Jeg har bare lyst til å grine

[Anonym bruker]

Jeg fødte for 8 dager siden og har begynt å merke hormoner. Jeg har egentlig absolutt ingenting å grine over! Livet er perfekt med perfekt mann og perfekt baby som bare er snill.

 

Når babyen ble født havna h*n på intensiven med vann i lungene og synet som møtte meg etter jeg kunne gå opp på intensiven har brent seg fast så voldsomt i hodet mitt. Lille skatten lå med slanger i hele fjeset og det bildet sliter jeg virkelig med! Ingen sa til meg at h*n hadde slanger i hele fjeset før jeg så det.

 

Klarte heller ikke å amme. Babyen klarte ikke å få tak i puppen og jeg fikk skjold. Babyen svelga så mye luft av det så nå pumper jeg slik at h*n fortsatt kun får min melk for jeg har massevis.

 

Babyen har det jo helt supert nå. Spiser og koser seg og er frisk som en fisk, men allikevel har jeg de to siste kveldene bare hatt lyst til å gråte

[Gjest sug lut]

Først; du trenger en stor klem og at noen forteller deg at det er helt normalt - barseltårer og gråting "for ingenting''. Svangerskap, fødsel og hormongalopp, i tillegg har du hatt en fødsel som har skremt deg, og du har holdt ut med ammetull, pumping, og alt annet som uansett følger med. Du har gjort en kjempejobb, alt er snudd på hodet, og nå da det går bra kan du tillate deg å reagere. Bare la det komme, men sørg også for å snakke med de du har rundt deg om det. Og hvis det vedvarer, snakk med helsesøster, før du går inn en fødselsdepresjon.

[Anonym bruker]

Ja er nok en fin miks av hormoner og en litt skremmende fødsel;) Det går seg til. Er uansett ikke uvanlig å føle seg trist i barseltiden, uansett om man hadde en tøff fødsel eller ikke;))

Jeg grein de 3 første ukene og alt gikk som en "rollercoaster " følelsesmessig...

 

Snakk gjerne med hs om det;) Ofte greit å få pratet litt om fødselen og dagene etter;)

[Anonym bruker]

Takk for støttende ord

Sitter med tårer i øya igjen jeg nå.

Burde jo være kjempe glad idag og for vi kjøpte leilighet, men tårene er der. Glad det tydeligvis er normalt

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler virkelig med deg!

 

Og når det er sagt, så er du ikke alene om disse følelsene. Jeg opplevde ikke det du gjorde med å ha babyen på intensiven, men hadde allikevel uansett lyst til å grine. Den ene dagen skulle jeg gå tur med bikkja, men ente opp i hagen hvor jeg stod og hylgrein mens det pøsregnet ute. Visste ikke helt hvorfor jeg gråt, men måtte bare få det ut.

 

Ler litt av det når jeg tenker på det nå, men akkurat da føltes det som om jeg ikke kunne gjøre annet enn å gråte. Så disse såkalte barseltårene er noe rare greier. Og husk at det er helt vanlig!

 

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Kjære deg , dette er helt normalt. Det er for de aller fleste noen bilder (som du beskriver) som fester seg på netthinna... Mitt er da tanga lå rundt hodet på babyen da de dro han ut.... Det KJEMPENORMALT å være lei seg, deppa, grine av alt og ingenting og være ekstra sårbar. Hormonene er i høygir, og det er bare sånn det er. Om du derimot synes dette er noe som tar over hverdagen din, at du ikke klarer å glede deg over barnet og tilværelsen osv, bør du oppsøke lege / helsesøster. Da kan du ha en svangerskapsdepresjon (som også 15 % av nybakte mødre har, så dette er ingen skam). Det du beskriver høres ut som babyblues (søk opp dette på google) , og det er normalt å være nedstemt, du er langtt fra alene. Fok snakker bare så lite om det fordi det er så "tabu". Man skal liksom være så lykkelig over alt og ikke klage på noe når man har fått et barn , men man føler seg ikke alltid lykkeig, slik er det bare.... Håper det går bedre snart, og hvis ikke : OPPSØK HJELP, for hjelpen er god

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Ja, bildene sitter godt. Vi har så klart bilder på tlf også siden vi endelig fikk møte h*n, men klarer ikke se på de enda. Kan være lenge til jeg klarer det. Gråt mye på sykehuset for å si det sånn når vi ikke fikk ha h*n hos oss mer enn noen timer og når vi endelig fikk ha h*n hos oss var det ammeproblemer osv. Var først det siste døgnet vi var der at vi fikk ha h*n hele dagen og natta.

 

Det tar heldigvis ikke over hverdagen. Kommer kun på kvelden de 2 siste dagene. Er så utrolig lykkelig å glad når jeg koser med h*n

[Anonym bruker]

00 37 igjen her

 

Kjenner meg veldig igjen. Vår baby ble også hentet til intensiven, fikk heller ikke til amming, og jeg stortutet da mannen måtte hjem, og jeg måtte være alene på sykehuset... Jeg vil virkelig anbefale deg å snakke med helsesøster som har fulgt deg opp under graviditeten. Det gjorde jeg, og det hjalp ufattelig mye. Bare det å sette ord på ting, og få forklart hvorfor det som skjedde skjedde, hjalp mye. Å bli hørt, forstått, forklart , og få støttende ord fra en fagperson, jeg fikk det litt på avstand kan du si.

 

Godt du føler glede over barnet, og at det ellers går bra. Men jeg kan så godt som garantere deg at det vil hjelpe deg å snakke med en fagperson om dette, uansett hvem. Kanskje du også kan skrive dagbok?? Høres sikkert dumt ut, men hjalp for meg