Ekteskapet er i fare, og mye er min skyld :(

[Anonym bruker]

Det å få baby sammen har virkelig vært mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. Hadde aldri regnet med plankekjøring altså, men går nå med søvnunderskudd på sjuende måned, trøstespiser/kjedespiser og har fått en fæl kropp, og kan sjelden gjøre noe jeg har lyst til mer. Dette da jeg aldri har energi eller overskudd, og da jeg har knyttet meg ekstremt mye til babyen, fordi hun hele tiden har vært særdeles krevende i fht det aller meste.

 

Savner å jobbe, men mannen kan ikke overta permisjonen da han er selvstendig næringsdrivende. Og jeg er drittlei av at snuppa vekker meg xx ganger hver eneste natt fremdeles, har våkenperioder på opptil flere timer. Jeg har kjempevondt i rygg og knær av å bære på henne, og hun har grått så mye de første 6 mnd av livet sitt at jeg har ikke hjerte til noen skrikekur; da er jeg faktisk redd for at ungen blir følelsesmessig skadet for livet..

 

Krangler masse med mannen min, jeg er alltid sur på ham, syns ingenting han gjør er bra nok. Han hjelper aldri til med klesvask eller husvask, og jeg er heller ikke glad i slike sysler. Så jeg føler at hele livet mitt består av dritkjedelige og slitsomme ting; dikkedikkedikk og bæring 80 % av døgnet, og så er det husslave de siste 20 %. Mannen min er en til vanlig positiv og energisk fyr, men da veslejenta tapper meg for energi og livsglede, så tapper jeg ham videre. Det har blitt en ond sirkel. Jeg nekter ham sex fordi jeg aldri har lyst, og fordi jeg syns synd på meg selv, slik at jeg ikke orker å ta meg sammen og bare gi ham det av og til, selv om jeg vet jeg burde.

 

Syns livet mitt er skikkelig innholdsløst og kjedelig, og jeg er lei av å aldri ha noe å glede meg til. Prøver å være blid når mannen kommer hjem fra jobben på kveldene, men om han er sur så blir jeg skikkelig piss-sur, og resten av dagen er ødelagt. Eller så er jeg sur allerede når han kommer hjem.

 

Flere som har det skikkelig kjipt?? Eller er det bare jeg som er så lat, giddalaus og bortskjemt, og bare må ta meg sammen og bli voksen?

[Anonym bruker]

Dere må dele byrdene bedre, slik at du også har overskudd. Bare slik blir situasjonen deres bedre.

 

1. Han MÅ ta sin del av husarbeidet.

2. Jenta er stor nok nå til å greie seg uten mamma i noen timer, han må ta ansvar for henne på ettermiddagen slik at du kommer deg ut av huset for å gjøre aleneting.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du høres lat, giddalaus og bortskjemt ut, men du må likevel ta deg sammen. Voksen er du allerede:)

 

Du og mannen trenger barnevakt, vaskehjelp og parterapi slik at dere kan lære å takle den nye hverdagen bedre enn nå. Det er tungt å skulle gå hver dag og natt med hyl og skrik fra babyen, og da er det enda mer viktig at du kommer deg ut å gjør noe DU har lyst til.

 

Klem til deg

[Anonym bruker]

Du er ganske flink allerede som ser hva som skjer :-) Så er det tid for handling. Fast treningstime en gang i uken hvor mannen tar barnet. Vaskehjelp. Skrikekur (ville egentlig ikke anbefalt, men når familien er i oppløsning, definitivt. Her må man se det store bildet). Og vis mannen din innlegget ditt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntringe, gode rådr og støtte! Ja, vi må nok b la få oss renholder.. Det er dyrt, men nå er det definitivt verdt pengene..