det er en skam å si, men...

[Anonym bruker]

jeg gleder meg til jenta vår begynner i barnehage!

 

Jeg tror ikke jeg har vært borti større mammadalt enn henne!

Pappaen hennes er mye borte i jobben så jeg er nesten som alenemor å regne....

 

Hun er 1,5 år og vi har hatt henne hjemme litt ekstra for vi trodde ting skulle bli bedre og syntes hun var for lita til å være i barnehage...

 

Men hun er en utrolig krevende unge, hun har skreket siden hun ble født:S I tillegg hadde vi flere innleggelser på sykehus med både mor,far og barn iløpet av kort periode...jeg synes ALT har vært et slit.

 

Hun hyler bare hun hører meg puste(sånn helt særiøst)...hvis pappaen har henne mens jeg går ut med søpla står hun å hyyylskriker ved døra og vil til meg(naboen spurte hva det var for noe all den hylinga....uff)...

 

Jeg blir rett og slett flau! Vet ikke mine arme råd...føler meg slem som sitter her å skriver om henne, det er jo vi foreldre som former ungene, vår feil med andre ord.

Kanskje vi har vært FOR dullete med henne?

Jeg leker på gulvet med henne, triller turer, la henne gå selv, tegner,maler, mye ute i fjæra, plukker skjell, spiser lunch ute...rett og slett finner på masse ting for at hun ikke skal kjede seg!

 

Setter jeg meg ned i stolen slik som nå(men nå sover hun i 10 minutter), så kommer hun og draaar meg i klærne og klamrer seg til meg og sier mamma mamma uææææææ...ja dere skjønner:)

 

jeg blir gal!!!

 

og jo jeg elsker henne, hvis dere ikke tror det:)men de som har en "normal" unge skjønner kanskje ikke hva jeg snakker om(slik som moren min hehe)...

 

er det bare jeg som er slik???

[Anonym bruker]

Slik var min datter også i den alderen. Det blir bedre:) Bare hold ut!

Har fått en gutt etter henne, og han var helt anderledes, Rolig og likte og leke alene på gulvet, lite mas osv. Jeg syns jentene er mye mer krevende...men heldigvis så går det over etter en stund:)

[Anonym bruker]

Hun har vel ikke lært å kjede seg og å underholde seg selv!

Jeg sliter med det samme, men spesielt i ettermiddag/lagemiddag etter jobb situasjonen. Begge er slitne men jo før jeg får laget middagen jo bedre blir det. Men er hun sliten så mååå hun liksom bare opp i armene mine...

 

Det som hjelper er om jeg selv gjør husarbeid. Er jeg opptatt så klarer hun å leke alene en periode. Jeg kan IKKE sitte i sofaen og slappe av, nei her er jeg heftet med et eller annet helt frem til leggetida er over. Men det er redningen min på en måte, jeg vet at sofaen kaller når jenta er lagt og da kan jeg jo likeså gjerne få unnagjort husarbeid på dagtid sammen med jentungen.

 

Og btw, hun går i bhg. :-) Hun er ikke umulig, hun er ei fantastisk jente men ettermiddagen ble mye mer koselig da jeg innså i hodet mitt at jeg ikke får slappet av på ettermiddagen uansett hvor sliten jeg er. Jeg innstilte meg på lek og plutselig ble det gøy! :-)

 

Og de timene hun er i bhg og jeg er på jobb er faktisk ganske så deilig :-D

[Anonym bruker]

"bra" vi er flere:)

 

gjør jeg husarbeid blir hun iallefall sur!! da bare "klikker" hun, kaster ting, drar i meg, hyler osv...uff slitsomt det her:(

jeg sitter ikke bare på rumpa altså

prøver å få henne med på å gjøre husarbeid, men det er sjeldent populært...

 

"alle" de andre jeg kjenner har greie barn som de kan ta med på kafe og egentlig bare sette ifra seg når de kommer inn døra....jeg orker ikke flere kamper!

[Anonym bruker]

Åh nei HI, du er ikke alene som føler deg slik! Jeg hadde det også sånn som deg. Nå er minnene noe mer bleknet, for jenta mi er 11 år nå:-) Men hun var også fryktelig klengete, og skrek fra første stund.

 

Hun hadde kolikk, og ble sikkert godt vant til bæring og byssing. Men generelt var hun også veldig krevende. Hun sov lite på dagtid, noe som førte til overtrøtthet, og ja....enda mer grining og sutring.

Når vi var på besøk, ville hun helst være rundt meg. Hun var veldig forsiktig og syntes det var litt skummelt med andre barn.

Jeg syntes det var et ork og et slit å dra noe sted med henne, og var veldig sliten en lang periode.

 

Nei, du er absolutt ikke alene. Men mange liker ikke å si det som det er, og heller glatte litt på fasaden. For det er liksom ikke lov å klage høyt om sånt. Veldig synd, for det er mange som sliter!

 

En fattig trøst - det går over! Nå er jenta mi veldig selvstendig, og synes det er flaut å ha oss foreldre som vedheng på ting og tang;-) Vi kan forsåvidt godt være der, men ikke gjøre oss bemerket, he he.

[Anonym bruker]

Det der er helt normalt for alderen. Gi henne den tryggheten som hun tydeligvis trenger, så vil det gå over om en stund. Separasjonsangsten når ofte en topp rundt 18 mnd, før den blir bedre. )