Arg! Må lette litt på trykket!

[Anonym bruker]

Blir så skuffa over at samboer alltid vil sende sønnen vår i barnehagen selv om vi er hjemme. Han selv er arbeidsledig, men likevel er sønnen vår nesten alltid full dag i barnehagen (full dag = 6 t og 45 min som er min arb.dag).Nå har jeg og ungen vært syk hele uka, men ungen har blitt frisk igår. Idag skulle han absolutt sende ungen i bhg selv om jeg ville ha han hjemme sammen med meg.

 

Han mente at ungen hadde godt av å være i bhg. Ja selvfølgelig har han det, men han har ikke kjedet seg hjemme disse dagene og jeg ville holde han hjemme idag også siden det kan bli lenge til han får "fri" neste gang. Setter pris på å tilbringe tid sammen med han selv om jeg har halsbetennelse.

 

Da presterer samboer å si "du tar alle avgjørelser uansett! Føler meg som femte hjul på foreldrevogna. Kan like så godt flytte ut!". Eh hallo. Prøver å spørre hva han egentlig mener med det, om han virkelig synes han ikke får bestemme i oppdragelsen. Da er det ingen svar å få. Total shut down som vanlig. Han har begynt å slenge ut av seg slike kommentarer for så å nekte å utdype dem. Etterpå er han fornærma på meg i evigheter.

 

Er så lei av at han skal være sånn drama queen. Jeg prøver gang på gang å få igang en konstruktiv samtale om fremtiden, om hvordan vi opplever hverdagen og om hvordan det oppleves for meg at han ikke har jobb. Prøver å være objektiv, rolig og ikke anklagende. Likevel nekter han å snakke om disse tingene, bare låser seg helt. Blir så frustrert. Vi kommer jo ikke noe lengre i å løse problemene våre så lenge han nekter å snakke om dem! Når vi har en god tone så kan han si ting som "vi mener jo ikke det vi sier der og da, det er jo bare for å få ut litt frustrasjon". Prøver å si at jo, jeg har faktisk ting jeg ønsker vi skal snakke ordentlig om, men det vil han ikke. Virker som om han er redd for resultatet av samtalen, at vi skal gå fra hverandre eller noe. Eller at han vet at mye av våre problemer faktisk skyldes at han ikke viser noe initiativ hverken når det gjelder å finne seg en jobb eller tilbringe mer tid sammen med ungen.

 

Noen som kjenner seg igjen? Forslag til løsning? Vurderer faktisk å kontakte familievernkontoret får å få igang en objektiv dialog, men vil ikke overreagere heller..