Legen mener jeg er deprimert

[Anonym bruker]

... og jeg kjenner meg igjen i det han sier. Men det blir for mye for meg å ta inn. Jeg har løyet om hva legen sa til mannen min, orker ikke snakke om det og orker ikke tenke på det. Fikk noen tabletter (husker ikke nå hva de heter), men har gjemt dem i skuffen og klarer ikke ta dem. Noen der ute som har opplevd dette?

Jeg føler meg trøtt, kjei og nedstemt - ja - men gjør ikke alle det noen ganger? Fikk litt sjokk når legen ville at jeg skulle teste medisin (mot søvnproblemer og lett depresjon - to fluer i en smekk som han sa), og sitter helt ødelagt her nå.

[Anonym bruker]

Det er faktisk veldig vanlig at mennesker har en depresjon en eller annen gang i løpet av livet. Det du gjør nå er å skyve det under teppet, du nekter å ta i mot hjelp og - verst av alt - du forteller ikke din aller nærmeste hvordan du har det. Ta denne depresjonen på alvor, du kommer bare til å bli verre ved å gjøre som du gjør nå.

[Anonym bruker]

Du ville bli overrasket om du visste om alle rundt deg som har/har hatt en depresjon! La det synke inn og vent med medisinene hvis det er det du trenger. Men du bør enten bruke medisiner eller gå i terapi. Det er vanskelig å komme seg ut av dette helt selv. Mannen din blir sikkert lettet over å høre hva som feiler deg, og at det går fint å bli frisk av det med behandling.

[Anonym bruker]

HI her:

Jeg har hatt symptomer på depresjon over lang tid nå, men avskrev det med at jeg hadde jernmangel, lavt stoffskifte etc. Jeg har tatt det opp med mannen min tidligere - altså før legen diagnostiserte meg - og det ble styr for meg og ikke hjelp. Han ble så fokusert på seg selv oppe i det - hva har jeg gjort? hva kan jeg gjøre? har det noe med meg å gjøre? elsker du meg ikke lenger? etc. Jeg orker ikke den runden en gang til - derfor orker jeg ikke si noe til ham.

Når det gjelder det å ikke ta det på alvor - jeg føler at det er nettopp det jeg har gjort ved å gå til legen. Jeg var overhodet ikke forberedt på dette og trenger tid på å "venne meg til det" selv. Det føles som en skikkelig nedtur, og jeg er så redd.

Jeg har alltid vært skeptisk til medisiner generelt, og nå er jeg helt på tuppa. Har fått remeron 30 mg, men har ikke tatt de ennå.

Dere som har vært borti remeron tidligere - var dere sykemeldte i den første perioden dere tok de? Jeg jobber 100% og føler kanskje at det er arbeidspresset på jobb som også gjør sitt til at jeg føler meg som jeg gjør nå. Bør jeg be om en sykemelding?

Håper noen kan svare meg...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfaring med remeron selv, men mannen min har tatt det. Han var i full jobb. Jeg vil si det hjalp han ganske mye, men selv mener han det hjalp bare litt på søvn. Jeg har selv forsøkt sovetabeletter selv, men jeg fikk ikke sove. Tror hjernen overstyrte og gikk på høygir. Tror dette er noe av grunnen til at de foreskriver remeron o.l. da disse får deg til å roe ned tankene og dermed finner man lettere søvnen. Hvis du er veldig skeptisk til medikamenter (og du ikke er suicidal eller påvirker barna dine veldig negativt), syns jeg du skal prøve noe annet først. Men da må du åpne sinnet ditt. Jeg syns du burde be om hel eller delvis sykemelding, skaffe deg en terapeut og begynne feks med yoga, meditasjon eller lignende. Funker ikke dette, ville jeg vurdert medisiner, da dette faktisk fungerer veldig bra for mange og fleste klarer trappe ned. Dvs, dette er min erfaring av de jeg kjenner og har jobbet med, det er ikke noe jeg har lest i medisinske tidsskrift..