Blir jeg noen ganger en mamma?? (langt)

[Anonym bruker]

Har siden jeg var barn gledet meg veldig til den dagen jeg selv skulle bli mamma. Passet barn fra jeg var 9-10 år gammel, jobbet i barnehage når jeg ble eldre, og har nå utdannet meg for å kunne jobbe med barn og ungdom.

 

Min første ordentlige kjæreste ønsket ikke barn, og det endte med at det ble slutt mellom oss etter 5 år for han var urokkelig på dette temaet (og selvfølgelig en hel del annet grums). Min nåværende samboer har alltid gitt uttrykk for at han ønsker mange barn, noe jeg selvfølgelig har satt stor pris på.

 

For et års tid siden etter å ha vært samboere et halvt år spurte jeg om jeg kunne slutte på p-pillene. "Det får du bestemme selv" var svaret jeg fikk. Dette tok jeg som et hint til at han også var klar, og inntrykkene han har gitt meg i ettertid er "skjer det så skjer det", men at han ikke ville snakke masse og planlegge det veldig. Det viste seg imidlertid at syklusene mine var helt på bærtur, og det går langt imellom hver mens. Samboern min har i løpet av dette året vært svært mye fram og tilbake i det han sier. I det ene øyeblikket passer det overhodet ikke med et barn, og i neste så gjør det det. Har vært hos gynekolog og fått resept på Pergotime, men nå er sambo helt urokkelig på at jeg IKKE skal begynne på tablettene.

 

Jeg blir oppgitt, lei meg og såret. Føler at han leker med følelsene mine, og ikke forstår hvor redd jeg er for at jeg kanskje ikke kan bli gravid.

Han er per nå uten jobb etter utdanning, og dette er hans eneste argument. Jo, jeg forstår hva han mener, men samtidig så vet jeg at han kommer til å få jobb innen jeg evt. føder, samt at min økonomi tåler et barn! Det som også irriterer meg er at han prøver ikke å forhindre en graviditet, for han bruker hverken kondom eller "hopper av i svingen" og det er liksom greit om jeg blir gravid på den måten!!

Jeg tror det hele bunner i redsel for å planlegge graviditet, men det ser jo ikke ut som om jeg blir gravid på egenhånd, og har kjempelyst til å prøve Pergotime ved neste syklus.

 

Drømmer om at han skal ha det samme ønsket som meg, og kunne glede seg og bekymre seg sammen med meg. Føler at jeg blir som en gnagkjærring, og uansett hvor mye jeg prøver å la være å snakke om det, så glipper det noe ut av meg omentrent hver dag. (kjempetrivelig for han sikkert ).

 

Er redd for at jeg aldri skal få oppleve å bli mor...

[Anonym bruker]

Menn hater å planlegge graviditeter. Det beste man kan håpe på fra en viss type mann, er det du får nå. At han sier at det skjer om det skjer, og at han er ok med å ikke bruke prevensjon. Det betyr nemlig at han har gitt grønt lys, men han får angst av å tenke noe mer på det. Ikke vær så lei deg for at dere ikke er helt på samme side, resultatet blir nemlig det samme, et barn dere begge elsker like høyt. Jeg har absolutt ikke presset sambo til å ønske seg aktivt graviditeter, men godtatt at han gjør det på den måten som er rett for ham - samme som mannen din. Stol på meg, han et lykkeligst på planeten når graviditeten har "satt seg" og barnet er på vei. Jeg aner ikke hva pergotime er for noe, men hadde jeg trengt noe, hadde jeg tatt det uten å involvere ham. Så lenge han har sex uten beskyttelse, vet han at det kan bli barn. Om du gjør noe på fritiden for å booste sjansen - ok. Litt skittent triks, men vil han ikke være med på leken, så la ham slippe.

[Anonym bruker]

Dette høres ut som meg og eksen..beklageligvis... Vi "prøvde" å få barn ganske lenge... nektet å bruke kondom..men ville ikke høre snakk om å teste etter eggeløsninger osv.. Viste seg etter en stund at det ikke skjedde noe jeg dro til lege... Med hans velsignelse..fikk beskjed om at jeg måtte få pergotime... (kur)... Fikk resept... vi kjørte til apoteket..han ville ikke bli med inn.. Hentet ut kuren..kom hjem.. og der og da fortalte han meg at han ikke elsket meg mer og at det var slutt... Etter 3 års forlovelse og over 1 år med prøving..

 

ENORMT glad for at jeg nå er sammen med en mann som VIRKELIG ønsker seg barn..,og som ble like lei seg som meg hver gang graviditetstesten var negativ eller mensen ikke kom.. glad jeg ikke begynte på den kuren... Er nå gravid med verdens snilleste mann.. som liker å planlegge med meg! =)

 

Jeg tror ikke et forhold vil funke i lengden om man ikke er enig i et så stort tema som det å få barn..

 

Er han klar eller ikke?

[Anonym bruker]

Ja, selvfølgelig blir du mor en gang! Ting ordner seg, men når det handler om så viktige ting som det å få barn, er det en big deal og mange følelser inne i bildet.

 

Hvis jeg var deg ville jeg trådd forsiktig her. Ikke forvent at han skal ha de samme følelsene og ønskene som det. Han har jo gitt et klarsignal, så dere er jo prøvere.

 

Jeg tror at det å få barn er ganske skummelt for en mann. Jeg tror at det legger mye press på dem. De blir ansvarlig økonomisk, følelsesmessig for deg og barnet, hvis forholdet ryker, er det mor som får barnet osv. Jeg tror at menn ofte kan finne en løsning på et problem og tviholde på den løsningen og virke urokkelig. Feks hvis han føler at dere har sex fordi du skal bli gravid og ikke fordi du har lyst på han, kan han kanskje tenke at løsningen på det er å slutte å prøve, da vil det gå tilbake til det normale.

 

Hvis jeg var deg ville jeg ikke diskutert mer prøving, testing, pergo, eggløsning osv med han. Ha jevnlig sex, ta pergo hvis du vil, men ikke inviter han med i planleggingen mer enn nødvendig. Finn heller ei god venninne som du stoler på, så kan du diskutere følelsene dine med henne i stedet. Jeg er ganske så sikker på at samboeren din vil ha barn med deg, og at dere får det, men tror at for mange "problemer" kan gå inn på han, slik at han må finne løsninger hvis du blir trist.

 

Hvis han går helt i stå og ikke vil ha barn lenger, så er dette en dealbraker i mine øyner, en kan ikke gå tilbake på slikt. Det er enkelte ting en ikke kan gjøre i et forhold, og bryte slike løfter er bare ett av dem. Så da ville jeg faktisk kjørt hardt mot hardt og sagt fra at dette er ikke noe han kan gå tilbake på, så hvis han vil det, må dere avslutte forholdet, for du skal ha barn.

 

Men ser ikke for meg at du trenger å gå til det drastiske steget (men håper at du er villig til å gjøre det hvis du må). Bare roe ned, ha et vanlig sexliv, vis han at du er lykkelig fordi dere prøver og la de negative følelsene dine få utløp andre plasser enn med han, det tror jeg hjelper.

 

Masse lykke til, håper det ordner seg snart

 

Hilsen Elisabeth.

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger og forslag:) Jeg tror per nå at jeg ikke klarer å "gå bak ryggen" hans å ta pergotime. Men jeg skal virkelig prøve å ikke snakke for mye om barn og graviditet, hehe.

 

Jeg vet at han ønsker barn, men at tidspunktet i hannes verden ikke er det beste. Hadde han ombestemt seg på den fronten hadde det ikke vært tvil, jeg kan ikke leve sammen med en mann som ikke ønsker barn på noe som helst tidspunkt!

 

Men jeg innser vel at han aldri kommer til å bli overivrig i babyplanleggning, og derfor er det ekstra kjipt å ikke klare det på egenhånd. Det kan jo hende syklusene mine stabiliserer seg av seg selv, men etter snart et år begynner jeg å se litt mørkt på det. Jeg skal gi han en stund til på å finne seg en jobb, og når det er gjort blir det pergo enten han vil eller ikke, hehe

[Anonym bruker]

Det passer jo egentlig aldri å få barn, det er jo alltid en reise eller jobb man skal søke på. Eller noe annet.

 

Hadde nok vært utålmodig jeg også etter et år, kanskje du skulle satt deg ned og pratet litt mer alvorlig, istedenfor å "mase".

 

Du må jo velge selv hvor mye du tåler fra mannen når det gjelder å holde seg unna aktiv planlegging. Han må kunne forstå at det ikke er like lett for alle å bli gravid.

 

Men ikke alle menn er sånn. Min var absolutt med på alle deler av babyplanleggingen.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å snakke alvorlig med han også, men føler egentli ikke det hjalp på det heller. Det må være fint med en mann som er ivrig, men har desverre inntrykk av at det er et fåtall av de mennene rundt omkring

 

Jeg er forholdsvis ung enda, men ønsker mange barn, og burde derfor ideelt sett allerede hatt et barn. Når jeg da i tillegg tydeligvis ikke er megafruktbar byr det på problemer når han ikke "spiller på lag". Mulig jeg overdramatiserer mine fruktbarhetsproblemer, men han undervurderer de. Jeg kjenner til for mange som har slitt lenge, og ikke fått første barn før langt ut i 30 årene.