å være nedlatende, men fordi det å være bevisst på dette, faktisk skaper positivitet istedet for fokusering på det som mangler, eller det jeg synes er hans feil og mangler.

 

Så prøv heller å se og verdsette hans gode sider, og lukk øynene for de dårlige. Det høres forresten ut som han gjør så godt han kan.

 

Du drømmer om sterke menn, og det kan jeg godt forstå. Men husk at om de har det du savner på den måten, så mangler de gjerne andre viktige ting, som du har i din mann. Kanskje mangler de nettopp de egenskapene du setter mest pris på hos din. Og du kan komme til å mislike "sterkheten" deres i like stor grad som du misliker svakheten hos han du har. Nettopp fordi de mangler andre ting.

 

Som sagt, alle har sine feil, og det er ikke sikkert du ville hatt det bedre med en annen.