Sykemelding? Workoholic!

[Anonym bruker]

Hører støtt og stadig at gravide går til lege og blir sykemeldt under svangerskapet, - noen med seriøse helsemessige grunner og andre som 'bare gråt litt hos legen' og så fikk de det som de ville. Selv har jeg alltid blitt litt frustrert av sistnevnte kategori, - det å være gravid er vel ingen sykdom?

 

Nå har jeg da selv kommet opp det som for meg er litt av et dilemma. Har hatt en del å stri med, er i 3. trimester og er alene med barnet jeg har fra før. Jobber 110% i en jobb der man enten må 'erstatte hele meg' eller jeg må være på jobb (det å kutte ned er mindre aktuelt, jobben må gjøres av en person). Merker jeg er sliten og har i det siste blitt satt ut av spill av blodtrykksfall fra tid til annen (også midt i arbeidstida når jeg er oppe og går). Ubehagelig, men ikke spesielt farlig. ... og nå på toppen av dette et eller annet virus som gjør at jeg har hatt feber de siste to dagene.

 

Jordmor mener at nok er nok og at jeg bør gå til legen og be om sykemelding. Selv synes jeg dette er veldig ubehagelig, føler meg egentlig ikke syk, og synes det er ekkelt å måtte spørre om slikt. Innrømmer at noen dager ro ville vært godt, men føler ikke at det er kjempeviktig.

 

"Og hva får du igjen for å slite deg ut?" sier jordmor. Vel, det er vel pent lite... Men jeg liker jobben min og synes dette er vanskelig!

 

Er det noen med lignende tvil eller som har tips? Har det gått for langt eller har du klart å balansere jobb og graviditet, samt evnt. andre faktorer?

 

Har avtale med lege i morgen og tviler veldig...

[Anonym bruker]

Kjære deg - du må da tenke på deg selv! Ingen som takker deg når (ja, når og ikke hvis) du ligger helt utkjørt etter å ha "holdt maska" på jobb. Jobben klarer seg - du må jo tenke på deg selv og ikke minst den lille i magen! Helse foran jobb! ALLTID!

[Anonym bruker]

Dette er ikke stygt ment i det hele tatt, men jeg ville tatt på alvor det fagfolkene sier til deg. Dette handler ikke bare om deg, men også et barn i magen din som skal tas hensyn til. Men alikevel skal du alltid lytte til din egen kropp, det er du som kjenner den best. Så skal du samtidig ta vare på det lille nurket.

[Anonym bruker]

Tror nok at du selv vet hva som er viktigst HI. Er du sikkert at det er bare fordi du elsker jobben, at du står sånn på?

Du er ikke redd for å bli uunværlig...? Noen kjenner det slik også. Ingen er nemlig uunværlige, og dette kan sikkert kjennes urettferdig siden man har lagt ned så mye slit og energi i jobben.

Men sånn er det nå engang.

 

Du bør heller fokusere på din egen helse, og komme sterkt tilbake igjen i jobben etter permisjonen.

[Anonym bruker]

Hvis ikke du tenker på deg selv, så tenk på den lille i magen i hvert fall.

 

Hvordan du lever ditt liv under svangerskapet kan prege den lille også. Jeg presset meg altfor hardt under svangerskapene mine, og i det ene holdt det på å gå veldig galt. Jeg ble alvorlig syk og stress er en av faktorene til dette. Det er for sent å finne ut at du vil hvile etter at kroppen har fått nok.

 

Så, karriere kan man strebe etter de andre 40 årene man jobber i livet, når du har barn i magen, så er det lov å roe det ned.

[Anonym bruker]

Takk for (rask!) respons!

 

Ganske entydig svar fra BIM-gjengen med andre ord... Kan godt være at jeg mener jeg selv fort kan bli uunværlig, har ikke tenkt på det fra den siden, men må jo innrømme jeg 'bekymrer' meg litt for jobben når vikaren skal starte.

 

Det er klart jeg tenker på den lille i magen, - hadde det vært noen faretegn på den fronten hadde jeg roet ned for lenge siden, men har stadig fått høre at alt går akkurat som det skal der inne (heldigvis)

 

Jeg skal gå i tenkeboksen i dag og så får jeg komme fram til hva jeg vil til jeg skal til legen i morgen.