Hva skal jeg gjøre? Utbrent mann...(?)

[ma♥med 2 små jenter♥]

Hva skal jeg gjøre??

 

Har en mann som sier han er utslitt:( Det virker som han har angst, for han må stadig puste kjempetungt, og han sier innimellom at han tror han har det.

 

Han har en jobb, der det kreves mye og vi har to små barn, hvorav den ene sover dårlig om natta, så det blir altfor lite søvn. Jeg jobber turnus, noe som innebærer bla helgekobbing, og da er han alene med dem mens jeg er borte. Noe som ser ut til å ta helt knekken på han. Han sier selv at dette ikke går. Han er sur på meg, når jeg må på jobb. Så jeg har dårlig samvittighet hver gang. Jeg har mye ungene ellers, siden han jobber mye. Og jeg tar de alltid om

Nettene når jeg ikke har nattevakter selv.

 

Jeg sier han må få seg en sykemelding, men han sier det ikke er mulig å være borte fra jobb. Hvis jeg tilbyr massasje eller noe annet for å få han til å bli roligere sier han bare at jeg kun sier det for å få god samvittighet.

 

Han snakker litt stygt til meg, og hakker mye på meg. Jeg prøver å si at det ikke er rettferdig å la det gå utover meg, men han mener jeg er årsaken til dette (iallefall endel) fordi han mener jeg overser han og ikke tar nok vare på han, og fordi jeg har den turnusjobben jeg har.

Keg har søkt på dagjobber uten hell.

 

Hva kan jeg/vi egentlig gjøre?

[&#4326Bellღ&gullet&#4326]

Ikke la han føre skylden over på deg. Han takkler jo situasjonen dårlig. Men å legge skylden på deg, si at sin jobb kan han ikke være borte fra er lite modent.

 

Sett dere ned å se på alternativne som kan lette byrdene.

 

Barnevakt

 

Vakehjelp

 

Hjelp fra besteforeldre

 

Han må jo også søke helsehjelp

 

Å jobbe turnus er ikke lett, heller ikke få en dagjobb i enkelte bransjer.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Nei, jeg synes det er urettferdig at han gir meg skylden. Men samtidig vil jeg støtte han om han har det fælt med seg selv... Angst er jo grusomt:( Hvis jeg skal prøve å "trøste" han ved å prate /holde rundt eller lignende. Men så blir det likevel til at vi begynner å krangle, fordi han sier dette er min feil, noe jeg ikke kan godta. Dermed ender det med at han vil ha meg "vekk", fordi jeg bare gjør det værre.

 

Godt å høre at du mener jeg ikke skal ta på meg skylden, for det vil jeg ikke heller. Men det blir jo likevel til at man får dårlig samvittighet.

 

Vaskehjelp har vi, barnevakt innimellom (men ikke om nettene da det er verst, og jeg jobber mye netter)...

 

Uff, dette er vondt og vanskelig :/

[Stellaborealis]

Har han selv noen forslag? Hva skal du gjøre, annet enn å søke dagjobber? Er det sånn at han mener dere skal klare dere på kun hans lønn? Jeg forstår jo at du opplever det som urettferdig når han kritiserer ting du ikke kan gjøre stort med. Pluss at han mener at han er uerstattelig på jobb- noe som jo er spesielt! Jeg ville stilt disse spørsmålene og sendt ballen tilbake til han. Det er jo ikke bare du som har ansvar for å løse problemene deres, tvert imot virker du støttende og litt for snill? Ønsker deg masse lykke til!

[ma♥med 2 små jenter♥]

Takk for svar! Greit å høre andres synspunkter på dette og, for man begynner jo å lure litt hva som er rett og galt, når man går oppi dette hver dag.

 

Nei, han vil ikke at jeg ikke skal jobbe. Han vil jeg skal ha dagjobb uten helger og kvelder/netter, noe som er bortimot umulig i mitt yrke. Han sier han føler situasjonen er helt fastlåst, siden jeg ikke får gjort noe med arbeidstidene mine, han MÅ på jobb og inefn kan overta arb.oppgavene hans. Han gjentar stadig at "dette går ikke". Og han sier han er redd for seg selv, for hva som skal skje med han. Men det er utrolig vanskelig å nå inn med hverken råd eller støtte. Han er en meget sta person.

 

Det er galt uansett hve jeg sier/gjør/ikke gjør...

 

Ja, mulig jeg er for snill, men han mener absolutt ikke det. I følge han overser jeg bare det hele, og hvis jeg sier eller gjør noe hyggelig, er det kun for å lette på egen samvittighet.

[Liv & Røre]

Det høres ikke ut som han har angst, det høres ut som lang tids stress er på vei til å gjøre han utbrent, og kanskje til og med deprimert.

 

1. bud er at han drar til legen. Om han ikke kan/vil sykmeldes (noe som ikke nødvendigvis er riktig heller) bør han iallefall få en henvisning til psykolog.

 

At han skylder på deg er ihvertfall IKKE riktig, men det er nok "sykdommen" og ikke han som snakker.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Takk for synspunkter!

[Fermpetrollen]

Hei!

 

Veldig lik situasjon som hos oss, men min mann har bare noen perioder inn i mellom. Men han er heldigvis bevisst på det.

 

Vi har tre små barn som jo er krevende, jeg jobber også turnus. Mannen er veldig negativ til dette. Har både helger og kvelder, og da må han ta ungene alene.

 

Han har en veldig krevende jobb og er til tider veldig overarbeidet.

 

Jeg tenker, som min mann og jeg har snakka om, at det er viktig at han sier fra på jobben. Sjefen til min mann har delegert noen arbeidsoppgaver fra min mann til noen andre. Her er det snakk om beløper i millionersklassen og deadlines. Så stressende, ja.

 

Jobben er ikke alt. Og sliter man seg ut på jobben, har man ikke noe overskudd til familien.

 

En annen ting vi har praktisert er at min mann har tatt med seg barna til svigers de helgene jeg har jobba- så er han ikke helt alene med de. Og jeg har litt bedre samvittighet.

 

Jeg har heldigvis ikke nattevakter.

 

Dette er ikke din feil! Du blir bare en container! Han må bevisstgjøres på sitt problem. For det er han som har problemet her.

 

Lykke til med jobbsøkning!

[ma♥med 2 små jenter♥]

Åh, godt å høre en i samme situasjon (selvom det er leit for dere, selvsagt. Takk for at du delte det!

 

Om jeg ikke har kommet til noen løsning på problemet, har jeg iallefall blitt bevisstgjort litt, feks at det ikke er min feil. Synd ikke han kunne bli det bevisst også...

[Rosa J10]

Jeg og min mann sliter med noe av det samme. I starten trodde vi også at han var utbrent. Han ble veldig negativ til alt og alle, hvis noen skuffet han litt gikk han rett i kjelleren, han orket ingenting, klarte ikke å være den faren han ønsket å være, osv. Jeg fikk mye av skylda for det i starten, noe som førte til en god del krangling. Jeg er ikke den som godtar alt (er nok litt småhissig også til tider)..!

 

En kveld fikk jeg nok, og googlet litt rundt på nettet. Da kom jeg over en beskrivelse av "depresjon". Jeg leste over symptomene, og det var akkurat som om det var mannen min de hadde beskrevet der! En av symptomene er bl.a. følelsen av utbrenthet.I tillegg sto det noe om at det ofte kunne komme ved store omveltninger i livet (vi hadde akkurat blitt foreldre).

 

Datteren vår er nå 1,5år, men han er enda ikke frisk. Vi har en mer åpen kommunikasjon enn før. Han er helt enig i at han er deprimert, og har blitt flinkere til å sette ord på følelsene sine. Sammen klarer vi ofte (ikke alltid) å finne den utløsende årsaken til at han er i en dårlig periode igjen. Dette er en bevisstgjøring for han også, og jeg merket at det hjelper litt for hver gang.

 

Det viktigste er vel å ha en åpen kommunikasjon seg imellom, samt oppsøke profesjonell hjelp! En depresjon kan man ikke løse på egenhånd, da ligger den bare å lurer en periode før den bryter ut på nytt.

 

Masse lykke til! Jeg veit hvor vanskelig det er for deg! Det viktigste er at du ikke selv blir utbrent/depremert i tillegg.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Takk, Rosa. "Godt" å høre man ikke er alene om dette. Litt vanskelig, når han ikke helt innser det selv, bare.

 

Leste akkurat dette om depresjon:

Karlsen ramser opp andre faresignaler som man må ha flere av, og som må vare mer enn et par uker:

Du er føler deg tom og trist

Du har et svekket selvbilde – og har liten tro på verden ellers

Du er sterkt pessimistisk

Du tror at «ingen ting nytter», at «alt er håpløst» og at «ingen liker meg»

Du har stek skyldfølelse

Du føler deg utmattet

Du er sterk irritabel

Du mangler motivasjon

Du har søvnproblemer

Du mangler apetitt

Du misbruker alkohol eller andre stimulerende stoffer

Du har tanker om selvmord

Du forteller at du vurderer selvmord

 

-og jeg kan iallefall si at han fyller 7-8 av disse kriteriene:(

[Gjest Visten]

Jeg vil også få påpeke at det er en smal sak å bli deprimert dersom man først er utbrent, så det går begge veier.

 

Jeg tror man har godt av å snakke med en lege dersom man blir utbrent eller deprimert, det gjør også at den nærmeste familien ikke trenger gå inn i rollen som 'behandler'. Det er gjerne vanskelig nok å være pårørende.

 

I vårt hjem er jeg den oppbrukte og utbrente, det er jeg som er sur og grinete, som ikke greier ha barna alene og som aldri mer får gjort mer enn høyst nødvendig. Kanskje burde mannen din få tenke litt mer på dette; Bør han klandre deg fordi du jobber turnus, når han selv ikke engang vurderer å be legen om sykemelding i en overgangsfase?

 

Jeg håper mannen din får en legetime, gjerne før du også går med i dragsuget...

[.Ann.]

Håper det går bra med deg, og ser du har fått mange fine råd.

 

Jeg har ikke noe råd, bare et spørsmål, for dette forstår jeg ikke:

Hvorfor er hans arbeid så mye viktigere en ditt?

( for det mener han jo åpenbart at det er)

Mener du også at hans arbeid er viktigere en ditt?

Det er ok om du mener det altså, det er ikke men som kritikk.

som sagt forstår jeg bare ikke helt innstillingen.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Takk Visten, for kloke ord:) Ja, er faktisk litt redd for å havne der selv til slutt. Feks, når det sjal være julebord, så sier han: "det orker VI jo ikke"! Hallo-jeg har faktisk behov for å se folk, selvom han er utslitt.... Og Angst er faktsik litt "smittsomt"...

 

Skjønte ikke helt hva du mente med at han klandrer meg for turnusarbeid, når han selv ikke kan be om sykemelding. Mener du at han gjør seg uunnværelig, noe ikke jeg er i min jobb? Eller misforstår jeg?

 

Frøkenlitenogstor: Takk for innspill. Egentlig så kan man kanskje si hans jobb er "viktigere" enn min av div. grunner som jeg ikke vil utdype her. Og det er reelt at det er vanskeligere å være borte i hans jobb enn i min. Men når det er sagt, så er ingen uunnværlige, og jeg mener nå at helsa og familien kommer først.

 

 

[Gjest Visten]

Hei igjen c",)

 

Jeg mener at han kanskje legger litt av skylda for at han er utslitt på deg og din jobb. "Det blir tyngre for meg fordi du jobber turnus og lar meg sitte igjen med barna". I realiteten er det jo sannsynligvis ikke din jobb som gjør ham mest sliten, men hans egen som han kvier seg (?) for å være borte fra... Jeg skjønner at det kan oppleves som vanskelig å bli sykemeldt i mange jobber, for mange har jo ansvarsområder der man ikke så lett bare kan fylle inn med en vikar forresten.

 

Tvi tvi, ma♥med 2 små jenter♥. Jeg tror mannen din er heldig som har deg

[ma♥med 2 små jenter♥]

Takk. Det var hyggelig sagt:) Føler ikke at han er så heldig. Han gir iallefall ikke uttrykk for det selv.

 

Når jeg sa til han nå at det er viktig at vi gjør noe med dette, evt at han søker hjelp, også fordi dette kan gjøre meg dårlig til slutt også, ble han iallefall snurt. Da hang han seg helt opp i at jeg synes synd på meg selv, som må bo med en deprimert... uff, som sagt: alt en sier, gjør ikke gjør er galt:/

[.Ann.]

Innlegget mitt virket kanskje litt dumt, jeg vet ikke.

Grunnen til at jeg spurte er at jeg får inntrykk av at du er villig til å "ofre" veldig mye for familielivet og for ham, og du gjør virkelig så godt du kan for at han og barna skal ha det bra.

Og jeg syns det er urettferdig at han skal behandle deg på den måten.

Jeg kan nesten vedde på at du ikke syns det er sånn superstas i utgangspunktet å jobbe helg, og så gjør han det verre for deg og gir deg dårlig samvittighet for det i tillegg.

Tenkt skulle du vært slik mot ham fordi han jobbet for mye, og sagt at det ikke var til å tåle å ha ungene så mye alene?

 

Det kan godt være at han kan komme innunder en eller annen diagnose. Likevel så tenker jeg at en ikke kan skylde alt på det ene eller andre.

Det er kun han som kan gjøre noe med sin egen situasjon og egen helse. Og han må være villig til å ta tak i det selv, ikke bare syte og klage ( selv om han sikkert har grunn til å syte å klage, så hjelper det nada.)

Jeg får nesten en følelse av at du gjennom å dulle og støtte og være så forståelsesfull du bare kan, ikke gjør totalsituasjonen noe bedre, men at du muliggjør at han fortsetter i den dårlige retningen han har kommet inn i, og at du sliter ut deg selv i tillegg.

 

 

 

 

 

[ma♥med 2 små jenter♥]

Synes ikke innlegget var dumt, nei. Glad for alt av synspunkter, jeg... Vet ikke om jeg duller akkurat. Han mener jo jeg overser det, så. Jeg har nok tildels oversett det i perioder. Dvs at jeg har prøvd å gjøre det hyggelig osv hjemme og mot han istedenfor å mjæle om dette hele tiden. Men det er tydeligvis helt galt, for da bryr jeg meg ikke nok.

 

Helgejobbing er noe herk ja, og blir ikke bedre at man på hjemmebane er nærmest hatet for at man drar på jobb:/

 

Vi pratet litt om jeg kunne ta perm fra noe av stillingen, men han mener helgene er hovedproblemet, og jeg kan aldri tenke meg man kan ta perm fra kun helger. Noen som vet noe om det?

[.Ann.]

Dere har ikke mulighet til å få barnevakt noen av helgene du jobber da? besteforeldre, tanter, onkler etc?

om dere forklarer at han er så sliten at han nesten blir syk og trenger hvile, så kan det jo være noen syns det er hyggelig å kunne hjelpe litt?

 

Ang permisjon så er kanskje det beste å få et møte med personalansvarlig og forhore deg om det er mulig å få permisjon i helgene, for en mindre eller lengre periode? Det er jo ikke sikkert det går, men det vet en jo ikke før en har prøvd?

 

 

[NormaJean]

HI, jeg kjenner meg veldig igjen i endel av det du skriver. Spesiellt det med krangling rundt turnusjobbing og at med en sliten mann så blir det ikke bedre at han er helt alene med dem hver 3 helg.

 

Her har vi kommet frem til at jeg på sikt skal søke rundt etter dagstillinger. I mellomtiden har jeg nå søkt om fritak fra annenhver jobbehelg, dvs at jeg skal jobbe hver 6 helg istede. Er ganske sikker på at jeg får det invilget, fått indikasjon på at det kan bli godkjent fra rundt januar.

Men vi har ett barn med kronisk sykdom som er noe av grunnen til at det er veldig vanskelig. Så jeg oppgav det som årsak til å søke om fritak.

Jeg fortalte at jeg ble nødt til å si opp hvis dette ikke gikk. Ikke for å true, men det er realiteten.

 

jeg syns min mann er litt urettferdig og kanskje sytete når han hater turnusjobbingen min, men realiteten er jo at det er han som må slite alene i helgene og jeg forstår at det oppleves som ugreit.

 

Så kanskje en midlertidig løsning er å snakke med jobben om situasjonen din og høre om de kan tilby noen form for tilrettelegging?

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Hva har egentlig han tenkt skal skje for at han (og dere) skal få det bedre? Jeg har sympati for de som sliter med depresjon og angst, men de har et ansvar for å komme over dette selv også. Å sitte hjemme og klage gjør ingenting bedre.

 

Hvis han har en jobb som sliter han ut og er krevende, kanskje han burde se seg om etter noe annet å gjøre?

 

Jeg liker ikke måten han behandler deg på, og dette går helt sikkert utover barna deres også. Tror ikke de har det så bra når de må være med han i helgene uten deg og han ikke er i form.

 

Jeg hadde ikke tolerert det. Jeg hadde nok bedt han finne ut av det, og det ganske raskt, før det går utover hele familiesituasjonen i tillegg til jobben. Det er klart du skal være støttende og hjelpe han, men du må ikke la han overkjøre deg og barna.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Tro meg: har bedt han finne ut av det utallige ganger. Han mener situasjonen er fastlåst, så lenge ikke jeg får gjort noe med jobben. Og nå mener han det har gått altfor langt. Jeg synes det er veldig urettferdig å bli "anklaget" for dette. Samtidig forstår jeg at jobben min gjør det litt vanskelig for han. Jeg skal iallefall lete videre etter dagjobber, men vet det er uhyre vanskelig.