Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #1 Skrevet 31. oktober 2011 Jeg vokste opp med en voldelig far og der han sinnet var veldig fælt. Han kastet gjerne ting i gulvet, gjennom vinduet eller rett og slett skrek til oss.. Nå når jeg blir sur, sitter jeg og skjelver, og tenker de værste ting, og at jeg ikke vil leve mer det minuttet.. det kan gå utover flere venner av meg, jeg blir sur og provosert av den minste ting da jeg er i møkkhumør.... Jeg kan stikke av, slenge med leppe, og da folk sier unnskyld uansett det ikke er dems feil, klikker det før meg igjen - før det er nemlig MIN feil da. Huff.. Trenger jeg hjelp??
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #2 Skrevet 31. oktober 2011 Høres slitsomt ut. Kan ikke si jeg husker en eneste gang jeg har trengt å "roe meg ned" som du kaller det. Blir selvfølgelig sinna av og til jeg også, men ikke på den måten du beskriver...
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #3 Skrevet 31. oktober 2011 Hvis jeg er veldig sliten eller vi har dårlig tid kan jeg noen ganger bli veldig stressa hvis datteren min bare trasser og herjer. Det som hjelper da er å sette meg ned i et minutt, ta et glass vann og så går det som regel bedre. Hvis datteren min har en skikkelig dårlig dag (hun har et ganske voldsomt temperament og er veldig sta) så hender det at jeg går i et annet rom en liten stund mens hun raser og skriker som verst.
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #4 Skrevet 31. oktober 2011 Det er skikkelig slitsomt Slik som inatt, jeg husker ikke engang i dag tidlig hva jeg var sur over, eller hvem jeg var sur på. Klokka var vel 3 da jeg begynte med surleppa. Og jeg så en melding på telefonen i dag tidlig, der jeg fikk en melding om hva i huleste som feilte meg, og hva han hadde gjort... Jeg leste gjennom samtalen vi hadde, og han hadde jo ikke gjort noe, ikke en eneste provoserende ting, men jeg kjefta som bare det... Og huska ikke det idag tildig... Jeg kjefta også på en annen, og han gidder ikke svare nå, noe jeg skjønner godt..
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #5 Skrevet 31. oktober 2011 Istad var jeg skikkelig sur og redd på en gang, vet ikke hvorfor. Men sliter med angst, så muligens det har noe med det å gjøre. Jeg satt og prøvde å telle til 10, mens jeg prøvde å puste veldig rolig.. men det funka heller dårlig.. :/
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #6 Skrevet 31. oktober 2011 høres veldig ut som meg. Har slitt med voldelig far både fysisk og psykisk i hele barndommen min og ble rett og slett redd meg selv da jeg merket at jeg har de samme tendensene! Merket det nemlig ikke før jeg flyttet ut, og fikk barn selv. Og fryktet at min datter skulle oppleve det samme med meg, som jeg gjorde med m in far.. .MEN jeg reagerte med en gang, snakket med helsesøster om å ta kontakt med barnevernet, og de hjalp meg med å få samtaler hos ATV (alternativ til vold) Jeg har aldri skadet barnet mi tt på noen som helst måte, men når jeg blir så sint at jeg ikke klarer kontrollere meg selv, kan jeg kaste ting i gulvet, ødelegge ting og ikke bry meg i det hele tatt om hva jeg knuser. Jeg vet imens jeg gjør det at jeg kommer til å angre men det driter jeg i, og gjør de tlikevel. I tillegg kjenner jeg at jeg har bare lyst å ta takk i datteren min, riste henne og slenge henne i gulvet som jeg gjør med tingene... MEN HAR ALDRI GJORT DET!! Må bare innrømme at jeg ikke stoler på meg selv og er livredf or at jeg kunne gjort de tnår hun blir eldre for "da tåler hun mer" Men som sagt, fikk hjelp, får ennå hjelp. Hun er nå to år, og jeg har gått i samtaler hver uke i nesten 2 år for å lære meg å takle sinnet mitt. eller "raseriet" som de kaller det.. Barnevernet har stor respekt for den som sier fra at de er bekymret for seg selv, så kanskje det er veien å gå? Nå står det ingenting om du har barn.. Men du er jo på forumet her så....
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #7 Skrevet 31. oktober 2011 Forresten, glemte å nevne... jeg vet aldri hva som trigger meg, og hvor mye jeg tåler. noen ganger kan jeg være kjempetålmodig, andre ganger klikker jeg helt ut av ingenting. nesten som jeg blir en annen person, går ut av kroppen ellr noe... så det er veldig ustabilt, og vanskelig/umulig å klare å forutse det før det skjer... 23.29
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #8 Skrevet 31. oktober 2011 Jeg har barn, men ikke gjort noe mot de. De har nok sett meg bli sur, men jeg har aldri brukt vold mot de.. Jeg er på en måte redd meg selv jeg også, jeg kan gjøre hva som helst (omtrent) da jeg blir sur, men angrer som en gal etterpå, og får så dårlig samvittighet.. Folkene rundt meg fortjener ikke det.. og jeg som har trodd at siden jeg selv har opplevd slikt, så ville jeg ikke videreføre slike utbrudd mot mine barn? Mulig det er veien og gå ja, takk for svar!
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #9 Skrevet 31. oktober 2011 Men hvordan har du klart å være sammen med en? Eksen gjorde det slutt pga sinnet mitt... hi
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #10 Skrevet 31. oktober 2011 Psykologen jeg snakker med på ATV har en veldig god forklaring på hvorfor det er sånn, hvorfor vi "arver" sånt av foreldrene våre. et er sånn vi har lært at det er, selv om vi syns det er forferdelig så er det ikke noe man kan kontrollere så lenge vi har vokst opp med det. Jeg er kjempedårlig på å forklare sånt. Men det er veldig godt å snakke med noen som sier at dette er 100% mine foreldres ansvar, ikke min skyld, og at han er heeelt sikekr på at vi kan "fikse" det. om det så tar uker, måneder eller år.. Nå kommer de tnok til å gå år for min del.. jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang kan bli "frisk", at jeg kan bli en person som klarer å "roe meg ned" som du sier. Men han er så sikker på det, og da begynner jeg å få litt troen på det jeg og:) Håper du finner en løsning på det. Det positive med å gå til ATV er at de er eksperter på disse områdene med sinne/vold, i motsetning til en "vanlig" psykolog. hilsen 23.29
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #11 Skrevet 31. oktober 2011 Jeg har vært i to lange forhold, begge tok slutt pga sinnet mitt... 3 år siden jeg har vært i forhold nå. Håper jeg kan lære å takle det på en bedre måte sånn at jeg kan få meg kjæreste som holder ut med meg... 23.29
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #12 Skrevet 31. oktober 2011 hei kjenner meg igjen i det du skriver... vokste opp med fysisk og psykisk vold m.m og det er jo ting man bærer med seg Det er viktig å få snakket med noen om dette, Ikke gå å bær det inni deg. Jeg har brukt psykolog... jeg har brukt naturen , venner, maler og fått god hjelp hos healer. Lært meg pusteteknikker, meditere o.l
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #14 Skrevet 31. oktober 2011 Mulig jeg leser litt om slike psykologer.. Liker ikke sinnet mitt, men ihvertfall bra jeg har innsett det... Men er fortsatt litt vondt å tenke på at jeg muligens ikke får noe som helst svar fra en bare pga det jeg sa.. Sinnet mitt ødelegger så utrulig mye... Hater meg selv pga reaksjonene mine på småting... Usj! Takk for svar! Fra Hi, igjen.
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2011 #15 Skrevet 31. oktober 2011 det er jo absolutt første steg rett vei- at du har innsett det Lykke til , håper du finner din måte.... meditere, terapi eller hva det enn måtte være
Anonym bruker Skrevet 1. november 2011 #16 Skrevet 1. november 2011 Joda, men er litt vondt å forstå at jeg ikke er helt i vater... Takk!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå